Torkil Damhaug: – Skal du tvinge deg til å se mot det som er for vondt å gjenoppleve?

Med sin nye psykologiske krim «Se en annen vei» får Torkil Damhaug oss til å fundere over hvordan vi egentlig bærer med oss vår egen fortid. Og om du ikke hadde et hjerte for vakre Budapest tidligere, vil nok boka bidra til at du får det.

Portrettfoto av forfatter Torkil Damhaug
Mange ganger kritikerroste Torkil Damhaug er utdannet lege med spesialisering innenfor psykiatri. Leger er hovedpersoner i flere av hans bøker, så også i nye «Se en annen vei». (Foto: Agnete Brun)

Dobbelt Rivertonpris-vinner Torkil Damhaug har gjennom flere år vært en anmelderfavoritt med sine psykologiske spenningsromaner. Hans nye Se en annen vei er en intens psykologisk thriller fra et høstmørkt, vakkert og brutalt Budapest.

Hvordan bærer vi fortiden med oss?

Hovedpersonen i Se en annen vei, Marlen Glenne, studerer medisin i Budapest og bærer med seg en sterk historie. Hun blir trukket inn i jakten på de to småkriminelle, hjemløse brødrene Marek og Karol, som stjeler noe de ikke burde stjålet.

Kanskje er det tilfeldig, kanskje er det fordi hun skal bli tvunget til å snu seg og se mørket i sin egen fortid.

Hvilke tanker har du som både forfatter og lege gjort deg om det å fortrenge kontra det å konfrontere avgjørende hendelser og følelser i egen fortid?

– Hvordan bærer vi fortiden med oss? I alle bøkene jeg har skrevet dukker dette spørsmålet opp. I flere tilfeller ender mine karakterer opp med å måtte ta inn over seg noe de har fortrengt, og det åpner opp for muligheten til å gå videre, uten at livet nødvendigvis blir enklere av den grunn, sier Torkil Damhaug.

– Slik kan det også være i terapi, men ikke alltid. Det hender terapeutens oppgave er å styrke forsvaret mot uutholdelige minner, i alle fall inntil den som bærer minnene er sterk nok til å se den veien. Tittelen Se en annen vei spiller blant annet på dette dilemmaet. Skal du tvinge deg til å se mot det som er for vondt å gjenoppleve? Dette er ikke et spørsmål der det finnes ett, entydig svar, sier forfatteren.

Budapest som bakteppe

De fleste kjenner Torkil Damhaug som en som skriver med hjemlige, norske forhold som ramme. Men noen av hans tidligste romaner utspilte seg faktisk i Tyskland og Frankrike.

– Denne gangen kjente jeg en sterk trang til å søke ut igjen, og da valgte jeg Budapest, forteller Torkil Damhaug.

Han besøkte Budapest for første gang i 1985, før Jernteppet gikk i oppløsning, i en tid da kommunistene fortsatt regjerte.

– Det er en usedvanlig vakker by – fra gammelt av to byer, én på hver side av den mektige Donau. Rundt elven skapes et spesielt lys som reflekteres i kirker, slott og bygårdenes fasader. Og så ligger Budapest midt i Europa, og er uløselig knyttet til hele Europas historie, sier Damhaug.

Han nevner at byen, og store deler av landet for øvrig, i over 150 år var underlagt ottomanernenes muslimske kalifat. Senere har byen gjennomlevd frigjøringskriger og revolusjoner, fascisme og kommunisme. Og på 1900-tallet var Ungarn på den tapende siden i to verdenskriger.

– Denne historien er godt synlig og levende til stede når du går rundt i landets hovedstad, og selv om jeg ikke har skrevet en bok om byens historie, er det ikke til å unngå at den spiller med i fortellingen, sier Torkil Damhaug.

Med outsiderens blikk på samfunnet

«Sigøynerungene» Marek og Karol representerer en utsatt og sårbar gruppe. Torkil Damhaug har også i tidligere bøker engasjert seg i samfunnets dårlige behandling av de som kanskje ikke har fått de beste kortene utdelt. Det handler om muligheter og valg – eller mangel på sådanne. Og om tilfeldighetenes spill.

– Vi mennesker er flokkdyr, og det opptar meg hvordan vi danner ulike flokker, og hvilke posisjoner vi får i disse. Hvem støtes ut, hvordan og hvorfor? Og hvem trekker seg vekk fordi de føler at de ikke passer inn?

Selv har Torkil Damhaug kommet frem til at han har et ambivalent forhold til flokken.

– Jeg er selvsagt avhengig av den på mange plan, og jeg kan kjenne sterk glede ved å oppleve samhørighet. Samtidig kjenner jeg et sterkt ubehag ved gruppekrefter som vil trekke meg inn i roller jeg ikke hører hjemme i. Hadde jeg vært ulv, ville jeg kanskje vært en streifer, og jeg ser at jeg ofte forteller med outsiderens blikk når jeg skriver, sier forfatteren.

Men han skriver også ut fra nysgjerrighet.

– Hva sier det avvikende om det vi kaller det normale? Hvordan ville mitt liv vært om jeg ikke hadde hatt alle mulighetene jeg har fått? Og så kjenner jeg, som så mange andre, sinne når jeg ser hensynsløs maktutøvelse, særlig den som er blandet med arroganse. Også dette er nok en drivkraft i skrivingen, avsluter Torkil Damhaug.