Denne uken har valget av ny leder i Representantenes hus skapt kaos i Washington. For første gang på 100 år, har det måttet gjennomføres flere stemmerunder. Etter seks stemmerunder (per torsdag 5. januar), har representantene fortsatt ikke klart å bli enige. Kandidaten Kevin McCarthy får ikke flertall, fordi han blir motarbeidet av egne partifeller.
Situasjonen vekker minner hos norske Hans Høeg. Drammenseren Høeg befant seg i mange år på innsiden av USAs innerste maktsirkler. Han deltok da i et spektakulært forsøk på å styrte republikanernes daværende speaker John Boehner.
– De prøver på det samme som jeg har vært med på i 2013 og 2015, sier Høeg til VG.
I boka Vår mann i Washington forteller Høeg den utrolige historien om sine seks år som stabssjef for en republikansk kongressmann, Thomas Massie, og deres forsøk på å styrte landets tredje mektigste mann, speakeren John Boehner. En episode med svært mange likhetstrekk til dagens situasjon i Washington.
Under kan du lese en liten smakebit fra kapittelet som heter «Kuppforsøk».
Var jeg selv i ferd med å bli dratt inn i et kuppforsøk før jeg bokstavelig talt hadde fått pakket ut av koffertene mine?
Fra Vår mann i Washington
Boka Vår mann i Washington kan du bestille hjem her.
Utdrag fra «Vår mann i Washington»
Representantenes hus, Washington DC, 3. januar 2013
For de fleste andre nykomlingene i Washington var rushweek begynnelsen på et nytt liv med makt og aktelse. Det glamorøse lyset fra Capitol om kvelden, den hyggelige førjulsstemningen, de varme håndtrykkene, de forlokkende invitasjonene, den forførende oppmerksomheten …
Her var det lett å føle seg vellykket, beruset av det faktum at folket hadde valgt akkurat deg – to ganger til og med, først i primærvalget og så i hovedvalget. Alle skålte med hverandre og delte store tanker om fremtiden. Så ble det jul og alle dro hjem til sin årlige kalkun (eller ribbe, i mitt tilfelle), vel vitende om den nye tilværelsen som ventet dem etter årsskiftet, helt på toppen av verdens maktpyramide.
Men selv i Washington fantes det en hverdag, og den kom tidsnok.
Jeg var tilbake ved det samme hotellet, på det samme fortauet, men nå med en følelse av alvor hengende over meg. Plutselig virket alt annerledes. Mens jeg stirret på en rad med grå, tilsynelatende døde trær jeg ikke kunne navnet på, måtte jeg spørre meg selv: Hadde jeg tatt det rette valget?
Jeg tok meg i å savne de digre California-palmene jeg var så vant til å ta for gitt. Washington i januar har ingenting som minner deg om strender og glødende sol. Det som i stedet møtte meg var en tung, fuktig himmel, og et mylder av travle personer i fargeløse dresser. Alt dette gjenspeilet seg i følelsene mine.
3. januar 2013 var min første offisielle dag på jobben, selv om jeg hadde vært stabssjef på deltid i snart to måneder. Jeg hadde sett frem til denne datoen, til åpningen av den 113. amerikanske kongressen. Nå stappet jeg hendene ned i lommene på den gamle ullfrakken min og senket hodet i et forsøk på å ta brodden av østkystens gjennomtrengende, iskalde vind. Tre trillekofferter – en sort, en fiolett og en jeg hadde lånt – stod oppstilt på fortauet sammen med meg, som slitte bånd til mitt tidligere liv, selv om de nå hadde fem nye dresser i seg.
En brummende basslyd kunne høres fra et stykke unna. Jeg kjente igjen den lyden: min venns flammerøde Mustang Cobra. Eller kom den, på en måte, fra Thomas selv? Det var som om det sekssylindrede vidunderet med 450 hestekrefter var en slags refleksjon av ham, like sterk og like intens.
Lyden av Thomas hadde blitt en gjennomgangstone i livet mitt, en lokkesang som stadig fikk meg til å gjøre ting jeg ellers aldri ville ha prøvd. Nå kom han kjørende fra tanten sin, på andre siden av Potomac-elven nord i Virginia. Der skulle vi begge forskanse oss inntil videre, han i kjelleren og jeg på loftet.
Ved siden av meg steg tre personer inn i en rød Royal Cab. I et lånt sekund fikk jeg behov for å rope etter dem, til å trygle vent litt, ta meg med, ta meg tilbake så jeg kan få tenkt igjennom avgjørelsen om å bli med på dette sprø prosjektet én siste gang. Bilder fra mitt gamle liv raste imot meg, inni hodet.
Nå ble det ingen søndager på The Black Cow Café med blåbærpannekaker og cappuccino. Ingen flere margarita-mandager på Los Gringos Locos med brutter’n, ingen flere oppjagede diskusjoner om alt og intet, avrundet av hylende latter. Farvel til nettverket mitt, opparbeidet over så mange år. Farvel til David, kanskje den beste sjefen som noensinne har levd. Tre måneder tidligere hadde han sagt: «Du risikerer hele karrieren din her, Hans, akkurat idet den nærmer seg prime time – og har du først forlatt bransjen, kan veien tilbake bli vanskelig, for ikke å si umulig.»
Flere år tidligere hadde selskapet hans, en internasjonal kjempe i kikkhullskirurgi, kjøpt min lille oppstartsbedrift, og gitt meg det som nærmest var en drømmestilling: kreativ frihet, eget team, fet lønn, gullkantet firma-VISA, store utsikter – og carte blanche til å reise hvor jeg ville, når jeg ville, på jakt etter gode forretningsmuligheter. De halvårlige rapportene nødvendiggjorde reiser til Santa Barbara, Californias Riviera, hvor du kunne sette fra deg surfebrettet utenfor konferanserommet. I det hele tatt: verdens beste jobb.
I et siste forsøk på stoppe meg fra å dra til Washington hadde David tilbudt meg et storprosjekt: utvikling av off-grid medisinteknologi i verdens utkanter. «Heftig arbeid», var ordene han brukte. Da jeg ga ham min endelige avgjørelse, den vanskeligste avgjørelsen jeg noensinne hadde tatt, sa han: «Jeg hadde i det lengste håpet at du ville ta til vettet, men som en medreisende på et fly nylig sa til meg: Håp er ingen plan.»
Hvorfor ville noen gi avkall på alt det jeg hadde? De færreste ville ha gjort det. Eller så kunne de ikke ha gjort det, forhindret av det livet bærer med seg, som ekteskap, jobb, barn, hus og gjeld. Men jeg kunne, for jeg var en 41-åring uten egne møbler, og derfor godt egnet for et liberty-korstog mot Washington. Dessuten hadde jeg jo lovet meg selv å ikke bli stående igjen på perrongen neste gang Thomas-toget forlot stasjonen. Og den mannen hadde hjulpet meg med så mye i livet. Da han ringte for å tilby meg jobben, hadde han sagt: «Du er den eneste jeg stoler på ved siden av Rhonda, og hun har fire barn, så det må bli deg!» Jeg hadde ikke hatt noe reelt valg.
Denne tankerekken ble avbrutt av Thomas’ knallrøde Mustang som kom glidende inn mot fortauet. Kjerra var en levning fra MITdagene, og her i Washingtons pertentlige strøk med tradisjonelle, georgianske brunsteinshus kunne man ha tenkt at beistet måtte ha rotet seg bort på vei til NASCAR-banen – hadde det ikke vært for hillbillyen med slips som satt i førersetet, på vei for å hente en like malplassert drammenser. Til alt overmål var neste stopp Kongressen.
Gjennom frontruta fikk jeg et glimt av Thomas. Han liknet ikke sitt vanlige, hyggelige jeg. Jeg dyttet det gamle livet mitt inn i bagasjerommet. Thomas så ikke på meg engang, idet jeg inntok plassen min i copilotsetet.
«Ting er i ferd med å skje …» var alt han sa. «Shit’s going down.» Blikket var låst fremover, og hans skotsk-irske kinn var rødere enn granatepler, slik de ofte kunne bli etter fuktige lørdagskvelder på MIT. Akkurat nå glødet de av adrenalin. En jaktbikkje kunne fremstå som noe ufokusert sammenliknet med denne mannen. For øyeblikket virket han nesten like fremmed for meg som landskapet rundt oss; en skremmende inkarnasjon av det geniet jeg var så glad i.
«Vi hadde et hemmelig møte på the Hill i går natt» sa han. «Forbered deg på et kupp.»
Et kupp?
Var ikke det litt vel dramatisk på selve åpningsdagen for den nye kongressen?
«Nå har vi de stemmene vi trenger», sa Thomas. «20 underskrifter!»
Han snakket uvanlig raskt, og helt uten humor.
Hvilke stemmer? Til hva? Hva var på gang?
Nysgjerrigheten begynte så smått å fortrenge den sorgen jeg hadde stått og kjent på.
Thomas satte Mustangen i tredjegir – bilens deiligste – og dro den rundt det nordøstlige hjørnet av James Madison-bygget, der Independence Avenue møter Pennsylvania Avenue, gaten opp til Det hvite hus.
«Avstemningen er basert på en majoritet av stemmene, ikke bare en pluralitet. Men ikke en majoritet av hele Huset.»
Han snakket gresk. Jeg kjente ikke den nøyaktige betydningen av «pluralitet», men siden det tydeligvis var noe annet enn «majoritet», hadde jeg en viss anelse. Det jeg derimot umulig kunne forstå, var hva Thomas refererte til.
«Du kan altså vinne med støtte fra mindre enn halvparten av alle representantene i Huset, bare du har flertall hos de representantene som er til stede under avstemningen», utdypet han. «Og derfor trenger du færre avhoppere for å kunne snu tingene på hodet.»
Han sendte meg et raskt blikk mens vi ventet på grønt lys.
«La oss si at du har en gjeng opprørere, noen få avhoppere som møtes i hemmelighet en natt og sverger …»
Min politiske innsikt var fortsatt på spedbarnsstadiet. Thomas må ha skjønt at jeg fortsatt ikke forstod en tøddel av hva han snakket om, men kinnene var røde som roser idet han sa:
«Valget av speaker blir avholdt om bare et par timer.»
Thomas kunne bli besatt av et mål, og alt annet havnet da i andre rekke. På en normal dag ville han glist bredt mot meg nå – han var jo i stand til å se humor i alt – men her fremstod Thomas som en annen enn den jeg hadde kjent de siste tjue årene. Det gjorde meg like urolig som jeg var nysgjerrig.
Skulle han virkelig prøve å påvirke valget av speaker, på vår første offisielle arbeidsdag sammen i Washington? Og var jeg selv i ferd med å bli dratt inn i et kuppforsøk før jeg bokstavelig talt hadde fått pakket ut av koffertene mine? Hadde angrepet på Dødsstjernen allerede startet? Skulle vi virkelig prøve å få avsatt John Boehner?
Jeg kikket ut mot raden av trær foran Library of Congress. Prøvde å bearbeide hva som var i ferd med å skje, tenkte tilbake på pengeinnsamlingen to måneder tidligere der Boehner hadde hjulpet oss med å få inn 80 000 dollar. Den republikanske veteranen hadde jo virket grei og jordnær.
Samtidig husket jeg Thomas’ kommentar, om at dette kunne være den siste pengeinnsamlingen med Boehner, fordi det republikanske etablissementet snart ville oppdage hvem vi egentlig var. Men én ting var å opponere mot statens innflytelse og visse andre deler av partiets politikk, noe ganske annet var det å prøve å styrte lederen – på aller første dag av den 113. kongressen. Skyldtes denne opprørstrangen at partiet hadde forsøkt å instruere Thomas i hva han skulle få si og mene?
Thomas bekreftet antakelsen min. Planen hans var faktisk – utrolig nok – å få kastet John Boehner. Men siden Thomas var så fiksert på dette målet, innså jeg at andre spørsmål jeg måtte ha fikk vente til senere. Jeg aksepterte premisset, og forsøkte å ta tak i noen av de andre tingene Thomas hadde sagt. Han mente åpenbart at det skulle være mulig å vinne speakervervet uten å sanke de 218 stemmene som utgjorde minst halvparten av Husets 435 stemmer.
Mest sannsynlig kom de aller fleste representantene fra begge sider av midtgangen til å være på plass under avstemningen. Republikanerne ville nok ikke risikere at Nancy Pelosi – demokratenes minoritetsleder, og forhenværende speaker – stakk av med seieren. Demokratene, på sin side, prøvde nok å presse på så hardt de kunne. Totalt 234 republikanere og 201 demokrater var innvalgt i Representantenes hus i den nye kongressen, så for å sikre seg at Pelosi var i mindretall, måtte republikanerne sørge for at John Boehner fikk minst 202 stemmer. Likevel var kanskje ikke 204 nok til å vinne?
Uansett: Å få være med og sprenge en skikkelig bombe den aller første dagen på jobb fremstod som én av veldig få ting som kunne få meg til å glemme det søte livet jeg nå hadde forlatt.
«Så hvem er med?» spurte jeg.
Thomas ramset opp: «Amash, Bridenstine, Yoho, Jones …» Han ga meg alle de 20 navnene uten å nøle.
Representant Amash hadde jeg møtt på mitt første rekognoseringstokt til Washington; en syrisk-palestinsk libertarianer fra Michigan, og dessuten Kongressens yngstemann. Men resten av navnene var nye for meg, og de druknet uansett i brølet fra Mustangen idet Thomas tråkket gasspedalen i bånn.
Her skulle det åpenbart ikke holdes noen lav profil. Som Thomas hadde lovet meg før jeg tok jobben, og som jeg hadde satt som betingelse: Om vi endte opp med å ikke få til noe i denne byen, skulle vi i det minste brenne opp i et hav av flammer og spetakkel.
«Alle skrev under på avtalen», smilte han, «en fyr sa til og med at han hadde snakket med Gud, og at Vårherre selv hadde signalisert slutten på Boehners herredømme.»
Thomas klarte altså – tross alt – å se det humoristiske i situasjonen, slik han vanligvis hadde så lett for.
«Gud er nok ingensteds på denne haugen, men hvis denne fyren tror det, og det gir ham mot nok til å bli med på kuppet, så er det greit for meg!» De måtte ha snekret på sin plan om å få avsatt Boehner i løpet av romjulen, forstod jeg etter hvert.
Mens jeg gomlet ribbe og pinnekjøtt, hadde Thomas gått inn i rollen som hovedarkitekt bak det forestående kuppforsøket. Planleggingen hadde toppet seg med et hemmelig rundebordsmøte i en enebolig på the Hill kvelden i forveien, mens jeg satt på flyet. Idet vi var på vei inn i Kongressens parkeringshus og Thomas viste sin ferske kongress-ID til de to bevæpnede sikkerhetsvaktene, prøvde jeg hardt å formulere mitt neste spørsmål på en måte som ikke fikk meg til å virke helt fortapt.
«Men selv om opprøret vårt forhindrer Boehner i å få alminnelig flertall, er han ikke likevel så overlegen at det blir umulig for en eventuell utfordrer å slå ham?»
Vaktene vinket oss forbi.
«Det kan nok virke sånn», sa Thomas, «men sånn fungerer det ikke. Hvis Boehner ikke får alminnelig flertall i første avstemningsrunde, må vi stemme om igjen. Det er en WHILE-løkke.»
Ingeniøranalogier var gjerne vår korteste vei til samme bølgelengde. En WHILE-løkke er en dataprosess som repeteres helt til en viss betingelse er tilfredsstilt. Jeg forstod dette som at speakeravstemningen simpelthen ville fortsette til én vinner stod igjen.
«Og jo lenger vi holder det gående uten en vinner, desto større risiko for at kongressdyrene blir ikke-lineære», tilføyde Thomas tilfreds.
Jeg forestilte meg en politisk versjon av Fluenes herre, der kaoset til slutt banet vei for en ny leder.
Å bli ikke-lineær er ingeniørspråk for å gå av hengslene. Under stress kan fysiske systemer oppføre seg ikke-lineært, men jeg hadde aldri hørt begrepet brukt om mennesker. Dette var en nerds beskrivelse av å flippe ut, og mitt indre bilde av 435 ikke-lineære skjørt og dresser nede på gulvet i Huset var besnærende komisk.
Hvis Boehner ikke vant den første avstemningsrunden, kunne altså uroen begynne å bre seg. Jeg så for meg en diger flokk som skulte forsiktig fra side til side. Om Boehner heller ikke vant andre runde, ville usikkerheten bare vokse, blikkene bli mer desperate, folks bekymring fortsette å stige: Hadde man satset på feil hest? Jo lenger prosessen fortsatte i en slik stadig repeterende løkke, jo lettere kunne usikkerheten bli avløst av panikk. Jeg forestilte meg en politisk versjon av Fluenes herre, der kaoset til slutt banet vei for en ny leder.
«Du sier altså her at selv en storfavoritt kan tape etter bare noen runder, idet tilliten fordufter?»
Thomas nikket. Jeg merket at sansene mine ble skarpere og at pulsen økte. Skulle vi virkelig rokke ved grunnvollene i det republikanske partiet etter bare noen timer i byen? Jeg visste at hensikten var god, jeg hadde jo aldri sett Thomas med annet enn gode hensikter. Likevel forstod jeg ikke helt hvorfor det var så nødvendig å bli kvitt John Boehner, og Thomas hadde ikke tid til å forklare. Vel vel, så lenge jeg hadde kjent ham, hadde Thomas alltid hatt en godt gjennomtenkt grunn, uansett hvor vill ideen hans kunne fremstå ved første øyekast.
Vi tok heisen opp til tredje etasje av The Cannon House Office Building. Der lå vårt nye kontor, som Husets personale hadde flyttet oss inn imens vi var på juleferie. Noen uker tidligere – da vi valgte dette kontoret – hadde både Thomas og jeg innsett den matematiske skjønnheten av rom 314, og lagt planer om å markedsføre oss som pi-gutta fra pi-kontoret. Nerdete? Ja. Teit? Ja. Men mest av alt var det en gjennomtenkt avgjørelse, for å kunne styrke vårt varemerke i Kongressen.
Branding er viktigere på the Hill enn folk lett kan tro, og ethvert nytt kongressmedlem gjør lurt i å skape seg sitt eget personlige avtrykk så fort som mulig. Thomas og jeg skulle bli de to faktaorienterte MIT-gutta som folk flest kunne stole på, og uærlige folk burde frykte. For i en by preget av selvhøytidelighet og en mangel på selvsikkerhet – etter hvert skulle vi lære at kongressmedlemmer var usikre på mye – var det ikke umulig at et par fyrer med så skremmende CV-er som våre, kunne oppleves som litt truende.
Ved inngangen til hver nye kongressperiode – annethvert år – ble korridorene fylt opp av skrivebord, kontorstoler, lamper, søppel og malingsspann, for da skulle en horde av representanter samt tusenvis av stabsmedlemmer bli installert på nytt kontor. Denne flyttejobben tok gjerne flere uker, noen ganger enda lenger. Prosessen fremstod for meg som ganske unødvendig, og rask hoderegning tilsa at flyttingen totalt kostet skattebetalerne godt over en million dollar. Rent sløseri, mente Thomas og jeg, og forstod ikke hvorfor ingen andre lot til å reagere.
Vi navigerte oss gjennom hinderløypa i gangen og frem til kontordøra. Blikkene våre møttes før vi trakk pusten og gikk inn. Kontorassistenten jeg hadde ansatt noen uker i forveien, stod klar for å ta imot oss. Hun hadde ankommet tidlig for å forberede oss på den strømmen av besøkende vi visste ville fosse inn dørene i løpet av de neste timene. Thomas skulle innsettes for andre gang på noen uker, nå sammen med de 82 andre freshman-representantene, og vi aktet å holde åpent hus for alle som ville innom: folk fra valgkretsen i Kentucky, venner, familie, lobbyister … og sannsynligvis en og annen spion fra det republikanske etablissementet.
Kontorassistenten beklaget at innflyttingsprosessen ennå ikke var fullført; det skyldtes en tidkrevende omrokering fra vår midlertidige base i Longworthbygget rett over gaten. Hun dirigerte meg videre til stabssjefsområdet som var avdelt fra resten av kontoret med en skillevegg. Jeg forskanset meg bak et skrivebord som kan ha vært to tonn tungt, og fra 1800-tallet. En ny Mac med en enorm skjerm stod klar. Et par uker tidligere hadde jeg bestilt et batteri nye Mac-maskiner, mest av hensyn til brukervennlighet, men også av politiske hensyn. Jeg hadde en idé om at Apple-produkter ville gi kontoret et mer stilrent image for besøkende, noe som skulle vise seg å stemme: I årene som fulgte var det stadig gjester som bemerket hvor ryddig det så ut hos oss – og et ryddig førsteinntrykk, tenkte jeg, måtte vel gi assosiasjoner til en organisasjon som visste hva den holdt på med.
Fra innerlomma av den nye dressen min dro jeg frem en liste med gjøremål som virket lengre enn Obamas helselov. Jobbtelefonen i bukselomma vibrerte til stadighet (i tillegg hadde jeg en privattelefon i jakken), og nå måtte jeg lære meg mest mulig – på bare noen timer – om hvordan en speakeravstemning egentlig forløper. Etter flere frustrerende innloggingsforsøk og enda flere gloser på fire bokstaver, greide jeg omsider å trenge inn i Husets nettverk – og kunne hamre «House Speaker vote» inn i Google.
Lenge før min tid hadde kravet til tålmodighet likevel vært langt høyere enn jeg selv nå opplevde, for eksempel kunne jeg lese at det i 1856 tok to måneder og 133 avstemningsrunder å få valgt en speaker. Den gangen fantes det flere partier enn i dag – ikke bare republikanere og demokrater – og harde krangler om slaveriet (som demokratene ville beholde, men republikanerne ønsket å avskaffe) forhindret gang på gang alminnelig flertall.
Til slutt klarte de å få løst denne floken med en midlertidig regelendring: Den som får flest stemmer, selv uten alminnelig flertall, blir Husets nye speaker. Jeg fikk altså bekreftet det jeg hadde ant: Pluralitet betyr simpelt flertall, mens majoritet betyr alminnelig flertall, og begge disse flertallsformene ligger lavere enn et absolutt flertall, som i vårt tilfelle var fra 218 og oppover, minst én mer enn halvparten av hele Huset.
Sist gang det hadde tatt mer enn én avstemningsrunde å velge speaker var i 1923, da det måtte ni runder til. Flere avstemningsrunder har vært nødvendig kun 14 av 122 ganger siden 1789. Idet en ny speaker er valgt, skal vedkommende tas i ed av representanten med størst ansiennitet, i dette tilfellet Rep. John Dingell, som representerte staten Michigan og da hadde svimlende 58 år på baken. Videre lærte jeg at under en speakervotering kan man stemme på hvem som helst, så lenge vedkommende er amerikansk eller naturalisert amerikaner. Og kanskje viktigst av alt: Avstemningen er offentlig, så alle har mulighet til å sjekke hvordan hver enkelt representant har stemt. Teknisk sett kunne Thomas altså stemme på kona si, eller på George Lucas, eller på den fyren jeg så gå inn i den drosjen i dag morges – men hele USA, inkludert alle i valgkretsen hans, ville få vite om det. Å gjemme seg bak en hemmelig avstemning under det nå nært forestående valget ville altså være umulig.
På motsatt side av skilleveggen på kontoret vårt begynte folk å velte inn. Jeg kunne høre alle høflighetsfrasene: «Så hyggelig å møte Dem!» «Gleden er på min side!» «Så fint å være her!» «Godt å se deg!» Jeg begynte å se for meg hverdagen til en folkevalgt under konstant press, både fra velgere og legioner av lobbyister.
Besøkende fortsatte å fylle kontoret vårt, og siden jeg skulle være kontorets ansikt utad, kunne jeg umulig gjemme meg. Thomas var intenst opptatt med sine siste forberedelser til kuppet, og etter å ha slukt ytterligere noen sider av mursteinen House Rules and Manual – den sorte parlamentariske bibelen som inneholder kildematerialet til Husets parlamentariske prosedyrer, blant annet grunnloven, deler av Jefferson’s Manual fra 1801, og Husets regler – hadde han sneket seg ut bakdøra. For alt jeg visste var han nå på vei til et siste hemmelig møte med opprørsalliansen.
Jeg åpnet døren, og ofret meg til ulvene. «Hei, jeg heter Hans og er kongressmann Massies stabssjef.»
«Hyggelig å møte deg, Hans!» sa en kvinne med navnelapp for National Mining Association. «Hva synes du om dette galehuset?»
«Det har i alle fall ikke vært kjedelig så langt», svarte jeg.
Deretter fulgte en jevn strøm av lobbyister og besøkende fra valgkretsen, og jeg utvekslet høfligheter så oppriktig jeg kunne. Alle var så vennlige at det faktisk var hyggelig å møte dem. Så kan man kanskje innvende at denne hjertelige seansen – som nevnt, den såkalte grip-and-grin-øvelsen – føltes mindre og mindre oppriktig etter hvert som vi nærmet oss 50 repetisjoner innenfor et kort tidsrom, men det var en nødvendighet. Konvensjonen krevde det, ikke minst på et sted der fremtiden til Thomas – og staben hans – var avhengig av hvordan folk så på oss.
Etter en stund med nikking og bukking var alle seks lommene i den nye dressen min stappfulle av visittkort. Tanken på at jeg snart måtte begynne å rette min oppmerksomhet mot det som skulle skje, stresset meg. De tre TV-skjermene på kontoret var koblet til husets interne mediakrets og viste representantene i ivrig samtale, kretsende rundt på gulvet.
Jeg tenkte tilbake på frater-festen jeg hadde vært vitne til da Thomas ble innsatt syv uker tidligere, og husket hvordan jeg hadde prøvd å berolige meg selv med at andakt og verdighet sikkert ville vise seg ved viktigere anledninger. Dette var en slik anledning, men til min store skuffelse virket alt like respektløst og uhøytidelig som sist. Representantene på gulvet overså John Boehners frustrerte formaninger om orden og fortsatte bare å skravle.
Omsider inntok folk plassene sine og forberedte seg på den forestående oppgaven: å velge speaker for den nye kongressen. Diverse parlamentariske grep fulgte; stabsmedlemmer i Husets administrasjon flakket omkring, utvekslet ord og dokumenter med representanter og parlamentarikere. Etter hvert hadde de satt seg, og stemmegivningen var i ferd med å begynne. Husets administrator ropte opp første navn på listen:
«Kongressmann Aderholt.»
Aderholt ropte tilbake:
«John Boehner»
Her lot det til at hver representant skulle avgi stemme høyt, og at valget ble avholdt i alfabetisk rekkefølge. Dette hadde jeg ikke plukket opp i løpet av mitt selvadministrerte lynkurs, så jeg forsøkte raskest mulig å analysere hvordan denne protokollen eventuelt ville påvirke avstemningen. Det første som slo meg var at denne praksisen med å stemme høyt foran en sal av ventende kollegaer nok kan oppleves som mer stressende enn om man bare skal trykke på en knapp, slik tilfellet var under avstemningene før jul. Det andre som slo meg var at med en alfabetisk stemmegivning vil den som stemmer først, sitte på langt mindre informasjon enn den som stemmer sist. Jeg grep en av telefonene mine, og hentet frem en liste over alle representantene i den 113. kongressen. Amash lå an til å bli den første mytteristen som viste kortene.
«Raul Labrador», svarte Amash da navnet hans ble ropt opp.
Mumling og hvisking fulgte, det var tydelig at dette vakte oppsikt. Bare en håndfull mennesker i hele verden, inkludert meg selv, visste nå hva som var i gjære. I alt kaoset hadde Thomas ikke fått anledning til å gi meg listen over opprørere, derfor måtte jeg forsøke å huske alle navnene han hadde nevnt. Jeg mente at den neste som skulle til pers, måtte være kongresskvinne Michele Bachmann, tidligere presidentkandidat og Tea Party-profil fra Minnesota. Men da administratoren ropte navnet hennes, kom det ikke noe svar.
«Kongresskvinne Bachmann», ropte administratoren igjen. Fortsatt var det mistenkelig stille. Administratoren gikk videre, og jeg ble sittende og lure på hva som egentlig hadde skjedd med Bachmann. Det virket da rart at hun ikke var til stede. Kanskje husket jeg feil, kanskje var hun ikke på opprørerlisten likevel. En rekke republikanske stemmer for Boehner og demokratiske stemmer for Pelosi fulgte. Neste opprører var kongressmann Jim Bridenstine fra Oklahoma. «Eric Cantor», repliserte han. Cantor var Husets majoritetsleder, like bak Boehner i hierarkiet, så selv om det var en stemme for etablissementet, var det uansett en stemme mot Boehner. Administratoren annonserte neste hemmelige opprører: «Kongresskvinne Blackburn.»
Heller ikke her kom det noe svar.
«Kongresskvinne Blackburn», gjentok administratoren, men uten større hell på andre forsøk. Blackburn var da et av navnene jeg hadde hørt?
Neste opprører – Rep. Broun – stemte på Allen West. Vise-stabssjefen min, Gary, som hadde en del politisk erfaring fra før, hadde tilfeldigvis fortalt meg om West. Han var i likhet med Gary afroamerikaner, og som Broun en eks-militær fra Georgia. I 2010 hadde West trengt over fem millioner dollar for å vinne setet sitt, ti ganger den summen Thomas hadde brukt. Men siden West hadde tapt valget i 2012, var han ikke lenger en del av Kongressen. Dette hindret ikke Broun i å stemme på ham, likevel, og dermed tilførte han mytteriet enda en stemme.
Blant republikanerne stod anti-Boehner-tallet nå ved tre. Så vidt jeg kunne huske, skulle den neste opprøreren ha et navn som begynte på F. Men F kom og gikk, uten stemmer til andre enn Boehner. Jeg kunne ikke skjønne annet enn at jeg sikkert husket feil.
Avstemningen rullet videre, og tre kongressmenn, Gohmert, Huelskamp og Jones, stemte for en annen kandidat enn Boehner. Snart stod Thomas for tur. Ut fra det han hadde fortalt meg, skulle antall opprørere på dette stadiet ha vært tosifret. Isteden stod vi på seks. Fantes det en mulighet for at de fraværende navnene kunne bli ropt opp igjen til slutt, eller gikk ikke mytteriet etter planen? Jeg mistenkte at minst ett av navnene Thomas hadde nevnt under bilturen, nettopp hadde stemt på Boehner.
Så ble det Thomas’ tur. Han stemte på Justin Amash, og økte der[1]med antallet til syv. En annen representant stemte på Cantor, mens Rep. Stockmann svarte – innlysende nok – at han var til stede, dermed stemte han ikke på Boehner, men heller ikke imot. Etter hva jeg nettopp hadde lest meg til, antok jeg at «til stede» ville bli medregnet i det totale stemmetallet, og på den måten heve terskelen for å oppnå et alminnelig flertall. I praksis var altså dette også en stemme mot Boehner.
Da hadde vi ni totalt, men intensjonen var jo mer enn 20 opprørsstemmer etter opptellingen. Så vidt jeg kunne anslå, var det nå mindre enn 30 republikanere igjen, så her begynte det for alvor å spøke: Kunne vi virkelig få de stemmene vi trengte?
Kongressmann Yoho stemte på Eric Cantor. Da var vi kommet til ti, men nå gjenstod bare Don Young og Todd Young. Hva hadde skjedd? Hva tenkte Thomas der nede på gulvet?
Jeg stirret som besatt på den største TV-skjermen vi hadde på kontoret da en ny bølge med lobbyister veltet inn for å utveksle visittkort. «Director of Government Affairs, United Airlines», stod det på et av dem. Jeg hadde logget nesten en halv million kilometer på United- og Star Alliance-flyvninger de siste årene og gjort meg fortjent til platinakort og spesialsokker på oversjøiske ruter, og det hadde sikkert vært interessant å få høre om de indre mekanismene i et stort flyselskap som United, men nå greide jeg ikke å tenke på annet enn det dramaet som utspilte seg på gulvet i Huset.
Administratoren sirklet tilbake gjennom de manglende navnene.
«Kongresskvinne Bachmann.»
«John Boehner», kom det fra Bachmann.
Hadde jeg hørt feil? Eller husket feil? Var hun ikke del av opprøret likevel? «Kongresskvinne Blackburn», ropte administratoren.
Igjen var svaret John Boehner, og det begynte å gå opp for meg at løpet var kjørt.
Da avstemningen var over, hadde Boehner fått 220 stemmer, Pelosi 192 og alliansen 10. Boehner ble gjenvalgt med god margin. Hvor de 72 øvrige opprørsstemmene hadde blitt av, fremstod som et mysterium. Disse folkene hadde skrevet under på en avtale, avlagt en ed, noen av dem til og med sverget på Bibelen og snakket med Gud. Hadde de løyet? Forandret mening? I så fall hvorfor?
Nå som avstemningen var over, følte jeg at jeg kunne forstyrre Thomas der nede på gulvet, så jeg sendte en tekstmelding:
Hva i all verden skjedde?
Det gikk minutter. En halv time. En halv time til. Ikke noe svar.
Tilstelningen på kontoret var i ferd med å ebbe ut. Folk hadde spist opp og etterlatt seg mat, sammenkrøllete servietter og skitne papptallerkener på det blå fløyelsteppet. Det begynte å bli sent, og kontorassistenten spurte om hun kunne få gå hjem. «Rengjøringspersonalet vil ta hånd om resten», sa hun.
Jeg nikket og takket for hjelpen. Idet hun hadde gått, ble jeg stående og kikke på alt rotet. Var det mulig at jeg, i all forvirringen som oppstod etter avstemningen, kunne ha gått glipp av en eller annen kritisk informasjonsdetalj som kanskje virket opplagt for andre? Fantes det en logisk forklaring på det som nettopp hadde skjedd? Hadde opprørerne byttet taktikk? Hadde noe endret seg i siste liten? Det måtte finnes en rimelig forklaring.
Da Thomas omsider ankom kontoret, var kinnene hans – om mulig – enda rødere enn tidligere på dagen. Plutselig kunne jeg se det, hvor tynn han hadde blitt i løpet av de siste månedene. Thomas hadde åpenbart ikke spist eller sovet noe særlig på lenge. Nå så han på meg, uten å smile.
«Hans …»
«Hva skjedde?»
«Jeg aner ikke … og nå orker jeg ikke å være på dette stedet ett minutt til. La oss stikke!»
Vi kom oss ned til parkeringsgarasjen for å fyre opp Cobraen og sette kursen mot tante Margaret, men ble først sittende litt i bilen fordi Thomas måtte forfatte en SMS – bare i løpet av den korte spaserturen mellom kontoret og bilen hadde han mottatt sikkert 30–40 anrop og 73 tekstmeldinger. Så tikket det inn enda en melding, som Thomas umiddelbart viste meg:
Du er en bra mann, Thomas Massie!
Tekstmeldingen kom fra Amash, som Thomas jo hadde stemt på. Nå satt Thomas med hodet bøyd og holdt telefonen noen centimeter fra pannebrasken så han fikk lest meldingene over kanten på de tjukke brilleglassene. Uten å ta blikket vekk fra telefonen, sa han:
«Et øyeblikk, da tingene var i ferd med å gå til helvete, vurderte jeg faktisk å stemme på Rush Limbaugh.»
Limbaugh var en av de største kjendisene i konservative kretser, vert for The Rush Limbaugh Show, et radioprogram med over 13 millioner lyttere. Thomas gløttet opp fra telefonen mens han gned seg i panna, slik han pleide å gjøre når han var misfornøyd.
«Da det ble min tur til å stemme, skulle vi hatt 15 stemmer, men vi hadde seks. Da visste jeg allerede at vi kom til å tape, så en stemme for en av de andre opprørerne ville ikke føre til annet enn mer sinne fra den republikanske ledelsen. Så i og med at jeg kunne stemme på hvem som helst, tenkte jeg at jeg like gjerne kunne gi stemmen min til en fyr som Limbaugh. Han ville trolig ha snakket om det på radio i dagevis, gjort meg til rikskjendis over natten.»
Det var en typisk Thomas-tanke, langt utenfor boksen. Og som kjendis ville det ha blitt langt lettere for oss å samle inn penger for å sikre gjenvalg.
«Så hvorfor gjorde du det ikke?»
Han gned seg fortsatt i pannen.
«Jeg avga et løfte til folkene i rommet i går natt, og et løfte til en sak. Å stemme på en annen enn en medsammensvoren ville ikke ha vært i tråd med avtalen.»
«Hvorfor var tallet så lavt da det ble din tur til å stemme?» spurte jeg, fremdeles ikke i nærheten av å forstå hva som hadde gått galt.
«Fordi opprørerne …» Det kom et dypt sukk fra Thomas. «Fordi … opprørerne foran meg i rekken enten ikke maktet å stå oppreist, eller hadde gjemt seg i garderoben.»
Jeg skulle til å spørre hva han mente med «garderoben» – for alt jeg visste kunne han ha ment det billedlig – men før jeg rakk å åpne munnen, fortsatte han: «Garderoben ved siden av gulvet er en lounge der kongressmedlemmer slapper av mellom avstemninger, spiser pølser, forteller røverhistorier og så videre.»
Jeg så det hele for meg.
«Gjemte seg? Du mener at de rett og slett unngikk å være til stede da de ble ropt opp, selv om de faktisk var der?»
Thomas nikket.
Avstemningen ble altså påvirket av den alfabetiske rekkefølgen. Så snart mytteriet så ut til å være i fare, hadde de svakeste sjelene hoppet over bord – eller gjemt seg under dekk – og ventet med å stemme til de visste hvem vinneren kom til å bli. Kanskje var denne typen løs omgang med ærligheten vanlig i amerikansk politikk, men hva risikerte man egentlig ved å stemme mot Boehner, annet enn å få litt kjeft av ledelsen? Skulle ikke representantene følge valgkretsens ønsker og sin egen selvstendige vurdering? Var ikke dette selve ideen bak det personsentrerte amerikanske systemet, der hvert kongressmedlem styrer sitt eget kontor, sitt eget budsjett, sin egen stab og sin egen valgkamp, egentlig uavhengig av partiene?
«De er redde», sa Thomas.
«Men hva de er redde for, eller hvordan alt henger sammen, har jeg ennå ikke oppfattet helt. Dette kaninhullet er dypere enn vi trodde.»
Jeg husket Alice i Eventyrland, eller Morpheus i The Matrix, som hadde tilbudt Neo den røde pillen for å finne ut hvor dypt kaninhullet gikk.
«Beklager min uvitenhet, men jeg har vanskelig for å se hva som kunne gjøre dem så engstelige», sa jeg. «Man skulle jo tro at eksmedlemmer av Kongressen ganske enkelt klarer å skaffe seg ny jobb og nok penger. Så kan de ha blitt kjøpt på en eller annen måte? Kan komplottet ha blitt lekket? Klarte Boehner å nøytralisere opprøret?»
Thomas kikket ut sidevinduet og utover den forlatte parkeringsgarasjen.
«Jeg aner ikke. Men der nede kunne jeg se angsten i øynene deres. Det minnet meg om den frykten jeg ser når jeg er på viltjakt hjemme. Jeg sa til Ted Yoho, som var den siste opprøreren på listen: Nå er det snart din tur til å stemme, men du har ingenting å vinne på å motsi Boehner. Dette kuppet har mislyktes. Da er det best å prøve å ikke bli uvenner med ledelsen første dag på jobben.»
Ted Yoho var fra Florida. Jeg hadde møtt ham så vidt noen uker tidligere, under orienteringsperioden. Han var veterinær for store dyr, var bygget som et kjøleskap, og hadde et håndtrykk som en kompostkvern.
«Jeg frigjorde ham fra løftet sitt», sa Thomas.
Mens Amash stemte for seier, hadde Thomas stemt for et mirakel. Yoho, derimot, ville bare ha stemt for pryl, og dét hadde Thomas gjort klart for ham. «Men vet du hva den digre jævelen gjorde? Han ropte ‘Eric Cantor’ høyt ut i salen. Jeg tror jeg allerede er blitt oppriktig glad i den mannen.»
Yoho hadde i det minste stemt for en annen i partiet. Folk som våget å stemme på opposisjonspartiets kandidat, risikerte derimot mer enn bare pryl, noe demokraten Jim Traficant hadde fått erfare da han i 2001 stemte på republikaneren Dennis Hastert, og umiddelbart ble fratatt alle sine komitéseter av partiledelsen. Det fantes altså noen lyspunkter denne dagen, selv om vi åpenbart hadde fått vår første leksjon i politisk bakkekamp. Som godtroende nerder hadde vi analysert og beregnet, men uten å inkludere en likning som tok høyde for svik. Vi var eksperter på materialers bæreevne, men visste ikke om noe system som kunne forutsi eller tallfeste menneskelig skjørhet.
Thomas vred om nøkkelen, og Cobraen brummet så det gjallet i parkeringshuset. «Etter at avstemningen var over, satte jeg meg ved siden av en av de falske opprørerne», sa Thomas idet vi passerte sjekkpunktet på vei mot Independence Avenue. «Jeg hadde mest lyst til å vri om halsen på ham.» «Kanskje bra du unngikk noe sånt den første dagen, sjef», bemerket jeg. Thomas presset frem et smil. «Jeg sa til ham at jeg ikke skjønte helt hva som hadde skjedd her i dag. Så kikket jeg den ynkelige fyren i øynene og la til: Men jeg lærer fort!»
Boka Vår mann i Washington kan du bestille hjem her.
