«Gullungen er et barn som kanskje er favoritt hos de voksne, litt stille og pliktoppfyllende, snill og forsiktig. Men dermed blir man også utsatt for misunnelse og hat fra andre barn, og får det vanskelig», sier Gunn Marit Nisja.
I 2011 ble hun nominert til Bokhandlerprisen for sin debutroman Naken i hijab, som solgte over 20 000 eksemplarer. Siden har hun gitt ut Porselenspiken (2013), Olivensteinen (2014), Etter oss (2019) og Jeg skal ta vare på deg (2020). Nisja er også en aktiv blogger.
Nå er hun aktuell med romanen Gullungen. Her følger vi oppveksten til en 15 år gammel jente på et lite tettsted hvor barn ikke får påsyn og kan gjøre som de vil. Nisja ser nærmere på den idylliserte friheten fra fortidens barndom, hvordan den kan få alvorlige konsekvenser og sette usynlige merker som en må bære med seg resten av livet.
Bestill Gullungen hjem i postkassa her.
Kjøp Gullungen som e-bok her.
Når barns frihet fører til overgrep
«Er det virkelig her vi skal bo?» Dette er Heddas første tanke idet hun ankommer det gudsforlatte tettstedet Grodal.
Gullungen av Gunn Marit Nisja tar oss med til en vestlandsbygd på 90-tallet. 15 år gamle Hedda flytter tvers over landet sammen med mamma og lillesøster Diddi. Faren blir igjen på Østlandet. I Grodal skal mor og de to søstrene tilpasse seg et fremmed miljø.
Hedda kommer ikke overens med jentene i klassen. Isteden blir hun venner med gutta. De tar henne med inn i en hittil ukjent og farlig verden. De tjuvfisker, smugrøyker, skulker og nasker.
– Hun blir på en måte en av dem og finner sin plass. Men Heddas største oppgave i livet er at hun er storesøster med stor S. Hun forsøker å beskytte Diddi, som ikke har det lett i sin klasse. Det skal vise seg å være vanskelig, kanskje umulig, sier Nisja.
Der ingenting skjer, kan alt skje.
Gunn Marit Nisja om tettstedet Grodal
Hedda vet å ta vare på seg selv. Det er verre med Diddi, lillesøsteren med de fine mørke krøllene. For det er Heddas jobb å passe på søsteren. Det har det alltid vært.
– «Gullungen» er et barn som kanskje er favoritt hos de voksne, litt stille og pliktoppfyllende, snill og forsiktig. Men dermed blir man også utsatt for misunnelse og hat fra andre barn, og får det vanskelig.
I romanen er det lillesøster Diddi som er gullunge. Samtidig er Diddi Heddas «gull» – det viktigste i livet hennes.
– Hvem skal beskytte barna mot hverandre?
Det lille tettstedet Grodal er et fiktivt sted, men er bygget over samme lest som bygda Gunn Marit Nisja selv kommer fra. Hun beskriver elva og hovedveien som begge «renner» gjennom Grodal.
– En butikk, en skole og en bensinstasjon, noen få bolighus og gårder, that’s it. Man skulle kanskje ikke tro det, men dette har vært en veldig interessant scene å spille ut historien på. For der ingenting skjer, kan alt skje, forklarer Nisja.
Det er nettopp konsekvensene av denne lovløsheten og friheten blant barna i Grodal hovedpersonen ser tilbake på som voksen. Hva er barn i stand til? Og hvis de voksne ikke er til stede, hva er reglene da? Tjuefem år etter at de flyttet, forsøker Hedda å forsone seg med det som skjedde den sommeren i Grodal.
Hva var det egentlig som gikk galt i den lille bygda? Voksne Hedda opplever at oppveksten ikke bare er «hendelser» i fortiden, men at sårene blir til karaktertrekk man bærer med seg. Er det fortsatt håp om å finne tilbake til det hun mistet?
– I boka ønsker jeg å vise kraften og overlevelsesevnen som finnes i barn – men også hvor nådeløse de kan være dersom ingen er der til å regulere det moralske kompasset. Hvem skal beskytte barna mot hverandre? spør Nisja.
– En friksjon som til slutt tok fyr
Gunn Marit Nisja er tilhenger av det velkjente trikset «gå dit det brenner» – å skrive om det som vekker sterke følelser og engasjement i en selv.
– Hos meg starter det med et frø av et tema, en hendelse som kan ligge begravd i lang tid. Samtaler, opplevelser og det jeg leser er næring til det frøet. Plutselig en dag våkner det og begynner å spire, og da må jeg bare henge meg på! sier Nisja.
Bøkene var et trygt tilfluktssted. Mye kunne skje i bøkene, men jeg var trygg.
Gunn Marit Nisja om oppveksten
Gunn Marit Nisja kjente alltid på en irritasjon når venner snakket om den idylliske oppveksten før internett og sosiale medier. Kommentarer som «Du vet, vi brukte knapt bilbelte, var ute og klatret i trærne, og ingen visste hvor vi var mellom middag og leggetid. Hvilken frihet! Det gikk jo bra med oss.».
– Irritasjonen ble til en friksjon som til slutt tok fyr. Gikk bra med oss?! Gjorde det nå virkelig det?
Gunn Marit Nisja tenker at på den tiden var «barneverdenen» og «voksenverdenen» adskilt på en helt annen måte enn i dag, og at det derfor ikke var så enkelt for de voksne å gripe inn.
– Den viktigste regelen var jo at man ikke sladrer. Noe skjer med Diddi i boka – men hun kniper munnen igjen når noen spør.
Oppvekst i by vs. bygd
I Gullungen utforsker Gunn Marit Nisja også det lokale, forskjell på by og bygd og lokalmiljøet sett med en innflytters blikk. Hun trekker frem at det i en by er slik at hvis du ikke finner venner i den ene gjengen, er det kanskje noen andre å henge med i stedet.
– Mens i ei lita bygd som Grodal, er barna så få at enten har du venner eller ikke, på en måte. Man blir – i hvert fall i tiden før internett – pent nødt til å være mer kreativ i ei bygd, tror jeg. At dette gir grobunn for fantasien, er en mager trøst når man står oppi det, sier Nisja.
Det har krevd en del å skrive Gullungen. Den vanskeligste scenen hun skrev, kommer mot slutten av boka.
– Det var vondt, men helt nødvendig. Skrivingen av Gullungen har gjort at jeg ble nødt til å bearbeide mye i meg selv.
Likevel møtte Gunn Marit Nisja seg selv i døra iblant underveis i skriveprosessen – for det var også fine minner fra den tiden.
– Jeg som i fortellingen ville ta uskylden vekk fra uskyldens tid, husket med ett at det slett ikke var verst å sitte nede ved elva på fuktige steiner omkring bålet, og spise pølser som var svarte utenpå og kalde inni.
Starten på et forfatterskap
Gunn Marit Nisjas forhold til bøker oppsto uten tvil i oppveksten, i ei lita bygd som den hun beskriver i Gullungen.
– Delvis fordi bøkene (som kom fra bokklubben, eller det bitte lille ettroms biblioteket, eller mine foreldres hylle) var et trygt tilfluktssted. Mye kunne skje i bøkene, men jeg var trygg.
Mye lesing førte raskt til mye skriving og dikting. Men det at Gunn Marit Nisja hadde nokså stor forestillingsevne, ble ikke fremhevet som en positiv egenskap den gangen.
– Min første roman skrev jeg ikke før jeg hadde vært til og fra Egypt i noen år, og jeg følte jeg hadde noe jeg brant for å fortelle. Det ble til romanen Naken i hijab. Denne gangen hadde jeg den samme følelsen. Gullungen er en roman jeg ikke bare hadde lyst til å skrive, men måtte skrive.
Temaer som går igjen i skrivingen hennes er hvordan mennesker håndterer sine skjebner og hverandre. Hun liker best det som ikke helt passer inn, som ikke lar seg presse inn i en form.
Margaret Atwood, Vigdis Hjorth og Beate Grimsrud. Modige kvinner som river opp sårene og lar verken tyte ut.
Gunn Marit Nisja
– Har du noen forfatterskap som har betydd ekstra mye for deg?
– Helt nylig har jeg, som andre, oppdaget Valérie Perrin, og leste De tre i sommer. Jeg koste meg stort med historien, da karakterene der vokser opp i akkurat samme tid som karakterene i Gullungen. Utrolig hvor mye som er gjenkjennelig selv om den ene foregår i Frankrike og den andre i Norge!
– Ellers kommer jeg ikke utenom Joyce Carol Oates, som jeg har et helt bibliotek med hjemme. Margaret Atwood, Vigdis Hjorth og Beate Grimsrud. Modige og dyktige kvinner som river opp sårene og lar verken tyte ut i skrivingen. Det gir også meg mot.
Bestill Gullungen hjem i postkassa her.
Kjøp Gullungen som e-bok her.
