I 1991 hadde Roy Jacobsen sitt store gjennombrudd med romanen Seierherrene. Romanen rommet fortellingen om store omveltninger i det norske samfunnet. Inspirasjonen fant han i sitt eget liv: som en sønn av en innflytter til Groruddalen.
30 år har med andre ord passert siden boka kom, men fortsatt leses den som et vitnesbyrdet til en hel generasjon som flyttet ut av bygdene og bosatte byene i Norge etter krigen. I Boktips LIVE forteller Roy Jacobsen mer om inspirasjonen bak den kritikerroste romanen:
– Det begynte vel ikke før midt i boka før eg skjønte at jeg satt på noe som var veldig viktig, sier Jacobsen.
Følger en familie som flytter til Oslo
Seierherrene følger Marta og hennes familie fra Helgelandskysten, handlingen starter allerede på 1920-tallet, og den ender opp i Oslo våren 1990. I romanens andre del får vi møte fortellerstemmen Rogern. Han er fra Årvoll og gir oss også innblikk i den harde virkeligheten Oslos østkant, hvor innflyttere fra hele landet slo seg ned.
Roy Jacobsens skildringer av dette store tidsspennet, med alle endringer som foregikk da, resulterte både i at han ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris og ikke minst til at han fikk bokhandlerprisen her hjemme.
Et voldsomt brudd i det norske levesettet
I intervjuet med John Erik Riley på Boktips LIVE forteller Jacobsen med egne ord hva som pågikk i disse sentrale årene av norsk historie:
– Vi har det faktum at vi i det demografisk homogene samfunnet Norge har igjennom århundrene lært fra forrige generasjon. Etterlignet pappa og mamma: lært av dem, fått visdommen og kunnskapen. Alt fra det manuelle til det åndelige har gått i arv fra generasjon til generasjon– så skjer det et voldsomt brudd og så i fredstid på tross av eller ved hjelp av denne krigen, hvor denne overleveringen plutselig brytes, forteller han.
Jacobsen forteller videre:
– Barn av arbeiderklassen får utdannelse, industriene utvikler seg og samfunnet sentraliseres – og plutselig så skal folk begynne å gjøre noe helt annet. Store demografiske lag av samfunnet endrer seg. Det var et paradigmeskifte.
– Jeg født inn i dette, det er en gave fra Einar Gerhardsen eller Gud, jeg vet ikke, humrer Jacobsen.
– I alle fall det tok meg noen år å erkjenne dette, hvilken verdi det var å være fra arbeiderklassen, også litterært sett på det tidspunktet. Og det å skrive om forandring.
Klassereisen
I intervjuet forteller Jacobsen at han alltid har skrevet om klassereisen, og at det også speiles i hans litteratur.
– Noe av det underligste du kan være med på som barn er å være med på en klassereise. Du skal gi avkall på det trygge, og så skal du ikke bare vokse opp og bli tenåring og så videre, men du skal i tillegg bevege deg oppover et lag i befolkningen som forfedrene dine ikke har begreper om.
Jacobsen er fascinert av Gerhardsens etterkrigs-politikk og hvordan det hele utspilte seg i Groruddalen:
– Dette påfunnet å sette sammen så mange, det bor like mange folk i Groruddalen som i Nordland fylke, å sette sammen så store grupper på et sted i et sosialt eksperiment som skulle hete det sosialdemokratiske paradiset. Det er klart at det kan ikke bare gå bra, men det kan bli interessant. Fra det kan det avstedkomme massevis av fadeser, suksesser, flauser og brustne håp og alt mulig rart.
– Og dette satt jeg på. Det var mitt materiale.
Se hele intervjuet øverst i saken!
