Hver søndag spør vi en forfatter hvilke bøker som har gjort størst intrykk på dem i det siste. Denne uka står Torkil Damhaug for tur. Damhaug har vunnet Rivertonprisen to ganger for krimromanene sine, og i høst er han aktuell med en ny thriller satt til Budapests gater.
Dagens Europa trenger Houellebecq
– Hva er det beste du har lest i det siste?
– Jeg har akkurat levert siste korrektur på min nye roman, og har i lengre tid levd i mitt eget fiktive univers i store deler av døgnet. Nå kommer en tid hvor det blir mye mer tid til å lese andres bøker, og den første jeg har kastet meg over er Michel Houellebecqs Serotonin. Dagens Europa trenger en forfatter som Houllebeq, skarp og direkte, en som ikke er styrt av ideologi eller vanetenkning. Samtidig er han en illusjonsløs kjærlighetslengtende romantiker.
– For ikke lenge siden leste jeg Virginie Despentes’ Vernon Subutex. Denne mosaikkromanen tar oss på kryss og tvers gjennom dagens Paris, og viser hvor fanget og formet vi som mennesker blir av rådende kultur, økonomi og politikk. En svir av en bok, som får en til å tenke på Petronius’ Satyricon og vandringen gjennom et Roma i forfall for snart to tusen år siden. Vernon Subutex ble litt for fort ferdiglest, og den gode nyheten er at den er del av en trilogi. Nå ligger del 2 øverst i lesebunken.
Bøker som rusmidler
– Hvilken sjanger leser du mest?
– Jeg er fullstendig sjangerblind når jeg velger bøker. Sakprosa og faglitteratur, romaner, deriblant krim, eller lyrikk. Jeg gir ofte dette rådet til dem som ønsker å bli krimforfatter: Les lyrikk. Les de moderne klassikerne, les Dylan Thomas, T.S. Eliot, Lorca og Szymborska, og våre ypperlige norske diktere, som Øyvind Rimbereid, Ruth Lillegraven, Kristin Berget og mange andre.
– Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg?
– Her er det minst femti å velge blant, ikke minst bøker jeg leste som barn eller ungdom. Men skal jeg plukke frem én her og nå, må det bli Nietzches Slik talte Zarathustra.
– Gud er død og vi er kastet ut i en tilværelse som gjentar seg i det uendelige, uten andre verdier å holde oss til enn dem vi selv dyrker frem. Hvordan finne styrke, ikke bare til å godta dette absurde vilkåret for menneskelivet, men å rope ut et rungende ja i møtet med det? Noen bøker virker som rusmidler, og dette er en av dem. Boken burde kanskje hatt 35-årsgrense, men jeg leste den sent i tenårene og kom fra det med liv og helse i behold – noenlunde. Har kanskje hatt flaks …
Forholder seg stoisk
– Hvordan får du tid til lesing i en travel, teknologisk hverdag?
– Jeg er så ubegripelig heldig at jeg kan være forfatter på heltid, dermed er det å lese andres bøker en del av jobben. Har alltid en bunke jeg er i gang med, og noen bøker jeg blir fanget av og ikke kan legge bort. Jeg har ikke behov for å være oppdatert på hva som til enhver tid foregår på sosiale medier, men ser og skjønner at de som vokser opp nå kjenner at de er nødt til å være det, for henge med. Det er opplagt at dette gjør noe med lesevanene, til bekymring for alle som lever av å skrive, gi ut eller formidle bøker. Jeg prøver å forholde meg stoisk til endringene. Kanskje boken som medium dør ut, eller havner i en smal nisje, men både diktet og fortellerkunsten finner nye kanaler og kommer til å overleve alle omveltninger.
Torkil Damhaugs bokliste
– Kan du gi oss din tipsliste over fem bøker man må lese?
– En bortimot umulig oppgave. Flere av Hamsuns bøker skulle selvsagt vært med, og forfattere av fantastiske bøker som voksne og barn har like stor glede av – Astrid Lindgren, Michael Ende og J.K. Rowling. Og mange av våre egne spennende samtidsforfattere som Trude Marstein og Eivind Hofstad Evjemo. Prøver meg likevel med følgende liste:
Gustave Flaubert: Madame Bovary. Skjellsettende klassiker der Emma Bovarys higen etter et drømmeliv som er mange nummer for stort for hverdagen, er nødt til å ende tragisk. Ytterst relevant i en tid der den virtuelle verden tar større og større plass i livene våre.
Cormac McCarthy: Alle de vakre hestene. Jeg kunne trukket frem flere av bøkene hans, men velger Alle de vakre hestene. En mektig beretning som også viser hvordan ungdomstidens opplevelser setter dype spor, og kan bli avgjørende for det voksne menneskets skjebne.
Federico García Lorca: Sigøynerballader. Denne leste jeg for første gang på et hotellrom i Pamplona. I sanger fulle av livslyst og erotikk er døden aldri langt unna. Jeg lærte meg flere av diktene utenat, forbløffet og overveldet, og bestemt på en dag å bli forfatter selv.
Lázsló Krasznahorkai: Satantango. Strålende fortalt om vår menneskelige dårskap, og om hvor lett vi lar oss lokke med av forførere. Er du ute etter en feelgood-roman som gjør at du sovner med et smil om munnen? Styr unna denne.
Kerstin Ekman: Hendelser ved vann. Det bestialske drapet i sommernatten er fortsatt uoppklart atten år etter historiens begynnelse, og spenningen rundt dette driver opp tempoet i lesningen. En roman som viser hvor irrelevant skillet mellom «skjønnlitteratur» og «krim» kan være.
