Da Hanna var guide på Antarktis, merket hun at noen av turistene kjedet seg

Dokumentar og samfunnNatur og dyrDa Hanna var guide på Antarktis, merket hun at noen av turistene kjedet seg

Det fikk henne til å få øynene opp for dyrelivet i hennes egen bakgård.

Estimert lesetid 12min
Foto av Hanna Bjørgaas på Antarktis
«Hva med meg selv? Jeg hadde også tatt skrytebilder og lagt ut på sosiale medier, til en overveldende og berusende bølge av likes», skriver biolog og forfatter Hanna Bjørgaas om erfaringene som turistguide i Antarktis. Her fra en tur i 2013. (Foto: Privat)

Hanna Bjørgaas er biolog og byboer, og har tidligere jobbet som turistguide på Antarktis. I Byens hemmelige liv utforsker hun dyrelivet hun omgir seg med hver dag hjemme i Norge. Her følger et utdrag fra boka.

Det begynte med en guloransje flekk. Jeg stod på en knaus som stakk opp av snøen like overfor pingvinkolonien, et par hundre meter over strandlinja. Jeg så ut som en pingvin selv. Flerfoldige lag med ull under en tjukk dunjakke gjorde at armene stod rett ut fra kroppen.

Jeg jobbet som guide for cruiseturister denne antarktiske sommeren. Akkurat nå var oppgaven min å passe på at turistene ikke gikk utenfor de merkede stiene, og å svare på spørsmål om pingvinene.

Historier fra den urbane villmarka

Byens hemmelige liv

Omslag til «Byens hemmelige liv»Hoveddelen av Europas befolkning lever i by eller tettbygde strøk, og bynaturen er den naturen folk flest stifter bekjentskap med. I denne boka finner Bjørgaas fram til den mest fascinerende fagkunnskapen vi har om arter og natur i by. Men boka er også en kjærlighetserklæring til biologene og fagfolkene som engasjerte og entusiastiske deler av sin kunnskap. Målet hennes er å inspirerere seg selv – og andre byboere – til å føle at de selv er en del av naturen, også i byen. Finner vi en ny måte å gå ut døra hjemme på?

Boka Byens hemmelige liv er tilgjengelig som e-bok og i fysisk format.

Messinglav

Nå hadde en dame med grått hår og cruiseoperatørens røde jakke satt kursen opp til meg. På vei over snøfeltet stoppet hun for å slippe forbi et par travle pingviner i rennafart på vei til sjøen. Hun tok et par ekstra pust mens hun så dem stupe i havet. Da hun kom opp på knausen hvor jeg stod, sa hun på engelsk med tysk brytning at hun ville vise meg et bilde hun hadde tatt. Jeg løftet på solbrillene og måtte skygge for øynene med hånda for ikke å bli blendet av lyset. Bildet hun viste meg, var ikke av pingviner. Det var et nærbilde av noen runde oransje strukturer. De liknet glaserte skåler, liggende på et guloransje teppe med tekstur som størknet lava.

– Er de ikke vakre, sa hun.
– Jeg tok det rett der nede. Hun pekte mot pingvinkolonien.
– Hva er det?

Selv fra lang avstand kunne jeg se at steinene hun pekte på hadde en tone av oransje. Faktisk var hele området rundt pingvinkolonien svakt oransjefarget.

Pingviner på Antarktis. (Foto: Hanna Bjørgaas)

Jeg kikket på bildet igjen. Det var noe ved synet som så merkelig kjent ut. Plutselig skjønte jeg at hun hadde tatt bilde av en messinglav. Messinglavene er en slekt med guloransje laver. Jeg hadde sett dem mange ganger før, i mer kjente omgivelser, på trær, stein og betong. Jeg mente å huske at det vokste noe liknende på et tre i min egen bakgård. Nå stod vi begge to og beundret den kraftige strukturen som om det var for første gang. Den var vakker.

Deception Island

Min fortelling om bynatur startet en strålende sommerdag i desember 2017, på et så usannsynlig sted som Deception Island utenfor den antarktiske halvøy. Navnet har den fått fordi det i virkeligheten er toppen av en eldgammel vulkan. Gjennom en smal passasje kan man seile inn i en lagune omkranset av en hesteskoformet fjellrekke. Fjellrekka er restene av vulkanens vegger, og lagunen er vulkanens krater, fylt med iskaldt antarktisk havvann.

I dag er det ikke fangstskuter, men cruiseskip som inntar øyas strender

Foto av Hanna Bjørgaas
Hanna Hagen Bjørgaas (f. 1985) er frilansbiolog og skribent, opprinnelig fra Trondheim. Hun har (studert friluftsliv ved Høyskolen i Telemark og har) en mastergrad i biologi fra Universitetet i Oslo. (Foto: Åsmund Holien Mo)

Lagunen har vært åsted for et par av menneskehetens mest helhjertede forsøk på å utrydde deler av klodens dyreliv. Først var øya et senter for fangst av pelssel, siden hvalfangst, i en jakt som nær tok knekken på bestandene av begge. I dag er det ikke fangstskuter, men cruiseskip som inntar øyas strender.

På stranda denne dagen lå to enorme seler og viftet søvnig med luffene. Turistene stod i en halvsirkel rundt selene og tok bilder. Der jeg stod, noen hundre meter høyere oppe, lå hundrevis av ringpingviner tett i tett på reirene sine i den svarte vulkanske steinen. Snøfeltet som ledet fra kolonien og ned til sjøen var reine motorveier av pingviner. Fra mitt utkikkspunkt ved kolonien så jeg dem skli på magen ned det bratte snøfeltet, der de skulle hoppe uti havet på sitt klumsete pingvin-vis og bli til elegante undersjøiske torpedoer.

Betalt i dyre dommer

Turistene som var her denne desemberdagen, hadde betalt i dyre dommer for å se pingviner, seler og spektakulære utsikter. Og de fikk valuta for pengene. Heldige omstendigheter har gjort Sørishavet til ett av verdens mest produktive. Næringsrikt, kaldt vann fra nordlige breddegrader, som havstrømmene presser sørover i lag dypt under overflaten, presses opp når det treffer kontinentalsokkelen. Dette næringsrike vannet gjør at det kan blomstre opp enorme mengder alger når våren, og lyset, treffer det antarktiske kontinentet. Kaloriproduksjonen som algene står for, gir mat til små dyreplankton, og videre opp i næringsnettverket til sel, hval og sjøfugl.

Heldige omstendigheter har gjort Sørishavet til ett av verdens mest produktive

Noen hundre meter fra land lå det enorme cruiseskipet vi bodde på. Det så ut som en legobåt i det storslåtte landskapet. På vår reise sørover hadde de vakre utsiktene hopet seg opp foran baugen på skipet. Fra vår lille knaus ved pingvinkolonien kikket den tyske damen og jeg utover breen. Den kalvet med ujevne mellomrom. Søyler av is raste ut der iskappen møtte havet. Små og store isfjell fløt på den svarte havoverflaten, som paljetter strødd utover mørk fløyel. Bølgene fra nye kalvinger fikk teppet av paljetter til å danse. Isblokkene så små ut herfra, men synet var bedragersk. De kunne være på størrelse med hus, eller boligblokker. Løsrivelsen fra moderbreen kunne være voldsom. Bølgene som oppstod, kunne velte småbåtene som fulle av turister vrimlet støyende rundt isfjellene. Selv om det er normalt at isen kalver om sommeren, var synet av isfjellene i vannet en påminner om at de fleste breene her på den antarktiske halvøy smelter raskere enn normalt.

Et landskap i endring

En kollega på båten, en guide med lang fartstid i Antarktis, hadde fortalt meg at noen av isbreene vi seilte forbi, hadde endret seg dramatisk i løpet av de siste tjue–tredve årene. For å komme hit hadde de fleste av oss flydd lange avstander. Og for hver time skipet kjørte med marsjfart, svidde det av over tusen liter diesel. Mengdene CO2 som hver enkelt av oss slapp ut ved å dra på denne reisen, bidro til nedsmeltingen av de samme isbreene som vi stod og beundret, et paradoks som var så skrikende at ingen tok seg bryet med å nevne det.

Turoperatøren hadde snakket om at dette fremmede og vakre landskapet skulle røre ved menneskene som ser det

For det var en illusjon at landskapet vi hadde liggende foran oss, var uberørt av mennesker. For tjuefem år siden var det sannsynligvis dobbelt så mange pingviner her på Deception Island som det var i dag. Nedgangen knyttes til blant annet klimaendringer.

Turoperatøren hadde snakket om at dette fremmede og vakre landskapet skulle røre ved menneskene som ser det. At reisene på denne måten lager ambassadører for natur. At når vi står ved kanten av en gigantisk isbre, skimter det blå dypt nede i sprekkene, besøker pingvinkolonier som har vært på akkurat samme plass i titusener av år, vil det vekke noe i oss. Det vil gjøre det viktigere for oss å ta gode miljøvalg der hjemme. Og jobben vår som guider var nettopp å sørge for at turistene fikk gode naturmøter. At de lot seg berøre. Det burde være en smal sak.

Effektivitet, sikkerhet og likegyldighet

Men det var noe som skurret. Selv om det fantes de som fikk oppfylt en drøm for livet, virket en del av turistene likegyldige. De kom, tok bildene sine, vandret litt rundt og dro igjen. Jeg trodde jeg forstod hvorfor. Turistenes turer på land var underlagt streng planlegging. Ingen fikk gå rundt på egen hånd, oppdage eller utforske. For å sørge for effektivitet og sikkerhet i dette fremmede landskapet var det lagt inn minst mulig uforutsigbarhet. Listen over hva turistene skulle se, var bestemt og prissatt. Det antarktiske eventyret hadde et nøye redigert manus. Til gjengjeld manglet det ikke skjønnhet. Turoperatørene som selger turer hit, selger også statusen som ligger i å poste et bilde av Antarktis’ jomfruelige isbreer på Facebook eller Instagram. I stedet for hvalspekk og selskinn var det nå de vakre landskapene som ble konsumert.

Jeg hadde også tatt skrytebilder og lagt ut på sosiale medier, til en overveldende og berusende bølge av likes

Jeg innså at jeg i grunnen syntes de var litt latterlige, turistene i de røde jakkene, der de gikk rundt i flokk med klumpete utlånsstøvler og prøvde å ta selfies med pingvinene uten å få med de andre turistene. Jeg var ikke stolt over det, men det var sant.

Hva med meg selv? Jeg hadde også tatt skrytebilder og lagt ut på sosiale medier, til en overveldende og berusende bølge av likes. Men min grad i biologi gjorde ikke reisen hit mer høyverdig eller mindre skadelig for den sårbare antarktiske naturen. Det var lysten til å se noe som de færreste andre har sett, som hadde fristet også meg til å komme hit.

Foran isbreene og ringpingvinene i Antarktis, med et iPhonebilde av en messinglav i hånda, gikk det opp for meg at jeg visste mer om Antarktis’ laver, enn om lavene i min egen bakgård. Det ga meg litt å tenke på.

Roen i biologien

Jeg har tilbrakt betydelig mer tid innenfor bykjernen enn i villmarka. Jeg har alltid bodd i by. Jeg vokste opp i et boligområde i Trondheim, nært bysentrum. Tilfeldigheter, samt en vag interesse for natur, førte meg til biologi- og botanikkstudier. Jeg var ikke blant dem som hadde lett for det på studiet. Latinske navn klistret seg ikke fast i hukommelsen, slik det kunne virke som om de gjorde for noen av mine medstudenter som hadde vokst opp med biologi som hobby. Jeg ble overveldet over de hundrevis av artene som utgjorde et økosystem, og syntes alt så likt ut.

Jeg ble overveldet over de hundrevis av artene som utgjorde et økosystem, og syntes alt så likt ut

Kråka er et av mange bynære dyr som fascinerer i boka «Byens hemmelige liv». (Illustrasjon fra boka: Ragna Misvær Grønstad)

Det som reddet meg gjennom studiet, var at jeg oppdaget at jeg kunne forelske meg i detaljene. Å trene opp blikket til å trekke ut en og annen tråd av det sammenfiltrede teppet av arter, føltes godt. Det var som å lære et håndverk. Men det var noe annet der, i tillegg til mestringsfølelsen. Å saumfare planter med lupe, på leiting etter gaffelhår og slirehinner, hemmelige detaljer som skilte dem fra andre arter, ga meg en ro og et fokus jeg ikke fant andre steder.

I skogen, på fjellet eller i fjæra kunne jeg gå rundt i dagevis og prøve å finne ut hvem som levde der, kanskje drevet av undertrykt samlerglede. Å kjenne igjen en art jeg hadde sett tidligere, var som å møte på en gammel venn.

Biologifaget åpnet for feltkurs, ekskursjoner og jobber. Etter hvert førte biologien meg også til et par av verdens mest uberørte steder. Der gikk jeg rundt, klar med kikkert og lupe, for å ta inn, lære og forstå. Men når turen var over, tok jeg av kikkerten og lupa, pakket dem ned i sekken og dro hjem til byen, som nå var Oslo, til messinglav og kråker og løvetanner.

Gråspurv og byduer

Da jeg kom tilbake fra Antarktis, hadde det blitt januar. Snøen hadde smeltet bort, og byen var grå. Et eventyr var over, og jeg hadde ingen nye i sikte. Tvert imot var jeg av ulike årsaker tvunget til å bli i byen en god stund. Det plaget meg. Bylivet er fint når jeg har det bra. Når ting er vanskelig, hjelper det meg ofte å være i en natur som ikke krever noe annet enn tilstedeværelse. Og når ting er skikkelig ille, er det å rusle rundt uten mål eller mening, et sted hvor det finnes trær og lav og fugler å kikke på, det eneste jeg har lyst til å gjøre. Nå fortalte rastløsheten i kroppen meg at jeg trengte å reise ut av byen. Men slik tingene var, måtte jeg finne meg i å være her, i en trang blokkleilighet med utsikt til en av Oslos mest trafikkerte gater.

Tvert imot var jeg av ulike årsaker tvunget til å bli i byen en god stund. Det plaget meg

Den første dagen i Oslo hadde jeg ingen planer ut over å komme over jetlagen. Jeg gikk rundt i gatene og prøvde å lande. Duene utenfor T-banestasjonen hakket løs på noe som så ut som en flattrampet Narvesen-bolle. Gråspurvene laget leven inne i prydbuskene. Det virket som om alt jeg så rundt meg var formet av mennesker. Den vidunderlig sammensatte naturen jeg nettopp hadde kommet fra, var forenklet til dette: Gråspurv og byduer, harde overflater og rette vinkler. Et fattig landskap. Jeg snudde og gikk hjemover. Så fikk jeg øye på noe. Ved siden av sykkelstativet bakgården stod det en svensk asal hvor jeg dagen i forveien hadde hengt opp et par meiseboller. Nå flagret to tomme, grønne plastnett sørgmodig i hver sin hvite bomullssnor.

Boka Byens hemmelige liv er tilgjengelig som e-bok og i fysisk format.

Bakgården med asalrogna. (Illustrasjon fra boka: Ragna Misvær Grønstad)