Roberto Bolaños forfatterskap representerer et vannskille i spanskspråklig litteratur

SkjønnlitteraturRomanerRoberto Bolaños forfatterskap representerer et vannskille i spanskspråklig litteratur

Nitten år etter hans plutselige død står Roberto Bolaños «Ville detektiver» seg som et mesterverk, fylt med uforglemmelige personligheter, steder og betraktninger om litteraturen.

Estimert lesetid 6min
Foto av Roberto Bolaño
Chilenske Roberto Bolaño er en av nyere tids største spanskspråklige fofattere. Nå er hans gjennombruddsroman «Ville detektiver» ute i norsk oversettelse. (Foto: Daniel Mordzinski)

Teksten er skrevet av oversetter Kristina Solum og står trykket som fordordet til den nye utgaven av Roberto Bolaños Ville detektiver.

Roberto Bolaños forfatterskap representerer et vannskille i spanskspråklig litteratur. Siden hans plutselige død i 2003, bare 50 år gammel, har hans verk blitt stående som et forfatterskap ingen som vil skrive på spansk kommer utenom. Siden 60- og 70-tallet og den latinamerikanske «boomen» har heller ikke noen spanskspråklig referanse gjort så stort inntrykk på verdenslitteraturen, ikke minst de lange romanene Ville detektiver og 2666.

Ville detektiver av Roberto Bolaño kan du bestille hjem her.

Fenomenet Bolaño: Intriger, gåter og iscenesettelse

Bolaños tidlige bortgang bidro også til en dyrking av «fenomenet Bolaño», den såkalte «bolañomanien», en opptatthet av intriger, gåter og realiteter knyttet til hans personlige liv på det latinamerikanske og det europeiske kontinent, og hans tragiske død. Denne dyrkingen beredte forfatteren også i noen grad grunnen for selv, ved å iscenesette seg f.eks. i form av sitt litterære alter ego Alturo Belano, som er en av hovedpersonene (sammen med Bolaños bestevenn Mario Santiago, i romanen kalt Ulises Lima) i Ville detektiver.

Med dette litterære grepet foregrep Bolaño også mye av den fiksjonaliseringen av forfatternes egen person som skulle komme i det påfølgende tiåret.

Foto av «Ville detektiver» av Roberto Bolaño
(Foto: Lina Hindrum)

Uforglemmelige personligheter, steder og betraktninger

Men selv om Ville detektiver kretser rundt disse to figurene, Arturo Belano og bestevennen Ulises Lima, er det i liten grad et introvert verk, men snarere et verk som stabler et helt flerstemt, interkontinentalt, fiktivt og dessuten metalitterært univers på beina, med et vell av uforglemmelige personligheter, steder og betraktninger om litteraturen.

Roberto Bolaño sa i et intervju at tanken med boka var å vise hvordan det gikk gjennom 20 år med noen personer, typiske for hans generasjon, som trodde de var født til revolusjon, og så raknet den, som en drøm.

Ville detektiver er et portrett av en gruppe forfattere og kunstnere, som lever i en latinamerikansk kontekst hvor ønsket om revolusjon var politisk og håndgripelig. Og det er ikke minst en fortelling om en gruppe unge poeter som søker å skrive de mest innovative og grensesprengende diktene, eller de mest «avantgardistiske», som de kaller dem. Sånn sett er det en bok om utopier, politiske og litterære.

FAKTA

Roberto Bolaño

  • Født i 1953 i Santiago, Chile. Døde av leversvikt i 2003.
  • Flyttet som femtenåring med familien til Mexico hvor han ble trotskist og journalist.
  • I 1973 dro han tilbake til Chile og ble med i Allendes parti. Ble satt i fengsel en uke etter militærkuppet.
  • Drev litterær geriljavirksomhet i form av å utgi provoserende tidsskrift og rope ut egne dikt på etablerte forfatteres tilstelninger.
  • Gjennombruddsromanen «Ville detektiver» ble utgitt på spansk i 1996.
  • Boken som regnes som hans hovedverk, «2666», ble utgitt ett år etter hans død.
  • Beskrevet som «den mest betydningsfulle latinamerikanske litterære stemmen i sin generasjon» av The New York Times.

Bolaño på norsk:

Strekker seg over hele verden

Handlingen er lagt til årene fra 1975 til 1996, og det meste foregår på 1970-tallet. Det flerstemte universet i Ville detektiver springer ut fra Mexico, men det strekker seg etter hvert utover i verden, til ulike kontinenter. Foruten meksikaneren Ulises Lima og chileneren Arturo Belano (disse to kommer aldri til orde), møter vi flere uforglemmelige, meksikanske stemmer: den unge jusstudenten Juan García Madero, de bestemte søstrene María og Angélica Font, Trotskijs barnebarn Verónica Volkow, den meksikanske revolusjonshelten Amadeo Salvatierra, for å nevne noen. Men vi møter også personligheter fra hele verden, slik som uruguayanske Auxilio Lacouture (som også er hovedpersonen i Bolaños roman Amulett), amerikanske Barbara Paterson, franske Simone Darrieux, israelske Norman Bolzman, østerrikske Heimito Kunst.

Foto av «Ville detektiver» og «2666» av Roberto Bolaño
Både Roberto Bolaños hovedverk «2666» og gjennombruddsromanen «Ville detektiver» er nå tilgjengelig i norsk oversettelse. (Foto: Lina Hindrum)

Fiktiv oversettelse

Fra en oversetters perspektiv er det flerstemte prosjektet særlig interessant fordi de ulike spanskspråklige romanfigurene snakker på måter som er typiske for det landet de kommer fra, enten det er Mexico, Chile, Argentina, Spania eller et helt annet land. Den som leser boken på originalspråket, kan tydelig høre denne variasjonen. De unge poetene i Mexico by snakker ikke en hvilken som helst meksikansk, men en som er preget av en egen sjargong brukt av en spesiell gruppe (de unge poetene) i hovedstaden.

En fun fact når det gjelder de ikke-spansktalende stemmene, er at de fleste av dem, i henhold til fiksjonens premisser, ikke kan spansk. Sånn sett inneholder boka også et element av fiktiv oversettelse: Den spanske originalen later som om disse fortellerstemmene uttrykker seg på fransk, tysk eller engelsk, akkurat som oversettelsene til andre språk (enten det er norsk eller et annet) later som at det som står på norsk, engelsk eller fransk, egentlig er fortalt på spansk.

Tidskoloritt

I forlagsverdenen sier man gjerne at språket i en oversettelse eldes raskere enn i originalskrevet litteratur. Når blir språket i en bok «eldre»? Den foreliggende oversettelsen ble ferdigstilt i 2010, og er dermed ikke mer enn godt og vel ti år gammel. Ved nyutgivelsen spurte jeg likevel meg selv om det kunne være på sin plass å luke ut noen gammelmodige former, da særlig den høflige tiltaleformen «De», som etter hvert begynner å bli nokså markert og utdatert. Mens jeg på midten av 2010-tallet husker at jeg bet meg merke i at enkelte personer fremdeles kunne henvende seg til meg som «De» på telefonsvareren (kanskje var opptakene noen år gamle …) må vel denne formen sies å være gått helt ut av språket nå.

Jeg fant likevel ut at det kunne være nyttig å beholde den, for å gi fortellingen riktig tidskoloritt: Den foregår som nevnt fra 1974 til 1996, så jeg får stole på at leseren fortsatt kan tenke at det er troverdig at romanfigurene snakker slik, gitt at handlingen foregår for noen år siden, og i andre land, og beskriver en generasjon som var. Det ville dessuten krevd en del omskriving og et lite tap å skulle luke det ut der hvor romanfigurene reflekterer rundt måten de tiltaler hverandre på, de er f.eks. ofte på «De» med hverandre selv om de bruker fornavn.

En fortryllende innføring i latinamerikansk litteraturhistorie

Når jeg tenker tilbake på oversettelsen av et så mangefasettert verk som Ville detektiver, er det særlig en ting som slår meg: Alt denne boka har lært meg om litteratur, særlig den spanskspråklige. En annen forfatter jeg har oversatt, som traff Bolaño, beskrev ham som en person som først og fremst hadde lest alt. Høyt og lavt, sjangerlitteratur og klassikere. Hva du enn ville introdusere ham for, hadde han allerede lest det. Den som leser Ville detektiver, får en fortryllende innføring i latinamerikansk (og annen) litteraturhistorie, en humoristisk elegi over det en gang tapte.

Ville detektiver av Roberto Bolaño kan du bestille hjem her.