Fugler som ikke finnes: En samtale med Robbie Arnott

RomanerRomanerFugler som ikke finnes: En samtale med Robbie Arnott

De siste årene har forfatter Robbie Arnott vandret i det tasmanske landskapet og speidet etter utrydningstruede papegøyer. Om nettene har han skrevet en dystopisk fabel om en fugl av regn.

Estimert lesetid 9min

Hva er det som skal til for at vi tar innover oss alvoret i verden, undrer den australske forfatteren Robbie Arnott (f. 1989). Han er nemlig bekymret. Særlig for det han ser skje rundt seg på Tasmania, øya han både bor og er oppvokst på, i havgapet sør for Australia. Korallrev som dør, dyr som forsvinner, og, samtidig, mennesker som ikke ser ut til å gjøre noe med det. Mennesker som i stedet tyr til vold, som er grådige, som behandler både hverandre og naturen dårlig.

Etter å ha skaffet seg en plass i offentligheten med den prisbelønte debutromanen Flames i 2018, ville Arnott skrive en bok om alt dette han uroet seg for. Han ville røske tak i menneskene, tvinge dem til erkjennelse, skrive en alvorlig tekst om klimaforandringene, for eksempel. Men så klarte han det ikke.

I stedet ble han «stående i dusjen i timevis» midt på natten og tenke. Han tenkte på hva det var han egentlig var god til — litt for ofte tenkte han at han ikke var god til noe som helst — og kom omsider frem til at å skrive frem myter og metaforer, språklige bilder som kanskje kunne vekke et engasjement i folk, som kunne få dem til å se farene de utsatte hverandre og den sårbare naturen rundt dem, for, det kunne han greie.

Med det sørlige, svarte nattemørket utenfor vinduet, skrev Arnott seg frem til romanen Regnhegren: En fabelfortelling der både en forvirret menneskehet og en skjønn natur viser seg som langt mer uberegnelig og farlig enn i den verdenen vi ellers kjenner. 

Ellen Emmerentze Jervell møtte Arnott til en samtale om Regnhegren som nå er tilgjengelig i norsk oversettelse.

En fugl for hell og ulykke

Gitt at de fleste i Norge fortsatt ikke har hatt anledning til å lese boken din, kan du ta oss med inn i virkeligheten du skildrer? Hvem møter vi og hvor befinner vi oss?

– I romanen Regnhegren befinner vi oss i et ikke-navngitt land som nylig har gjennomgått et militærkupp. Du kan si at dette stedet er en slags sammenblanding av mange ulike steder rundt om i verden, blant annet her hvor jeg er fra, Tasmania, og også områder på den nordlige halvkule, som Europa og Japan. I boken møter vi regnhegren, en mytologisk skapning som eksisterer – eller ikke! – i denne oppdiktede verdenen og som har evne til å påvirke været, hvilket igjen gjør at den kan bringe med seg både hell og ulykke for menneskene. Vi følger også et knippe folk som jakter på denne myteomspunne fuglen.

Er de mytologiske figurene du skriver om, som Regnhegren, basert på eksisterende mytologi eller er de noe du har funnet på selv?

– Jeg har absolutt funnet dem på. Men, med det sagt, så er jeg også sterkt påvirket av eksisterende mytologi og bøker om temaet, samt fabler og eventyr som jeg vokste opp med. Så selv om skapningene jeg skildrer i Regnhegren ikke har et konkret opphav utenfor mitt hodevil jeg si at blant annet gresk og japansk mytologi har inspirert meg. Mens jeg satt og fabulerte meg frem til figuren regnhegren, ønsket jeg å lage et dyr som inkorporerte både villskapen og skjønnheten i naturen, måten ting kan være så vakre og tiltrekkende, men også veldig, veldig farlige, på. Og jeg endte med å skildre en skapning som nesten kan sammenliknes med en storm, måten man ser en storm på, de vakre lynene og skyene som også kan være skremmende og tidvis farlige. Man kan si at jeg prøvde å forvandle en storm til et dyr og så bygget en slags mytologi rundt det. Jeg hadde ingen anelse om hva jeg drev med, men det var veldig morsomt. 

Flukten fra samfunnet

Hvilken rolle spiller regnhegren i boken din, og hvem er de andre karakterene vi møter? På hvilken måte blir de påvirket av regnhegren?

– Etter introduksjonen (som er en skildring av en «opprinnelig» myte om regnhegren, red. anm), møter vi en kvinne ved navn Ren, en eremitt i femtiårene som bor ved et fjell. Hun har flyktet fra samfunnet, og hun vil ha minst mulig å gjøre med andre; hennes eneste sosiale kontakt består i noen byttehandler hun gjør med en mann i den nærmeste landsbyen. Men så, en dag, blir freden hennes forstyrret av en gruppe soldater som kommer til fjellet på jakt etter regnhegren. Soldatene har fått i oppdrag å fange den magiske fuglen, og Ren er den eneste som vet hvor man kan finne den. Hun prøver å overbevise soldatene om at fuglen er en eventyrfigur, men lykkes ikke, og boken følger konflikten mellom dem og hvordan de militære forsøker å bryte henne ned for at hun skal avsløre regnhegrens skjulested. Herfra tar spenningen og plotet seg opp. 

Karakterer uten maskuline oppheng

Du skifter perspektiv flere ganger i fortellingen, men like fullt er alle bokens protagonister kvinner – hvorfor har du valgt å plassere kvinnelige hovedpersoner i en så brutal, og kanskje også maskulin, verden?

– Da jeg fant på karakterene og handlingen jeg ville plassere dem i, tenkte jeg aldri på dem som kvinner. Men da jeg begynte å skrive ut de forskjellige figurene, så fremsto de plutselig så tydelig som kvinner for meg. Særlig Ren, den utholdenheten hun viser og den stille kraften hun utstråler … det føltes bare som en mye mer feminin måte å forholde seg til problemer og verden, på. Jeg kommer fra en familie med veldig sterke damer, både mor og bestemor og egentlig alle kvinnene rundt meg, har spilt enormt viktige roller i livet mitt. På en måte er det sånn disse karakterene opplevdes også. De er sterke, utholdende, de har ikke maskuline oppheng som å presse seg til det ytterste på en idiotisk måte. De er mye mer metodiske. Jeg prøvde å skildre dem så godt som overhodet mulig, og et sånt arbeid er jo ikke helt ufarlig å begi seg ut på, i og med at jeg åpenbart er en mann og, hva skal jeg si … det er ikke vanskelig å finne bøker skrevet av menn med forferdelig dårlige beskrivelser av kvinner. Så jeg prøvde å skrive så sant og så ærlig om dem som jeg var i stand til.

Hva vil du si er de overordnede temaene i teksten din?

– Jeg vil si at et stort tema er vold, og hvordan volden vi mennesker utsetter hverandre for, også rammer naturen. Vold er aldri en enkelthandling; den får store ringvirkninger. Et annet viktig tema er tilgivelse. Det er folk i denne boken som gjør ganske forferdelige ting, men jeg ser ikke nødvendigvis på dem som onde mennesker. Jeg har ikke villet skrive om en kamp mellom det gode og det onde, jeg ser ikke poenget med det. Jeg har villet vise frem kompleksiteten og potensialet i menneskene. 

Hva med grådighet?

– Ja! I boken er det en karakter kalt «nordboeren» som reiser til en liten by for å, om vi skal bruke hans ord, modernisere en gammeldags industri. Men i kjernen av all hans adferd ligger en sterk, kapitalistisk grådighet. Grådigheten man kan se i ham og de andre karakterene i boken, er preget av volden i samfunnet rundt dem. Jeg innbiller meg at vold og grådighet ofte går hånd i hånd. 

Metaforisk klimasak

Bokens handling avspeiler også en emosjonell tilknytning til klimaet, miljøet og naturen – hva er ditt eget forhold til disse og hvordan har det påvirket skrivingen din?

– Jeg er heldig som bor på øya Tasmania, et lite sted på bunnen av verden. Vi har så mye naturlig skjønnhet her, skog og fjell og strender og koraller, og jeg er veldig glad i å snorkle, gå turer og så videre; naturen er en stor del av livet mitt. Når det har skjedd så mye grusomt med miljøet de siste tiårene, så er det noe vi har merket særlig godt her. Store korallrev har dødd, den tasmanske tigeren har blitt utryddet … å bevege seg gjennom landskapet er litt som å være i nærvær av spøkelser. Dette er faktisk noe jeg går og tenker på hele tiden. Jeg prøver å ikke skrive direkte om det, fordi jeg ikke tror min skrivemåte egner seg, men jeg tror at jeg ved å beskrive det mer metaforisk, likevel viser frem min angst knyttet til disse temaene.

Vil du si at måten karakterene dine blir negativt påvirket av omgivelsene sine, har overføringsverdi til dagens samfunn?

– Absolutt. Er det noe dette siste året har vist oss, så er det at menneskene er ekstremt tilpasningsdyktige. De færreste er onde, men blir med på å gjøre onde handlinger fordi det er det som er tryggest og enklest i det samfunnet de lever, dette har vi mange eksempler på i historien også. Og jeg tror forestillingen om at omfattende ondskap ikke vil kunne oppstå igjen, er farlig. Hvis man tenker på økningen i desinformasjon som folk utsettes for, for eksempel, så er det all grunn til bekymring. Jeg tror vi bør være veldig bevisste på økningen i, kall det, små ondskaper, omkring oss.