Erik Møller Solheim var Obamas fotsoldat i 2008. Nå er han redaktør for årets kanskje mest etterlengtede bok

BiografierBiografierErik Møller Solheim var Obamas fotsoldat i 2008. Nå er han redaktør for årets kanskje mest etterlengtede bok

Nå er Barack Obamas presidentmemoarer her. Boka er en påminnelse om at historiene vi forteller betyr noe, skriver redaktør Erik Møller Solheim.

Estimert lesetid 6min
Fotografi av folkemengde på et Obama-arrangement
Erik Møller Solheim (med knyttet neve), sammen med tidligere president Barack Obama (til venstre, med hodet bøyd) i 2008. Solheim er nå redaktøren for den norske oversettelsen av Obamas memoarer. (Foto: Richard Eriksen)

Erik Møller Solheim er redaktør for oversettelsen av Barack Obamas kommende selvbiografi. Her skriver han om opplevelsen med å jobbe frivillig for presidentens valgkamp i 2008.

I januar 2008 la jeg mine smale sivilarbeiderskuldre mot historiens hjul og vervet meg til en presidentkampanje. Fotograf Richard Eriksen og jeg dro for å lage en artikkel (og etter hvert en bok) om livet på innsiden av en amerikansk grasrotbevegelse, og hadde funnet en kandidat som fikk hjertene våre til å slå litt raskere, som fikk oss til å tro at det som samler oss er sterkere enn det som driver oss fra hverandre, kort sagt en politiker som ikke bare føltes som nok en politiker, men som et forbilde og en leder for en bevegelse som ville kunne endre verden til det bedre.

Barack Obamas presidentmemoarer, Et lovet land, utgis samtidig over hele verden den 17. november.

Elendige odds

Da vi meldte oss til tjeneste lå han over 20 prosentpoeng bak Hillary Clinton på alle delstatsmålinger, og ingen så for seg at en afrikanskamerikaner, langt mindre afrikanskamerikaner med et navn som Barack Hussein Obama, skulle ende opp i nærheten av å bli nominert for sitt parti.

En ung Erik Møller Solheim (t.h.) og Obama. (Foto: Richard Eriksen)

At vi i full visshet om disse elendige oddsene likevel valgte akkurat hans kampanje styrket oss i overbevisningen om at vi hadde fulgt hjertene våre og ikke bare gjort et kalkulert valg av kandidaten med størst vinnersjanser – litt som to musikk-interesserte tenåringer som halvt med overlegg valgte seg bandet med det særeste navnet og den desidert minste fanskaren i et forsøk på å gjøre seg interessante i skolegården.

BARACK OBAMAS PRESIDENTMEMOARER

ET LOVET LAND

Portrett av Barack Obama
(Foto: Pari Dukovic)
  • Barack Hussein Obama var USAs 44. president fra 2009 til 2017.
  • Memoarene «Et lovet land» utgis samtidig over hele verden, 17. november.
  • Det har vært knyttet stor spenning til Obamas memoarer. Han har siden han gikk av som president, vært tilbakeholden med å kommentere samfunnsbildet.
  • The New York Times skrev nylig at «Et lovet land» ligger an til å bli «the biggest book of the year».
  • Obama har tidligere gitt ut «Å leve en drøm» fra 2008, som ble en yndling blant lesere og kritkere.
  • I denne teksten skriver redaktør for den norske utgaven av «Et lovet land», Erik Møller Solheim, om da han jobbet frivillig for Obamas presidentkampanje i 2008.

Da Obama kort tid etter at vi hadde booket flybillettene, vant det første primærvalget i Iowa og rystet hele det demokratiske nominasjonsfeltet, begynte jeg å lure på om det var en større mening med at vi hadde valgt akkurat ham.

På jobb for Obama-kampanjen. (Foto: Richard Eriksen)

En med litt større religiøse tilbøyeligheter enn meg ville kanskje kalle det guds vilje, andre igjen ville kanskje kalle det skjebne – jeg visste ærlig talt ikke hva jeg skulle kalle det, men jeg merket det hver dag, hvert minutt av kampanjen: Mens vi gikk fra dør til dør i isnende kulde i forstedene utenfor Minneapolis, og i trykkende varme i orkanrammede nabolag i Miami, mens vi brettet brevark, ringte velgere, tegnet plakater og delte ut valgkampmateriell, var det som om historien om kampanjen, og vår deltakelse i den, ble skrevet mens den pågikk, komplett med dramatiske høydepunkter og vendinger.


Det hele kulminerte da vi sent på kvelden den 4. november 2008 etter å ha tilbrakt tolv lange timer i den søvnige småbyen Racine i Wisconsin. Richard, vår amerikanske venn Ed, og jeg hadde styrtet fra dør til dør i et panisk siste støt for å skyve vår man over målstreken, før vi hadde kastet alt av skrivebrett og brosjyrer i søpla, kjørt i to timer tilbake til Chicago og Grant Park. Der vi sto vi en drøy time i kø for å slippe inn til det, som for hvert minutt som gikk, liknet mer og mer på en seiersfest.

I det Ed og jeg omsider kom oss gjennom sperringene og ut i åpent lende, begynte vi å løpe mot lyset og folkemengden der framme. Halvveis framme kunne vi høre Wolf Blitzer over anlegget: «And CNN can now project …». Vi visste hvordan setningen ville slutte, hva det betydde, så vi satte opp farten og stupte skrikende inn i folkemengden til ordene: «that Barack Obama, 47 years old, will become the president-elect of the United States.» 

Obama-mobilen. (Foto: Richard Eriksen)

En brikke i en større fortelling

I dagene som fulgte rant det inn med meldinger og mailer fra folk vi var blitt kjent med i kampanjen.

Feltkoordinatoren Bart fra Miami, Melissa lederen for frivillighetskontoret i Chicago, Julia som åpnet huset sitt for oss i Ohio, Josh vi ble venn med i køen inn til et Obama-arrangement i Minneapolis – alle delte høystemte oppsummeringer av året som hadde gått, kortpustede fortellinger fra valgdagen, følelsesladde skildringer av øyeblikket Wolf Blitzer erklærte valget for vunnet, og jeg skulle innse at det ikke bare var jeg som kjente på følelsen av å være en brikke i en større fortelling, men at det snarere var en ganske utbredt bieffekt av å slutte seg til en historisk presidentkampanje og en bevegelse som overskred nasjonalitet, rase, alder, og klassebakgrunn.


I årene etter valget av Obama var det som rulleteksten i min egen Obama-film fortsatte å gå – jeg ga ut boka En stemme for Obama på Gyldendal om året mitt i kampanjen hans, jeg besøkte videregående skoler og fortalte om opplevelsene mine fra kampanjen, jeg lagde en radiodokumentar for NRK der jeg tok opp igjen kontakten med flere av mine medfrivillige fra 2008, jeg var en ivrig forsvarer av Obamas prosjekt på ulike nyhets- og debattsendinger på TV og radio – helt til lyset i salen gikk på og alle seter var tomme, og det føltes som om min rolle denne filmen var utspilt.

(Foto: Richard Eriksen)

Brått var sirkelen sluttet

Men så tok denne lille rare fortellingen en ny vending. I 2012 ble jeg tilbudt jobb som redaktør for dokumentarlitteratur på Cappelen Damm, fem år senere bestemte forlaget seg for å kjøpe rettighetene til Obamas presidentmemoarer, og brått var sirkelen sluttet: Jeg som hadde startet som fotsoldat i Obamas hær av frivillige, hadde endt opp som hans norske redaktør.

Denne høsten har jeg sittet fordypet i den norske oversettelsen av Et lovet land, som første bind skal hete, og gjenopplevet flere av øyeblikkene fra valgkampen i 2008, og årene som fulgte. Det har gitt meg et enestående innblikk i hvordan kampanjen fremstod for han som satt på toppen, og hvordan livet til en nyvalgt president arter seg.


Men mer enn noe annet har jeg fått en fornyet tro på at den historien vi forteller om oss selv, både som samfunn og individer, betyr noe.

Barack Obama var forfatter før han ble politiker, og vet dette bedre enn noen. Hvilke hendelser vi velger å legge vekt på betyr noe, hvilke ord vil velger betyr noe, hvem vi henvender oss til og hvordan betyr noe.

Og selv om det kanskje ikke finnes noe som heter skjebne, ei heller en gudommelig regissør som møysommelig setter sammen livene våre med høydepunkter, dramatiske vendinger og lykkelig slutt, er det på et tidspunkt verdt å stoppe opp, ta to skritt tilbake, og sette pris på hvordan summen av tilfeldigheter og aspirasjoner danner noe som oppleves som en meningsfull helhet.

Tilfeldigheter som brakte en noe keitete og rødmende nordmann inn i en historisk amerikansk presidentkampanje og «a skinny kid with a funny name» hele den usannsynlige veien til Det hvite hus.

Foto av Erik Møller Solheim med «Yes, we can»-tskjorte
(Foto: Richard Eriksen)