Adventstida har begynt, jula er i vente. En jul med eller uten glitrende snø, svidd ribbe, dårlig samvittighet, forventninger, innfridde forventninger, ensomhet, familielykke, tradisjoner, håp og varme. Det kan føles overveldende med alt som liksom står på spill i jula. Og hva med årets jul? Hvordan kommer den til å bli, egentlig?
– Det blir en jul som alle andre juler her i huset. Tipper jeg. Helt vanlig standard. Nesten som en lørdag, bortsett fra at vi har dratt fram plastjuletreet som vi har hatt i fem år nå og som har pynten på seg der inne i boden. Jeg har vel ikke rydda noe særlig, kan jeg tenke meg, i hvert fall ikke vasket vinduer, antageligvis ikke vasket gulvet. Vi pleier heller ikke pynte oss så veldig. Men juleduken er på bordet, og det er oss. Det er vi. Det er den lille familien. Og moren min. Og de fem hundene. Kohorten, som det heter.
Gro Dahle oppsummerer forventningene til sin egen julefeiring, og har allerede fått oss til å senke skuldrene noen hakk.
Hun er nærmest blitt en bauta for mange, en som representerer noe trygt og jordnært, uten at det på noen måte blir kjedelig. En som hjelper oss med å skille det vesentlige fra det uvesentlige. Og uavhengig av om det er i en barnebok eller en bok for voksne, står det høystemte og hverdagslige, det fine og det vonde, side om side på sin helt egen Gro Dahle-aktige måte. Så også i hennes nye diktsamling Gave.
Jul, glitrende skoger og kuldegys
– Denne gangen havnet jeg midt ute i jul og glitrende skoger, forteller Gro Dahle om Gave.
Men det begynte først som en serie dikt rundt Jomfru Maria-skikkelsen.
– Jeg liker å leke med allusjoner, referanser og velkjente figurer fra historie, religion og mytologi. Og Jomfru Maria dukket opp som en slik skikkelse i sin kamp mot den pågående, innpåslitne engelen som absolutt ville presse seg inn på soverommet hennes nattestid, sier forfatteren, og fortsetter:
– Dette er jo bibelens store me too-skandale. Hele kristendommen er faktisk bygget på et seksuelt overgrep, hvis vi skal ta bebudelsen for god fisk, for jomfru Maria var jo bare tretten år og altfor ung – og hva om hun kanskje også sa nei – eller prøvde å si nei, ønsket å si nei, men klarte det ikke? Presset ovenfra, fra en mann med temmelig overbevisende autoritet, var stort, og derfor, i lys av de siste årenes fokus på me too, syns jeg dette er en interessant situasjon. Så det begynte med bebudelsen og Josef, stakkars – og Jesusbarnet, som heller ville ha en ball enn all verdens kjempekjedelige gaver som gull, røkelse og myrra. Og da var jula der som motiv, og julediktene begynte å strømme på.
– Sånn sett var det ikke et bevisst valg av jul som tema, det ble slik, slik jeg aldri vet hvor jeg skal og aldri planlegger i forkant. Idéer har jeg heller ikke, men jeg har alle disse ordene, som jeg går tur med, og så slipper jeg dem løs og følger etter dem og ser hvor de går, hva de graver fram, hva de snubler inn i. Da er det ofte overraskende hvor jeg ender opp.
I Gave endte hun altså opp med å skrive om jula så det varmer, så det glitrer. Og også så du kan få kuldegys. Her er familier som samles rundt et stort bord og mange tradisjoner. Her er Maria som skal føde og ikke helt forstår hvordan hun kunne bli gravid. Her er mirakler og sju slag og snø og sammenbrudd og tur med hunden og stjernenatt og gaver og gammelt agg og krangler og fødsel og tårer. For tida rundt jul er så tett. Av forventning, glede, skuffelse.
Hunden og mødre som ankere
En av dem som innimellom redder jula, er hunden. Som i flere andre av Gro Dahles bøker er hunden også i Gave en slags trygg havn: «Hunden kan redde alle.», og «Det er de som ikke vet / at det går an å bruke en valp / som anker.».
– Ja, i jula er det vel spesielt stort behov for en lyttehund eller en trøstekatt, sier Gro Dahle, og fortsetter:
– Hundene selv tror jeg har det helt ok når det er jul. Masse rester, slintrer og saus, kaker som faller ned under sofaen, masse kos i sofaen og familien hjemme, tid til hunder og tid til klapp og kanskje tid til en tur til og med. Skjønt vi har vel ikke dyr for dyrenes skyld, vi har dem vel for vår del.
Og så er det mødrene, som ved mange anledninger holder det hele sammen. De får flere hyllester i Gave. Hvordan ser du deg selv som mor i jula?
– Jula er vel mødrenes tid, antar jeg. Jeg er både mor og datter, og unnskyldninger og dårlig samvittighet er floket inn i håret mitt. Det er vanskelig å være bra nok både som datter og mor. Og det er temmelig intenst følelsesmessig på alle kanter, forteller forfatteren.
Mange strever med jula
Gjennom sitt forfatterskap har Gro Dahle gjort mye for å synliggjøre vanskeligstilte barn, og å gi dem håp og trøst. Om dette har hun bl.a. sagt at «Jeg går inn i mørke kroker og kott og ser om det er noen barn der. De skal ikke sitte der alene.».
Har du noen råd til hvordan vi kan være med på å inkludere de barna som nå i desember, og spesielt årets desember, kanskje havner litt utenfor all julekosen?
– Det er mange som strever med jul. Noen fordi det er så mange krav og forventninger, så mye sosialt press, noen fordi alle de nærmeste er samlet tett i tett og som gjør alt ekstra sårbart, noen fordi de sosiale omstendighetene hjemme er vanskelige med rus eller omsorgssvikt eller fattigdom. Jeg vet ikke hvordan sensitive barn eller barn i vanskeligstilte hjem skal inkluderes, men jeg håper på bøkene, at bøkene kan være der, at bøker kan trøste og støtte og gi språk for det ordløse og vanskelige, at de kan tilby både flukt og tilflukt og invitere inn i fortellinger som gir rike, fine stunder, sier Gro Dahle.
Det viktigste
Så – hva er egentlig det viktigste for henne i jula?
– For min del er det ikke så farlig med verken ribbe eller mandelpoteter eller snø. Men jeg håper på Tre nøtter til Askepott! Det er den største stasen i jula, for vår del her i huset. Frokost i den store sofaen og dyner og pyjamaser. Turen gjennom mørket til moren min for å spise julemiddag. Stille, stille langs veien, hundrevis av lys overalt. Og så da? God tid sammen! Kanskje spille Dominion? Kanskje se film?
I år blir antakelig også kjæresten til den ene datteren hennes med på julemiddagen. Det blir en god blanding av nye og gamle tradisjoner.
– Det blir litt ekstra spennende! Han liker pinnekjøtt og kålrotstappe. Så da får vi prøve noe nytt. Og vegetarianerne og veganerne våre får Beyond-pølse, og det blir stuffing uten kalkun, det blir rotmos. Og potetgrateng, regner jeg med. Og jeg tror det skal gå bra. Jeg håper det. Satser på det. Og julegavene er i hus. Jeg er i grunnen helt klar.