Da kultforfatteren Fredrik Sjöberg så maleriet av to deprimerte jenter, visste han at det skjulte en historie

Så snart du tror du vet hvem Fredrik Sjöberg er, skifter han spor. Nå forteller biologen at han har skiftet interesse fra «insekter» til «penger og sex».

Portrett av Fredrik Sjöberg med omslag for boka Mamma er gal og pappa er full
– Glemte mennesker har alltid interessert meg, muligens fordi jeg forbereder meg på å bli glemt, sier Fredrik Sjöberg. Den svenske 61-åringen er nå ute med «Mamma er gal og pappa er full». (Foto: Sofia Runarsdotter)

– Glemte mennesker har alltid interessert meg. Muligens fordi jeg forbereder meg på å bli glemt, sier Fredrik Sjöberg.

Han er nok en smule ydmyk, for den svenske 61-åringen har gjennom de siste 30 årene befestet sin posisjon som en av Nordens aller beste sakprosa-forfattere.

I Norge vil nok en dedikert håndfull huske Sjöbergs Fluefellen (2011) og Rosinkongen (2015). Begge to er upålitelige og ubestemmelige sjangerbastarder i krysningspunktet mellom essay, biografi, selvbiografi, reiseskildring og – eh – «bok», som har gitt Sjöberg en slags kultstatus blant sakprosa-entusiaster.

Det er nok derfor tvilsomt at Sjöberg kommer til å ende opp som Anton Dich, den danske kunstneren som var i ferd med å forsvinne fra historien, men som nå har blitt utgangspunktet for Sjöbergs nye bok Mamma er gal og pappa er full.

Ut av naturen, inn i kunsten

Biologen Sjöberg har nemlig beveget seg ut på noe ukjente stier i sin nye bok. Der Fluefellen kretser rundt samling av blomsterfluer, og Rosinkongen er en slags hyllest til den glemte svenske zoologen August Gustaf Eisen, har Sjöberg med sin nye bok tatt steget ut av naturen og inn i kunsten. 

– Så snart leserne, og ikke minst journalistene, tror de vet hvem jeg er, begynner jeg på et annet spor, sier Sjöberg. 

Likevel vil den som ha lest Sjöberg, kunne påpeke hans umiskjennelige stil: Utgangspunktet er satt, men veien videre er preget av hans kaleidoskop-aktige skrivestil, full av innfall og anekdoter, tilforlatelige hopp i tid og rom. Hvor det hele ender, er som alltid uforutsigbart. 

Det Sjöberg derimot holder fast ved, selv om det denne gangen ikke er like eksplisitt, er samlemanien. 

Jeg er i utgangspunktet en samler. Insekter eller kunst kan være det samme. Jeg trenger noe å se etter, hva som helst; å følge en løype, som en jeger i skogen, sier han. 

Egentlig samler jeg hverken på fluer eller kunst, hvis ikke det inneholder historier

Og slik, som en jeger – eller kanskje heller «en sporhund», som han kaller seg selv i boka – har Sjöberg denne gangen tatt utgangspunkt i et bortgjemt og glemt maleri på en nett-auksjon. Derfra har han nøstet opp i det som etterhvert utvikler seg til en innviklet familiekrønike som strekker seg over hele det forrige århundres Sverige. 

Forskere og kunstnere er ganske like i dårskapen sin. Egentlig samler jeg hverken på fluer eller kunst, hvis ikke det inneholder historier, sier Sjöberg. 

Svensk kunsthistories mest avbildede barn

Og maleriet som startet det hele, et portrett av to unge jenter som Sjöberg ikke nøler med å klassifisere som «deprimerte» – kusinene Hanna Gottowt og Lillan Arosenius – viste seg definitivt å inneholde historier.

Jentene er begge døtre av to søstre i den beryktede Adler-familien, som i begynnelsen av forrige århundre tjente seg rik på meieriprodukter. Familiens bedrift er forløperen til det nå kjente merkenavnet Arla. 

Men det var spesielt sistnevnte Lillan som fikk Sjöberg til å stoppe opp. Lillans far er nemlig den svenske kunstneren Ivar Arosenius, kjent for billedboka Kattresan, en klassiker i svensk barnelitteratur. Hovedpersonen i boka er Lillan, og Sjöberg kaller henne «svensk kunsthistories mest avbildede barn.»

Som forfatter trenger du fremfor alt mot, men også tid

Slikt pirrer interessen til Sjöberg.

– Det ligger en ganske omfattende reasearch-jobb bak en bok som denne. Hvordan har du gått frem for å grave frem historien videre?
– Som forfatter trenger du fremfor alt mot, men også tid. Jeg ble raskt en god venn med jentenes døtre, to eldre damer i Gøteborg, og det var hovedsakelig de som ga meg historien under mange møter og utallige telefonsamtaler. Det tok noen år, sier Sjöberg.

Sterke kvinner og geniale menn

Historien som graves frem er en fascinerende innblikk i en rekke menneskeskjebner fra forrige århundre, kunstnere og kunstnerspirer, rikdom og makt – alle løst eller fast knyttet til familien Adler.

Det er ikke rent få, for «den som vil orientere seg i terrenget rundt familien Adler, må forberede seg på et mylder av halvsøsken og alskens innviklede relasjoner. Man skilte seg og begynte på nytt, alle gjorde det, uten unntak, i flere generasjoner», skriver Sjöberg.

Tidlig i prosessen ble Sjöberg oppmerksom på at han hadde å gjøre med et matriarkat – en familie der kvinnene styrte skuta, og på veien plukket med seg ymse «uutholdelige, men geniale menn».

Når journalister spør om interessene mine, og tror jeg skal svare «insekter», sier jeg istedet «penger og sex»

Har familien Adlers posisjon hatt noe å si for at du ville skrive historien deres? 

Når journalister spør om interessene mine, og tror jeg skal svare «insekter», sier jeg istedet «penger og sex». Det er en god måte å stoppe munnen på dem, men det er også noe i det. Det at jentene kom fra et familieimperium der det tidlig var masse penger, gjorde bare historien bedre, men utover det spilte det ingen rolle, sier Sjöberg.

– Familien var veldig imøtekommende, men prøvde aldri å kontrollere forfatterskapet mitt – dessverre ikke engang ved å bestikke meg. Som du sikkert vet, er forfattere ofte fattige.

Sjanger: «Bok»

Utenom det unike innblikket boka gir i et spesifikt historisk miljø, er Sjöbergs prosa serverdig i seg selv. Sakprosa eller essay-betegnelsen benyttes i mangel av noe annet – og om alle detaljer i fortellingen som rulles opp er sanne, i en historisk betydning av ordet, vites ikke.

Ren sakprosa passer ikke meg, og jeg kan heller ikke skrive rene romaner

– Til å begynne med brydde jeg meg ikke om sjangeren. Jeg skriver bare. Ren sakprosa passer ikke meg, og jeg kan heller ikke skrive rene romaner. Så kom litterære folk på at jeg skriver essays, og det hørtes bra ut. Men jeg blir like glad hver gang noen bruker sjangerbetegnelsen «bok», sier Sjöberg.