Frihetens pris. Caroline Albertine Minor i samtale med Eivind Hofstad Evjemo

RomanerRomanerFrihetens pris. Caroline Albertine Minor i samtale med Eivind Hofstad Evjemo

Eivind Hofstad Evjemo prater tap, frihet og «Hummerens skall» med en forelska og ulykkelig Caroline Albertine Minor.

Estimert lesetid 14min
Caroline Albertine Minor er født 1988 og utdannet fra Forfatterskolen i København. Hun har utgitt to bøker på norsk, novellesamlingen «Velsignelser» og romanen «Hummerens skall». (Foto: Martin Reinhard)

Caroline Albertine Minor fikk sitt store gjennombrudd med sin andre bok, novellesamlingen Velsignelser, som hun ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris for i fjor. Det er en uhyre presis, rørende og variert samling tekster der hun følger en rekke ulike mennesker til utkanten av sine grenser, både fysisk og psykisk.

Tidligere i år kom den ambisiøse flettverksromanen Hummerens skall, som rent litterært sprenger ut av novellesamlingens stringente form og sender mine tanker i retning av amerikanske forfattere som Valeria Luiselli og Jonathan Frantzen.

Ved siden av å være en historieforteller har Minor også et utrolig sanselig blikk. Hun driver opp den bærende detaljen og hakket i overflaten. Det er som om hele romanen består av en rekke situasjoner, bilder, duetter og noveller som romanen samler opp og stabiliserer. Som om romanen og karakterene deler samme skjebne, å lete etter hvor den tilhører, hvem man er; noe større å bli synlig igjennom. 

Ufullførte relasjoner

Eivind Hofstad Evjemo: Det er så mye jeg vil spørre om ved Hummerens skall. Den er utrolig kompleks, flerstemmig. Og selv om den ikke slår meg som «vanskelig», så oser dem ambisjon. Romanen kretser rundt tre mennesker, tre søsken, som mistet sine foreldre da de var relativt unge, men som nå har blitt voksne, og snitter på ulik måte inn i foreldrenes liv. De har kort og godt ulikt perspektiv på familiehistorien. Det er som om romanen spør: Hva gjør det med mennesker når de mister noen som står dem nær så tidlig, når relasjoner innad i en familie ikke blir «fullført», men avsluttet for tidlig? Romanen åpner ved at Ea går til Bee (en annen viktig karakter i romanen som hjelper folk få kontakt med de døde) for å få kontakt med moren. Hvorfor gjør hun det? 

Caroline Albertine Minor: Ea søker kontakt med moren sin Charlotte i et øyeblikks svakhet. Eller åpenhet? Hun har i mange år av livet sitt gjort seg hard ved å gjøre seg ny. Hun har begynt forfra igjen og igjen, inntil hun bestemte seg for å slå rot i Amerika, med Hector og Coco. Men så har hun – uten at hun selv vil det – begynt å tvile på sin beslutning om ikke å få barn, og da begynner hele fundamentet å smuldre opp. For Hector ønsker ikke flere barn, og hun elsker ham. Hun søker, instinktivt, mot den personen som må kunne gi henne et svar – om ikke annet så i form av et skremmebilde – sin mor, den selvoppofrende Charlotte. 

EHE: Ea er altså den eldste i søskenflokken. Det var hun som ble best kjent med foreldrene, som har flest minner. Men hun er også den som dro lengst for å distansere seg fra dem og det de representerte. Men kan du ikke si litt om moren som Ea påkaller? Hvem var hun? 

CAM: Moren var så tett på et ekte kristent menneske som man kommer i denne romanen, tror jeg. Hun gjorde sine gode gjerninger med ryggen til og bak ryggen på andre. Hun gav uten krav eller ønske om å få noe igjen.

EHE: Ja, hun fremstår som en kvinne med de egenskaper som en moderne og rastløs datter ofte ønsker å distansere seg fra. Men så var hun også gift med Troels – altså barnas far – som du lar stige fram fra «den andre siden». Han dro også fra barna sine. Og han forstyrrer samtalen mellom Ea og moren. Han forstyrrer moren. 

CAM: Han var også drevet av lengsel og frykt, og det er jo to meget sterke drivkrefter i et menneskeliv. Han vil være noen – gjerne for noen, men: først og fremst noe – og tror ikke det er mulig innenfor familiens ramme. Derfor må han så langt vekk han kan komme i sitt forsøk på å bli fri. Det blir han dog aldri, som Sidsel også sier på et sted. 

Med rumpehullet først

EHE: Ja, Sidsel er kanskje hun som har klart seg best. Hun bor i København sammen med datteren sin Laura. Hun jobber som konservator på museet. Hun snubler inn i romanen på nydelig vis, syns jeg, ved at hun parallelt med å få et ærefullt oppdrag på et London-museum oppdager at hun har fått barnemark. 

CAM: Det gleder meg at du liker det avsnittet. Det å få barn er jo også å bli konfrontert med kroppen på en ny måte. Jeg moret meg mye over å presentere en karakter (mer eller mindre) med rumpehullet først. Men det skulle ikke definere henne! Hun er jo også alt mulig annet, og heldigvis finnes det medisin for barnemark … 

EHE: Men for at Sidsel skal komme seg til London, trenger hun barnevakt, og da er det lillebroren Niels hun ringer. Hun stoler på ham, men jeg får ikke inntrykk av at hun kjenner ham. De har også veldig ulike historier, han vokste opp med en alkoholisert tante som Sidsel hater. Men uansett: Niels bor i København og jobber som plakatopphenger. Sykler rundt, lever det enkle, frie liv. Han virker som den som er mest forsont med familiesituasjonen. Han var jo uansett så liten når de døde. Men så får han muligheten til å passe Laura over flere dager og da oppstår det noe fint. 

Jeg tenker at når alt kommer til alt er kjernefamilien den største utopi av alle. Romanen er et forsøk på å tømme det begrepet og å fylle det igjen for å se hvor mye det kan romme.

Caroline Albertine Minor

CAM: Men er det ikke ofte sånn? At du ved å konfrontere deg mer eller mindre frivillig med et barn, en elsker, et savn/en lengsel kan kjenne noe du ikke kjente før. Det oppstår en diskret friksjon inne i deg, og et valg må tas. Det er der det rykker til – kanskje bare litt, men nok til at det ikke er likegyldig.

EHE: Niels er jo også den som har forsont seg mest med at familien er så spredd og har lite kontakt. Eller, han virker heller ikke interessert i å påkalle foreldrenes oppmerksomhet. Han får liksom «kontakt» med familien gjennom nærheten til Laura.  

CAM: Ja, han har i motsetning til de andre valgt å å gjøre seg fri fra relasjoner. Ikke som faren som bare dro. Han vil være der for noen. Men han vil aller helst være fri fra alt. Fri for forpliktelser, fri for å bli brukt. Om strategien holder, kan diskuteres. Jeg tror den gjør det, og det er det leseren ser sprekker av i løpet av de dagene han passer Laura. 

Kjernefamiliens utopi

EHE: Niels er jo en sosial fyr, lever i kollektiver, tar vare på folk. Det er i det hele tatt en rekke alternative og vakre fellesskaper mellom venner og naboer. Det er som om romankarakterene hele tiden forsøker å finne opp nye relasjoner i mangel på den opprinnelige «familien».

CAM: Jeg tenker at når alt kommer til alt er kjernefamilien den største utopi av alle. Romanen er et forsøk på å tømme det begrepet og å fylle det igjen for å se hvor mye det kan romme. 

Vi mister hele tiden gamle versjoner av oss selv og hverandre, håpet og drømmene – og tiden, ikke minst. Vi befinner oss i en konstant tilstand av tap.

Caroline Albertine Minor

EHE: Men det å bli forlatt av familien og det å forsøke å klare seg «utenfor» framstår for meg som et viktig psykologisk motiv hos søsknene. Altså det å miste sine foreldre som relativt unge, det å leve i konsekvensene av det. Hvorfor ville du skrive om dette? 

CAM: Det er et vilkår, tenker jeg, men et av de vanskeligste å akseptere, at andre mennesker faktisk kan forlate deg. Jeg tenker jeg skriver om det jeg frykter mest, det jeg ikke forstår. 

EHE: Man rekker ikke å bli så godt kjent med verken seg selv eller andre, før det liksom er for seint. 

CAM: Ja, vi mister hele tiden gamle versjoner av oss selv og hverandre, håpet og drømmene – og tiden, ikke minst. Vi befinner oss i en konstant tilstand av tap. Det finnes så mange nyanser mellom å være her og ikke være her. Det er det romanen interesserer seg for. Dette feltet som finnes mellom nærvær og dødens totale fravær. For meg er ordet «kontakt» et nøkkelord i romanen, avledet av det latinske contingens: å berøre. Den verste ensomheten jeg kjenner til er den som stenger meg inne i meg selv, som nekter meg å komme i berøring med verden og menneskene der ute. Både fysisk, men også, og kanskje særlig det, med bevisstheten. 

Show fra dødens forværelse

EHE: Dette med «kontakt» er jo et slags motiv; måten Ea søker kontakt med moren, Niels med Laura og, en annen relasjon som også er viktig i romanen, Seraphine som søker kontakt med sin biologiske far. Men så overlater du også til leseren å forvalte det, fordi leseren hele tiden vet mer enn karakterene. Jeg tenker også på det valget du tar i å la samtaler mellom moren og faren fortsette utenfor tiden, uten at Ea påkaller dem, etter at «sesjonen» er over og hun har dratt hjem. Det er virkelig så trist å høre foreldrene sitte der alene og snakke om livet sitt fra den andre siden. Når de uansett ikke kan gjøre noe. Når de bare er … ja. Døde. 

CAM: Åh ja, foreldrene! De sitter der og kjører sitt eget show, snakkende fra et slags forværelse til døden, som de har strandet i. Nå må de bare få ”tiden” til å gå. Jeg syntes det var spennende å la dem snakke fritt, fra sin egen ungdom og forelskelse. Her finnes det mindre farlige temaer – ting de fremdeles kan enes om. Temaet ”familien” er for dem fullt av landminer, så derfor ender de med å snakke hverandre frem som dem de var, FØR barna. 

EHE: Under lesingen av disse partiene tenkte jeg på to så ulike romaner som Valeria Luiselli Lost Children Archive og Asta Olivia Nordhenhof Penger på lommen som på ulikt vis lytter til de døde (George Saunders Lincoln in Bardo er også en assosiasjon). Luiselli i sin lytting/framskriving av fordrevne indianerstammer og meksikanske flyktningbarn. Nordenhof i sin merkelige åpning der romanens premiss er at fortelleren «dikter» seg inn i hodet på en fremmed. Er det å skrive en akt i å søke kontakt med det «døde» syns du?

Man etterlater seg ingenting, intet Verk, etter 40 år som mor, men jeg hadde lyst til å skape et lite monument av ord, som takk.

Caroline Albertine Minor

CAM: Det finnes i alle fall en lengsel i mye skrift, etter å fastholde noe. Eller det vil si: på en gang gjøre seg fri fra og fastholde. Skriften kan, når den lykkes, gi både kjærlighet og tapet av kjærlighet en værende form, som oppbevarer den også lenge etter at selve kjærligheten ikke lenger er der. Kanskje er det å skrive for meg både å søke kontakt med det tapte og det man ikke vil miste, men allikevel vet at man skal miste.  

Frihet og lengsel

EHE: Et annen aspekt som jeg tenker på er karakterens drift mot frihet, samt de ulike konsekvensen av kun å blindt søke den. Du har vært inne på Niels og måten han begynner å tenke annerledes når han får være i en ekte og nær relasjon over tid. Det er som om romanen viser at båndene man knytter til menneskene rundt seg liksom er bindende. Familie betyr faktisk noe, selv om de alle forsøker å late som om det ikke gjør det. 

CAM: Det er godt sett, synes jeg, at frihet er et minst like viktig understrøm i romanen som lengsel etter kontakt. Eller: De former jakten på lengslene etter frihet kan ta: reisen, samleiet, selvforglemmelsen, alkoholen, kontrollen. Til slutt peker romanen visstnok tentativt på at du både kan være Strukturelt Fri og likevel fanget i deg selv, i din egen urettferdighet eller lemfeldighet med det som har blitt gitt deg. På samme måte som den ufrie kan være fri inne i seg selv. Jeg vet ikke om dette er sant.  

EHE: Barnet står på mange måter i en slags sentrum her også. Ja, hva gjør barna for disse menneskene? 

CAM: Man kan jo kjenne på at det å være rundt barn er en måte å bli konfrontert med seg selv på. Sine begjær, sine lengsler, men også sine begrensninger. Barna trenger deg, og ved at ha bruk for deg, kaller de deg tilbake til deg selv og tvinger deg til å ta stilling: vil du si ja eller nei, forby eller la gå for denne gang? Du stilles hele tiden til ansvar og det er utmattende, men barna får deg allikevel til å være forbundet. Med dem og med deg selv. 

En hyllest til mor

EHE: Men alle de voksne barnas mor, Charlotte, samler opp mange av disse elementene. Hun var en taus mor, en fraværende, skjult mor. Det er først etter sin død hun begynner å prate. Når det er for seint. Hvorfor ville du gjøre det slik egentlig? 

CAM: Men det er en hyllest, tenker jeg, tross alt. Til min mor, til alle de andre kvinner og menn som er virtuoser ute i det usynlige omsorgsarbeidet. Man etterlater seg ingenting, intet Verk, etter 40 år som mor, men jeg hadde lyst til å skape et lite monument av ord, som takk. 

Å skrive er å fastholde, men også en måte å misbruke virkeligheten på.

Caroline Albertine Minor

EHE: Men du lar henne snakke uforstyrret først etter at hun er død.. Plutselig snakker hun høyt og messende og vakkert! Men hvem er det egentlig som hører henne?  

CAM: Jeg tenker at hun snakker seg selv frem, og så snakker hun seg selv vekk igjen. Jeg tror hun for alvor slippes fri idet hun endelig blir, som snøfall: både en og mange. 

Å skrive er å fastholde

EHE: Men du. Også i novellesamlingen din skriver du om noe som skjedde i livet ditt, den utrolig triste ulykken med din daværende mann. Jeg vet det er et tabloid spørsmål, men jeg stiller det uansett: Hva gjør det med måten du ser og forstår ditt virkelige liv på, dette at du er en skrivende? 

CAM: Det vet jeg ikke. Jeg snakket nettopp med en venn om det. At det å skrive kaster et slags nostalgisk lys på det som skjer foran nesen din, fordi man allerede er i ferd med å bearbeide det, prøve det på setningsnivå og gi det en form. Å skrive er å fastholde, men også en måte å misbruke virkeligheten på. Jeg vet fortsatt ikke hva det gjør med min måte å være menneske på. Om den fører meg tettere eller lengere fra «verden».  

Jeg er forelsket. Men ulykkelig. Men heldigvis er det jo som kjent det beste å skrive om. 

Caroline Albertine Minor

EHE: Det er som om form både er et spørsmål i karakteren, men også til selve romanen. Ja, hvordan skal man organisere teksten og livet? 

CAM: Ja det er jo spørsmålet! Jeg har tydeligvis ikke løsning. Etter at boken kom ut har jeg ofte tenkt om komposisjonen ble for rotete, for løs eller for ”vanskelig”. Noen lesere syns det. Samtidig har jeg en følelse av at den ikke kunne ha vært på noen annen måte. At dette var boken jeg kunne og skulle skrive da. Det samme med livet. Jeg har to barn med to forskjellige menn, og nå bor jeg alene med barna i en leilighet på Nørrebro. Jeg er vokst opp i en kjernefamilie og mine foreldre er fremdeles gift, så det var ikke sånn jeg forestilte meg at livet skulle bli. Men jeg er glad, og gladere enn på lenge. 

EHE: Ja, men, hvorfor er du glad?   

CAM: Jeg er forelsket. Men ulykkelig. Men heldigvis er det jo som kjent det beste å skrive om. 

Kjøp Hummerens skall på cappelendamm.no.