Siri Østli har skrevet juleroman: – Jeg er et ordentlig julemenneske

SkjønnlitteraturUnderholdningsromanerSiri Østli har skrevet juleroman: – Jeg er et ordentlig julemenneske

I «Adventskalenderen» blir Fie forlatt for en annen og mister alt. Forfatter Siri Østli tror mange har blandede følelser rundt høytiden.

Estimert lesetid 4min
Collage av foto av forfatter Siri Østli og boka hennes "Adventskalenderen"
Siri Østli er av flere blitt kalt den norske feelgood-dronningen. Nå er hun klar med sin første juleroman, sjarmerende og varmende «Adventskalenderen». (Foto: Åsmund Holien Mo)

Jeg har før skrevet om unge kvinner. Denne gangen hadde jeg lyst til å skrive om en noe eldre, ganske vanlig norsk kvinne som får livet snudd opp-ned, sier Siri Østli.

I Adventskalenderen møter vi Fie. En dag forteller mannen hennes at han vil skilles; han har funnet en annen. Fie har i mange år vært tannlegeektemannens trofaste assistent. Nå blir hun forvist til en liten og utrivelig loftsleilighet på den andre siden av byen.

– Før bruddet er Fie komfortabel i ekteskapet, hun synes hun har det bra. Samtidig har hun tilpasset seg i så stor grad at hun ikke lenger vet hva hun selv vil, sier forfatteren.

Kjøp Adventskalenderen som e-bok

Skilsmisse som vendepunkt

Til å begynne med takler ikke Fie den nye singeltilværelsen spesielt bra. Fortvilet over at livet brått er snudd opp ned, forsøker hun å dempe sorgene med beroligende tabletter. Den voksne sønnen er flau over morens sammenbrudd og tar ikke telefonen når hun ringer.

– Hvordan vi framstår er jo viktig for selvfølelsen. Når Fie faller sammen og bare ser avsky i deres øyne, takler hun det ikke og går enda lenger inn i pilletåken. Å balansere andres blikk og ens egen selvfølelse er en stadig og vanskelig prosess, for oss alle, tror jeg, sier Siri Østli.

Det er søsteren Sara som vekker Fie og nærmest forlanger at hun tar grep. Hun gir Fie en utfordrende adventskalender. Det skal vise seg å bli en opplevelsesrik, til tider overveldende, men ganske fin adventstid likevel.

Julen som ramme

Det var redaktøren til Østli som foreslo å plassere historien om Fie i en juleroman.

– Dette var i påsken midt under pandemien, alt var stengt ned, det regnet. Da var det hyggelig å kunne tenke på jul!, sier Østli.

– Julen ga fortellingen en ramme jeg kunne sette Fies opplevelser inn i, og det likte jeg godt. 

Ifølge sin egen famlie er Østli et ordentlig julemenneske.

– Jeg pynter 1. desember og går på alt jeg kan av julearrangementer. Selv om barna nå er store, insisterer de på at alle tradisjonene må være på plass. Jeg er også veldig glad i julefilmer, og ser hvert år Tante Pose, Fanny og Alexander, Love Actually, pluss mange andre. Jeg kan dessverre se en god del dårlige filmer, bare de handler om jul, innrømmer hun.

Jul på godt og vondt

Men det kan selvsagt være et stort sprik mellom den perfekte julefeiringen vi får presentert i media og vår egen, med brente kaker, krangling, grinete unger og tidsklemma. Og noen av disse skyggesidene er også til stede i Adventskalenderen.

– Jeg tror ganske mange har blandede følelser rundt julen. Den kan være en sår høytid for mange, med minner om mennesker man har mistet, steder og tradisjoner man ikke lenger er del av, og også en tid hvor familieproblemer kan bli ekstra gjeldende. For folk med tendenser til melankoli – og jeg er en av dem – kan derfor julen være litt trist midt i all julegleden, sier Østli.

Universet i Adventskalenderen er en blanding av Røros og Oslo øst, avslører forfatteren.

– Jeg er selv fra en småby, Gjøvik, og bor i Oslo, men skriver alltid om fiktive steder jeg ser for meg, forteller hun.

Hun synes også bydelen Sagene i Oslo, med sine småhus og leiegårder, passer godt til å beskrive bymiljøet.

– Jeg liker blandingen av stor by og småbyfølelsen, det at man kan putte mange forskjellige karakterer inn i historien, og at de kjenner hverandre litt. Selv bor jeg på Frogner, og det er kjempefint, men jeg får ikke samme følelsen her. I bøkene mine bor stort sett karakterene på østkanten, sier Østli.

Ikke «forfatteraktig»

Siri Østli har fem bøker bak seg, er mye lest og har ofte fått fine anmeldelser for bøkene sine. Likevel var det både uventet å bli forfatter, og hun har ennå ikke fått «forfatterfølelsen».

– Jeg opplever det å være forfatter som litt uvirkelig ennå, til tross for fem bøker. Jeg skriver på heltid, men ikke særlig «forfatteraktig». Jeg sitter ikke dypt konsentrert, jeg virrer rundt, skriver i spisestuen, drar med meg pc-en inn på kjøkkenet og skriver to setninger der, rydder litt og skriver to setninger til, osv.

Å treffe leserne sine er noe hun virkelig setter pris på.

– Jeg blir genuint begeistret og overrasket når jeg treffer noen som har lest bøkene mine og som forteller meg om det, avslutter hun.

Relaterte artikler