Den kuleste førstedama ever

Michelle Obama
Min historie Michelle Obama
Min historie av Michelle Obama kan du kjøpe på cappelendamm.no. Boken er oversatt til norsk av Eve-Marie Lund, og Hilde Østby.

Litt inn i de første, mørke minuttene av Donald Trumps regjeringstid, den epoken vi nå regner som den nye normalen, spredte det seg et fortvilet håp i sosiale medier. Michelle Obama kunne dra en Hillary og melde seg på i kampen om kandidaturet på demokratisk side! Forrige FLOTUS hadde alt dagens POTUS manglet; varme, verdighet, intelligens og et oppriktig samfunnsengasjement. Dessuten var dama veldig morsom. Kanskje Trumps regjeringstid bare ble en smertefullt parentes og at The Obamas snart ville være tilbake i Det hvite hus? Please?

I sin selvbiografi Min historie slår Michelle Obama ettertrykkelig fast at det er uaktuelt for henne å melde seg på racet frem mot kandidatur. Ikke fordi hun ikke orker eller lider av fremskreden, kvinnelig «lille meg kan da ikke styre landet-syndrom». Men rett og slett fordi hun ikke har lyst.

Når man lukker selvbiografien har man rukket å bli ordentlig glad i Michelle og å kjenne på et inderlig savn etter forrige presidentpar. Men man har også rukket å bli grundig overbevist om at Michelle faktisk er et upolitisk menneske. Altså upolitisk i den forstand at hun mangler det DNA-et som får ellers fornuftige mennesker til å begi seg inn i intrigenes, hestehandelens og maktkampenes bisarre verden for å få realisert en drøm om en bedre verden, eventuelt drømmen om en bedre posisjon for seg og sine venner.

Michelle Obama i det hvite hus

Michelle Obama skriver levende og troverdig om hvordan hun strever med å finne sin rolle i det store, hvite huset. Hun lærer seg å leve med å være en designerkjolekledd attributt til sin presidentmann når det trengs. Hun lærer seg hvordan hun kan gi døtrene en slags normal oppvekst i et liv som kontinuerlig overvåkes og beskyttes.

Dette å skape rom for døtrene og rom for seg selv til å finne sin identitet i rollen er levende og åpenhjertig beskrevet. Leseren tviler aldri på hennes oppriktige engasjement for barn og ungdom, og hvordan troen på den enkeltes muligheter, uansett bakgrunn, kan bidra til løfte ressursfattige unge mennesker opp i en bedre fremtid. Hun er aldri naiv, men utrettelig i sin ambisjon om å bruke posisjonen som førstedame til noe fornuftig, for fellesskapet.

Ønsker du flere boktips? Meld deg på nyhetsbrev her!

Oppvekst på fattige South Side i Chicago

Michelle vet svært godt hva arbeid betyr og hvor hardt det er for afroamerikanere fra fattige kår å jobbe seg opp både i skolesystemet og i arbeidslivet. Hun forteller liketil og usentimentalt om oppvekst på fattige South Side i Chicago med tette storfamiliebånd, sterke jentevennskap og strev etter å bli bedre – på piano og på skolen.

Årets høydepunkt er når faren får en ukes sommerferie fra jobben ved vannverket og mamma, pappa, bror Craig, Michelle, tante og et par fettere, stabler seg sammen i familiens skranglete Buick og kjører hele veien til Dukes Happy Holiday Resort i White Cloud, Michigan. Der har de spillrom, en automat som selger glassflasker med brus og – best av alt – et digert, utendørs svømmebasseng. Familien leier campinghytte og lar humla suse noen dager før det er tilbake til hverdagen i et boligområde som gradvis forfaller.

Følelsen av å være annerledes og ikke velkommen er udefinerbar men til stede.

«I begynnelsen virket det bare som om det var de hvite familiene som flyttet, men så forandret det seg også. Snart viste det seg at alle som hadde råd til det, dro sin vei», skriver hun. Michelle forteller videre om en vennefamilie, familien Stewart, som er av dem som flytter ut til forstedene. Familien Robinson blir invitert til Stewartenes nye hjem. Beskrivelsen av den rene, pene forstaden er interessant: Storebror Craig elsker at han kan spille basket på de brede, åpne løkkene. Michelle finner, i likhet med faren, hele området som meningsløst. «Hvorfor i all verden skulle noen ønske å bo her ute?», spør faren bak rattet når de forlater de stille gatene med identiske typehus. Moren undrer seg senere over om noen visste at familien Stewart ikke var hvit før de fikk besøk av sine svarte, tidligere naboer. Kanskje de ble avslørt av flokken fra South Side, deres innflyttingsgaver og påtakelige svarte hudfarge?

Det er stille i bilen på veien hjem. Noen har ripet opp siden av Buicken – med en nøkkel eller en stein, åpenbart med vilje. Følelsen av å være annerledes og ikke velkommen er udefinerbar men til stede. Michelle konkluderer med at familien er ferdig med forstedene.

Mentor for Barack Hussein Obama

Gjennom hele denne ytterst lesverdige og medrivende boka ligger en grunnfortelling om håp og ansvar. Michelle blir en stjernestudent, hun ender opp, på grunn av jernvilje og talent, som forretningsadvokat med stort potensial. I det prestisjetunge advokatbyrået Sidley blir hun mentor for en mannlig jusstudent med det underlige navnet Barack Hussein Obama. Men akkurat det møtet og dets vidtfavnende konsekvenser synes jeg du skal lese om selv.

Gjennom hele denne ytterst lesverdige og medrivende boka ligger en grunnfortelling om håp og ansvar.

Mot slutten av boka forteller denne kuleste førstedama ever om hvordan hun begynner å bli bevisst mulighetene som ligger i sosiale medier. Hun utviser en fantastisk medial smartness i sin iscenesettelse av seg selv for å oppnå resultater i kampene hun kjemper – kamper for barns fremtid og kanskje spesielt ernæringens betydning i unge menneskers liv.

Verden trenger virkelig the Obamas

For meg er Michelles historie USA på sitt beste – det ukuelige håpet om at det er mulig å forandre verden, forandre fremtiden. Ansvaret er vårt, for å bidra til positiv forandring i verden, i oss selv. Jeg skulle ønske jeg kunne kaste meg direkte over herr Obamas bok, men den får vi bare vente på.

Det er kanskje unødvendig å si det, men verden trenger virkelig the Obamas. Jeg kjenner en 14 år gammel jente som maser om å få «Min historie» til jul. Det skal vi nok få til. Dette er boka som vil inspirere jenter i alle aldre, verden over. Jeg kan i grunn ikke tenke meg noen den ikke skulle kunne inspirere – til å tro på seg selv og mulighetene for å gjøre en positiv forskjell, i en verden som vår.

God lesning.

Tine Kjær, Direktør for skjønnlitteratur og barne- og ungdomsbøker.