Venne seg av med å være vant. Et intervju med Beate Grimsrud

SkjønnlitteraturRomanerVenne seg av med å være vant. Et intervju med Beate Grimsrud

«Jeg foreslår at vi våkner» av Beate Grimsrud handler om tiden som tikker gjennom livet og om sånt som er verdt å leve for. Det kan kreve sine 500 sider.

Estimert lesetid 7min

Det grimsrudske, sies det iblant i anmeldelser. Kanskje det grimsrudske ligger i en overraskende innsikt, gjerne en bokstavelig, naivistisk. Leseren kan få små støt av å plutselig bli koblet på, få en gnist, et vindu mot hva noe egentlig betyr. Kanskje handler det om å venne seg av med å være vant til ting. Her er Beate Grimsrud om det grimsrudske:

– Det grimsrudske er et blikk på verden. Noen har kalt det blikket nyfødt. På en måte er det det, for jo yngre du er, desto mindre erfaring har du, og desto mindre generaliseringsevne. Da kan du være veldig konkret. Nå i koronatider hørte jeg en historie på radioen om en mor som tok med seksåringen til en møbelbutikk. Ikke ta på gelenderet, sier mor. Så i stedet begynner seksåringen å suge på handlevogna! Den seksåringen har med meg å gjøre, og med min måte å se verden på, sier Beate Grimsrud.

Ofte handler det om å legge merke til noe og å koble det sammen med noe helt annet, å slå en vid kreativ bue.

– Jeg er observant i hverdagen. Jeg pleier å si at jeg ikke kan gå i butikken uten å få en kronikk.

Opplevelsen av å gå i butikken kommer vi til å snakke videre om. Det er sånt som kan få en til å føle at man virkelig bor et sted, eller at man ikke lenger bor et annet sted.

Kjøp Jeg foreslår at vi våkner som e-bok her

Å skrive på to språk

Beate Grimsrud bor nemlig i Stockholm og har gjort det i mange år. Barndom i Norge og voksenliv i Sverige, og tidens gang imellom, før og etter, er tema for hovedpersonen Vilde i Jeg foreslår at vi våkner. Akkurat som de tidligere romanene til Beate Grimsrud kommer den ut både på norsk og på svensk, som to parallelle originalutgaver.

Hvordan er det å skrive samme bok to ganger?

– Det spørsmålet har jeg stilt meg mange ganger i prosessen, hvordan har jeg gjort det før? Jeg tror jeg har glemt det! Noe som er merkelig denne gangen er at den norske versjonen er så annerledes enn den svenske på detaljnivået, forteller forfatteren.

Men den norske versjonen er også delvis med fra begynnelsen av.

– Når jeg skriver den første versjonen på svensk, vet jeg om mange steder der det egentlig skal være på norsk, for det er norske ord som kommer. Og det rare er at jeg klarer å huske hvordan det skal være på norsk i to år, eller hvor lang tid det tar, sier Beate Grimsrud.

Mellomleggspapir på andre språk

Hva kommer til deg på norsk og på svensk?

– Noen ganger har det mer å gjøre med hvordan ordet smaker enn hva det betyr. På svensk bruker jeg ordet dysterkvist om noen som er en alvorstung figur, i stedet for «en deppig typ» eller noe sånt. Dysterkvist er et ord man blir glad av. Så på norsk blir utfordringen: Hvordan skriver man et ord for noen som er dyster som man blir glad av å lese?, spør Beate Grimsrud.

Følelser rundt hvilket språk et ord er på kan være nostalgiske, også for Vilde i romanen.

– I en scene reiser Vilde med tog mellom Norge og Sverige og blir nostalgisk over mellomleggspapiret. Det er et ord som er helt uten referanser på svensk, det gir ikke noen følelser til noen. Matpakken er jo skapt kultur. Og når jeg selv kommer hjem med tog eller fly, for eksempel fra litteraturfestivalen i Odda, har jeg følt meg hjemme i Odda. Jeg kommer ikke derfra i det hele tatt; det er en fiksjonsfølelse at det er hjemme, påpeker forfatteren.

I den fiksjonen skjer det lett at matpakken og det norske landskapet går opp i hverandre.

– Til slutt kan man ikke skille kultur fra natur, snart kan man tro at det gror mellomleggspapir i den norske fjellheimen!

Skrekken på butikken

Maten er noe av det som får Beate Grimsrud til å føle bakgrunn og avstand.

– Den største kulturforskjellen mellom Norge og Sverige for meg selv har nok vært maten. Jeg hadde aldri hørt at man snakket om mat! Men det kan det nesten bli for mye av i Sverige. Da tenker nordmenn at når skal man komme til utenrikspolitikken, og ikke bare snakke om forretten?, sier Beate Grimsrud, og fortsetter på resonnementet:

– Skolelunsjene har kanskje noe med det å gjøre, alle i svensk skole må smake seg gjennom ting som de kan si nei til hjemme. I Norge tror man at man har kommet inn på lageret når man handler i store butikker. Og da skjønner jeg at jeg har blitt utenlandsk. Søsteren min bodde her i Stockholm i et halvt år nylig og syntes det var stort med slottene og de fine husene, hun er arkitekt. Men hun ble helt fascinert av butikkene, så det hun ville skrive hjem om var butikkopplevelsene. Samtidig var jeg selv på tur til Oslo og var inne i en mindre Rema-butikk. Jeg tok bilde av gangene, så smale og høye, med samme varer oppover og oppover. Jeg fikk en sånn The Shining-følelse. Så søsteren min og jeg begynte å kommunisere med hverandre med butikkopplevelser, jeg med skremmende butikker og hun med ferskvaredisker. Men nå er det vel sånne butikker som konker med korona.

Ebola, korona, kreft, skilsmisse

Romanen er skrevet pre-korona, men nevner faktisk ebola. Ebola blir kontrasten til realiteten det er å være syk i det svenske helsevesenet, der alle bieffekter er ferdig beskrevet, pillene er ferdig trillet og alle i helsevesenet har fullført utdannelsen sin.

Vildes sykdomsopplevelse, der systemet er trygt, men alt likevel er farlig, peker på en større tematikk med spenning mellom det som er kontrollert og ukontrollert. Det kan være mellom en nøye gjennomført urban livsstil med kule butikker på Södermalm og rottekloakkene skjult under dem. Gjennomgangsfigurene Rotta og Reven er med på å gi form og skikkelse til det.

Forholdet mellom Rotta og Reven er fullt av tiltrekning, men i kombinasjon med fare, risiko og død. De må tørre å blotte strupen for hverandre, selv om rever i virkeligheten heller spiser rotter enn å bli interessert i dem

– Ja, og hvis man ser på dyr som parer seg, så er det vanskelig ut fra et menneskeperspektiv. Det ser ut som om det handler mye om smerte, de skriker – men det betyr sikkert ikke nødvendigvis hva vi mennesker tror. Hvem vet. Når katten min skulle pare seg, var hun dødskåt, men jeg tenkte: Vet du hva du går til … Boka handler også om dette at livet er verdt risiko. Om alle slags kriser som mennesker havner i, når verden er opp ned, forteller Beate Grimsrud.

Å ikke løfte blikket

I boka får Vilde kreft, og hennes verden blir ganske riktig snudd opp ned.

– Men jeg tror ikke man trenger å bli alvorlig syk eller komme opp i en ulykke eller noe sånt for å få en sterk innsikt om tiden og begrensningen. Det vet alle som opplever en overraskende skilsmisse eller et hjem som brenner opp. Det vet noen som kanskje våkner en morgen og forskrekket ser at tiden ikke kommer, den går. Eller noen som må kaste seg på flyet til et annet land og lander i noe de ikke skjønner meteren av, sier forfatteren.

Når det ukontrollerte bryter seg inn, har vi strategier, også i møte med sånt som koronavirus. Men fra Vildes perspektiv kan strategiene virke lett absurde.

– Her i Sverige har vi prøvd å ordne alt med ferdigtrillede piller og sånt. Det finnes ferdige ritualer for alt i livet, og for overgangen mellom liv og død. Men man kan gjøre seg så travel at man aldri rekker å sette seg ned. Vi er begrensede, det er mye vi mennesker ikke har mulighet til å skjønne. Jeg har prøvd å beskrive en som er midt i det og som ikke løfter blikket, forteller Beate Grimsrud.

Vilde er med andre ord en sånn som begynner å suge på handlevogna.

– Fortellingen er ikke sett fra legens ståsted, eller virkelighetens. Den er sett fra følelsenes ståsted.