Fra «Elskede grøftekant» av Gro Dahle

DiktDikt om livetFra «Elskede grøftekant» av Gro Dahle

Ukas dikt er hentet fra Gro Dahles ferske diktsamling «Elskede grøftekant» som på ekte Gro Dahle-vis gir oss et helt nytt syn på kommunen.

Estimert lesetid 2min
Flyfoto av Randaberg kommune med landskap bak
«havet slipper taket, / og kommunen reiser seg opp fra vannet / i bjørnebærkratt og klatrestativ, / i kaprifolium og sandkasser, / en steinkirke med grønt spir.» skriver Gro Dahle med sin særegne varme om kommunen. På bildet ses Randaberg kommune i Rogaland fra lufta. (Foto: MLE + OST, Wikimedia.org)

Gro Dahle er en av våre mest folkekjære poeter. Med sin særegne stil slutter hun aldri å overraske. Diktene hennes handler gjerne om hverdagen, men er vel så gjerne himmelske og hverdagslige på én og samme tid. Gro Dahle skriver om hunder, hus, søstre, sorg, forelskelse, hvalen, snøen, geirfuglen og jula.

Dahles diktsamlinger har ofte en tematisk kjerne – tidligere har vi fått bøker om søsteren, jula, hunden – og denne gangen er det kommunen. Før den store kommunesammenslåingen var begrepet «kommune» kanskje tørt og fælt. Nå er det et ord som ofte vekker sterke følelser hos folk – om hjemsted, grenser, tilknytning, geografi, historie, hverdag, byråkrati, det store versus det lille og enkeltmennesket versus systemet.

Særegen varme og humanisme

I høstens samling Elskede grøftekant møter vi enkeltmennesket, vernepleieren, fastlegen, assistenten, rektoren, vaktmesteren, frisøren, ordføreren, dyrene i kommunen, kommunens bygninger, kommunens levende og døde.

Som alltid hos Gro Dahle fins det en særegen varme og humanisme her, samtidig som hun viser fram svikt og mangler, feilslått politikk, både velment og kalkulerende.

Fra «Elskede grøftekant»

Et sted må alt slutte,
et sted stuper fastlandet i sjøen,
og der ute ved det siste lille skjæret
er det verden ender
og det store, salte havet begynner.

Eller er det omvendt?

Er det slik at verden begynner
der ute ved de første små, krumbøyde skjærene
og en kyst river seg løs fra bølgene,
havet slipper taket,
og kommunen reiser seg opp fra vannet
i bjørnebærkratt og klatrestativ,
i kaprifolium og sandkasser,
en steinkirke med grønt spir.

For et sted må alt starte,
en pust, et hjerte, en historie.
Et sted står strandnelliken og nikker i vinden,
og rullesteinene ruller gjennom århundrene,
og vinden blåser inn
pollenskyer fra Tyskland og Nederland
flokker av trost og stær fra Sør-Europa
låvesvaler fra Sør-Afrika,
rødnebbterner fra Sydpolen,
sandstøv fra Sahara,
sibirkulde østfra.

Det var her gudene kom opp fra sjøen
med tang i håret,
samlet seg i kommuner,
bygde seg hus,
satte opp gjerder,
anla parkeringsplasser

Her blir Gro Dahle intervjuet om både lyrikken sin og også sin nyeste roman Tolv lysår.