Det verste av det vonde som er mitt: Å miste kvinnen som fødte meg
Av alle kvinner
For meg var hun den vakreste av alle kvinner. Av mennesker var hun den jeg elsket høyest. Store ord om en kvinne som levde et såkalt vanlig liv: Slik blir det når jeg snakker om hun som gav meg alt.
Harriet Jakhelln Qvenild ble født 24. april 1940 i Oslo, med blendingsgardiner og flyalarmer som en del av sin nyfødte hverdag. Hun vokste opp i Finnhaugveien på Røa, med familiene Nyquist, Broch, Brænne, Karlsen og Astrup i nabolaget. Jeg har mange minner fra min mors barndomshjem, hvor det ble drukket kokesjokolade under slektsportrettene. Etter formiddagsmaten røkte man en sigarett i sofaen, gjerne med slektninger på visitt. Om vinteren gikk man på ski, om sommeren på fottur.
Min mor var en menneskevenn, og jobbet med mennesker hele sitt voksne liv. I 1963 gikk hun ut fra Sosialskolen som sosionom. Deretter virket hun ved psykiatrisk avdeling på Ullevål Sykehus og videreutdannet seg ved Nic Waals Institutt.
I 1971 flyttet Harriet til Kristiansand sammen med den fanatiske sportsfiskeren som var hennes mann. Da hun jobbet ved Birkelid skole for barn og ungdom med lærevansker, gikk jeg i barnehaven der. Vi barna hadde et jorde og en hel granskog for oss selv. Å bli jaget av en gutt med brødkniv hører med til minnene fra 80-tallets Birkelid.
Ved Psykiatrisk poliklinikk i Kristiansand mottok hun klienter med psykiske vansker, flyktninger, ofre for incest og seksuelt misbruk. Gjennom arbeidet og sitt medlemsskap i Amnesty International lærte hun meg mye om sosialt engasjement. Det hender fortsatt at jeg undrer meg over hennes sterke nestekjærlighet. Samtidig som hun erfarte mye elendighet i sitt arbeid, forble hun mild, empatisk og interessert. Å forholde seg saklig til en mann som har misbrukt sine barn, tør være en komplisert menneskelig øvelse.
Ungdomsbilder
Når jeg ser ungdomsbilder av min mor, triller tårene. Hun var så skjønn. Bildene utstråler livsglede, ansiktsuttrykket er vennlig og kjenslevârt.
Det at min mor var en kulturelt interessert kvinne, er en kjensgjerning jeg ser tilbake på med respekt og takknemlighet. Hun spilte enkle stykker på piano. Etter hvert utviklet hun et malerisk uttrykk i akvareller. Før kveldene i litteraturklubben ble månedens roman lest ferdig på sofaen, av og til med knapp margin. Jeg anbefalte Frost av Roy Jacobsen og En tid for alt av Karl Ove Knausgård, førstnevnte bok gjorde visst større lykke enn den siste.
Som nittenåring gikk Harriet på Nansen-skolen på Lillehammer. Hun var åndelig interessert, medlem i statskirken, men med det jeg vil kalle en svak panteistisk dragning. Det var min mor som først fortalte meg om rosenkreuzerne. Hun var nysgjerrig på andre kulturer, og likte å reise i Europa. Som pensjonist besøkte hun Svalbard, Russland, Kina og Kenya.
Etter førti år i Kristiansand var dialekten hennes bemerkelsesverdig fri for det pidginspråket som rammer så mange innvandrede østlendinger. Harriet holdt kontakt med slekt og venner i Oslo, og tilbragte somrene i Kragerø.
Først etter min mors død innser jeg omfanget av det jeg fikk. Da jeg var i tenårene gav hun meg Jostein Gaarders Sofies verden og Ivar Mortensson-Egnunds oversettelse av Edda-diktene, som ble min inngang til det høgnorske. Hun mente at filosofistudier kunne være noe for meg.
Min mor stilte seg spørrende til en del av mine mer lyssky prosjekter, så som tyveåringens ryggsekktur til India eller den pågående Sturmgeist-innspillingen i Israel (se foregående spalter Zion I-V). Jeg fikk aldri forklart henne ordentlig at Kunstmilitsens uniformerte musikkregiment er min syklubb, og at norrøn diktning er mitt akvarellkurs; nå er det sagt. Med min mors bortgang har jeg mistet min ivrigste leser og kritiker.
Det siste lyset
Kondolansene kommer. Det gjør vondt å lese dem, men det ville være mye vondere uten. «Hun var et usedvanlig lys i tilværelsen». «Den blide, ettertenksomme, kloke moren din.» Blomster kommer og visner. Min far snakker med slekten og vennene. Jeg prøver å bruke kreftene på kunsten og vennene mine.
Den siste tiden kom og gikk pleierne i huset, for det meste yngre kvinner. Vennlige og profesjonelle, som om de alltid hadde vært i huset. Jeg husker de alvorlige ansiktene til pleierne fra nattjenesten, der de stod rundt sengen en av de siste nettene.
Paradoksalt nok har min mors sykdomsforløp forsterket min appetitt på livet. Jeg er styrket i min tro på at livet er for de levende, det vil si, at det er i sosial, fysisk og sensuell utfoldelse en kommer nærmest livets vesen. Hvite vegger og gulnende hud har gitt meg en større lengsel mot fjellene og metropolene, mot vinden på havet og vinen på land.
Min mor døde i sin egen seng, omgitt av sine nærmeste, i et lite hus ved havet. Jeg dyrker minnene om den kjærlige kvinnen hun var. Å være medforfatter av sin mors dødsannonse unner jeg ingen. «Vår høyt elskede HJQ sovnet stille inn i sitt hjem i dag, etter kort tids sykeleie. Kristiansand, 23. mai 2011.»
Publiseres i Klassekampen 3. juni 2011
