Syv sørgedikt til begravelsen og minnestunden

Gravplass Bø i Telemark
De tre lyrikerne Kolbein Falkeid, Jan Jakob Tønseth og Annabelle Despard har alle skrevet dikt om død, savn og sorg. Og alle har personlige erfaringer som de har foredlet og formidlet i sin diktning.

Kolbein Falkeid

Kolbein Falkeid (f. 1933) debuterte som lyriker i 1962 med samlingen Gjennom et glasskår. I mer enn femti år har han vært et sentralt navn i norsk lyrikk. Han har utgitt over tyve diktsamlinger, skuespill og gjendiktninger. Samlingen Kaffekjelens vinger er tilegnet hans datter Helga, som døde i ung alder. Her et av hans bruksdikt, som stadig er å se i dødsannonser og høre i begravelser, Jeg finner nok fram:

Jeg finner nok fram

Døden er ikke så skremmende som før.
Folk jeg var glad i
har gått foran og kvistet løype.
De var skogskarer og fjellvante.
Jeg finner nok fram.
Kolbein Falkeid

Komet

(skrevet til datteren Helga)
I livet mitt
kom og gikk du som en komet.
Ikke at jeg var sola, gravitasjonskjempen
som holdt deg i stramme og slakke tøyler.
Men en slags øy I verdenshavet var jeg vel?

Du dro forbi med håret for fulle seil,
et myrullslep av lys
på den endeløse blåmyra.

Av og til gjorde du strandhogg.
Det var fint, fint.
Men hver gang jeg snudde meg mot deg
var du borte.
Kolbein Falkeid

Do not go gentle into that good night

Dylan Thomas

Jan Jakob Tønseth

Jan Jakob Tønseth (1947 – 2018) døde tidligere i høst etter lengre tids alvorlig kreftsykdom. Han debuterte allerede i 1971 med diktsamlingen Kimærer. Siden har han utgitt syv diktsamlinger, de siste er Fromme vers for enkle sjeler (2007) og Muntre dødsdikt (2015). Tønseth var også en skattet oversetter og gjendikter, og en dyktig prosaforfatter. Samlingen Muntre dødsdikt (2015) ble skrevet og utgitt under forfatterens sykdomsperiode, og inneholder innsiktsfulle, sorgmuntre og vakre dikt og gjendiktninger om sykdom og død.

ARS VIVENDI

Vi dør en gang og det er mye vi skal miste:
Barn, venner, bøkene med hilsner i: «Fra meg til deg».
Og ikke minst asaleaen på mitt skrivebord. Med meg
det borte blir, og det er det som er så jævlig trist.

Men livet lever jo. Så hvorfor sørge på kreditt?
Og alt er ennå til: Barn, venner, bøker, Fagervann!
Asaleaen som nå blomstrer over all forstand.
(Vi tenker ikke på at den skal visne vekk om litt.)
Så hvorfor denne smerte? Pourquoi cette douleur?
som midt i livets fylde minner om vår død.
Er det en ve, en sorg som er blitt til av ingenting?
Men så, som ingenstedsfra, lyder det en røst,
en røst som sier ord til vederkvegelse og trøst,
som sier: Så så, så så, barnet mitt, det finnes ingenting.
Jan Jakob Tønseth

Var lugn mitt barn, det finnes ingenting

Gunnar Ekelöf

VED FAGERVANN (MEDITASJON)

O Fagervann, du alltid værende, du i deg selv
beroende, du himmelen tilhørende.
Jeg spør meg selv: Å være til og vare ved,
er ikke det å stå ved Fagervann en sommerkveld?

Jeg noe tunghørt er, men hører likevel
den glade lyd av bekk med Fagervann, den spe,
den spinkle lyd som varer ved og varer ved
som vil den minne meg om evigheten nå mot kveld.

Å se og høre deg og drikke deg, mitt Fagervann.
Og bade meg i deg. Der en lykke over all forstand.
Så la meg drømme, drømme om mitt liv, ja drømme

slik du mitt Fagervann om himmelen drømmer.
Jeg bøyer meg og speiler meg i deg, du himmelblå,
og speiler meg i evigheten i et flyktig nå.
Jan Jakob Tønseth

Annabelle Despard

Annabelle Despard (f. 1943) debuterte som lyriker i 1995 og har utgitt syv diktsamlinger. Hun er britisk/norsk og bor i Kristiansand, der hun tidligere var førsteamanuensis i britiske studier ved Universitetet i Agder. Diktsamlingen Ved helt riktig måne (2015), ble utgitt kort tid etter at hun mistet sin mann, og inneholder en rekke tittelløse dikt om sorg og savn. Nedenfor finner du tre dikt fra samlingen:

Vi hører i elve-susen
at evigheten er nær.

Emil Boyson

Jeg er fattig på relikvier
Hva skal jeg med brillene dine
Hva skal jeg med skoene
når du ikke har fot
Din kropp var min
du sa det
Øyenlokk, håndledd
Jeg tok det for gitt
Annabelle Despard

Sorgen er en hjemløs kjærlighet

Bent Falk

Jeg har nok med å holde kroppen på plass
Jeg glemmer å se opp
Jeg ser i bakken for ikke å snuble
Glem det opphøyde. Sorgen
er en leieboer i brun parkas
Han sitter i din stol
og fyller stuen med sitt nærvær
Annabelle Despard

Sorg er kjærlighetens pris

Nils Bredesen

Et år er gått. Jeg sitter ute som før
prøver å følge svalenes dans
i jakt på luftens plankton
Alt er i bevegelse
Den sarte ospen sitrer
biene holder på i bergmynten
vepsen maser
Forbi huset går mennesker to og to
Hvorfor snakker de ikke om deg?
Inne er det stille. Ingen
ber meg komme inn. Ingen sier
jeg ikke må bli kald i den tynne jakken

Alle dør alene

Hans Fallada