Jeg er ikke så glad for det nye interiøret etter at de pusset opp hos Nello. Men verten er en venn av en venn. Jeg var alene og hadde et ønske om et kjent ansikt og litt ekstra oppmerksomhet denne kvelden. Men han hadde tatt fri. Og heller ikke restauranthunden, en vennlig blodhund med fjeset i rotete folder, var her. Jeg var mett, men ikke tilfreds. Jeg spaserte over Sienas Piazza di Campo, og valgte den smale hovedgaten Via di Città på vei tilbake til bilen. Femti meter ovenfor plassen ligger en bokhandel på høyre hånd. Det er en god bokhandel. Men nå var den stengt. Jeg liker meget godt å se på bokhandlernes vindusutstillinger. Blikket falt på en tynn bok i lite format. Det var Lanzarote av Michel Houellebecq.
I løpet av de siste månedene hadde jeg gjort meg kjent med franskmannen Houellebecqs foreløpig begrensete forfatterskap. Men Lanzarote hadde jeg aldri hørt om. Det var desemberkveld, og det blåste surt. De trange gatene i det gamle Siena fungerte som vindtunneler. Jeg hadde altfor lite på meg, og frosten og synet av boken satte meg i miserabel Lanzarote-stemning. Tittelen førte meg til minnene om mitt livs hittil tristeste reise. Et barn hadde vært sykt i flere måneder. Det var behov for varme og oppmuntring. Syden fremsto som den åpenbare løsningen. Da vi ankom Lanzarote, var det omtrent like kaldt som i den vinteren vi hadde forlatt. Det ble en uke med sidevind, vinterklær og hoste. Etter evne holdt vi humøret oppe og forsøkte å dekke over for hverandre at vi hadde mislyktes.
«Utflukter» er den mislykkete charterreisens utagerende forsøk på redning. Snart hadde vi sett det meste. Lanzarote tilhører Spania. Men det er ikke noe middelhavsk over denne øya. Det svarte, forrevne lavalandskapet egner seg derimot når det skal lages spillefilm fra månen eller Mars. Vi var kommet på feil planet. Etter en uke var barnet sykere.
Nedstemte fortellinger om sex
Hit hadde også Houellebecq dratt. Neste morgen dro jeg tilbake til bokhandelen og kjøpte den lille boken om Lanzarote. Den er rask å lese. Jeg leste hans beretninger, men falt stadig tilbake til mine egne minner. Som far eller mor kan man ønske at man selv blir syk i stedet for barna. Angsten vokser med tap av kontroll. Jeg trengte å sette meg selv på et annet spor. Houellebecq var en åpenbar mulighet. Jeg besluttet meg for å forflytte fokus fra Lanzarote til Houellebecq. Jeg ville fordype meg i Houellebecq. Jeg sørget for å få tilsendt hjemmefra mine egne eksemplarer av hans øvrige bøker, med understrekninger og ord i margen. Houellebecq handler også om uhelse og om følelsen av at noe er grunnleggende feil. Men det er ikke hoste som plager Houellebecq. Hans problem er kjønnets melankoli. Han skriver om hvor trist det er å knulle. Hans bøker er nedstemte fortellinger om sex som slår kjærligheten i hjel; og som oppstår der hvor kjærligheten allerede er blitt slått i hjel.
En skandale og en suksess
Houellebecq er meget verdt å lese, og hans navn bør spres. Han har lyktes med det som mange drømmer om: Å bli både en skandale og en suksess, en fransk affære. Jeg finner ikke helt ut av ham. Og der ligger kanskje min interesse. Han unndrar seg kategoriene. Hans bøker er så problematiske for meg, så fulle av motsetninger, både i form og innhold, at det i seg selv blir til attraksjon, en tiltrekkende uro.
En provokatør
Houellebecq er en provokatør. Provokatører kjeder meg svært ofte. Det er som regel noe overfladisk ved provokasjoner. De som ikke evner å formidle seg i dybden, forsøker i stedet å si det med et sjokk. Men ikke denne gangen, fordi desperasjonen bak er så synlig. Han anklages for å være amoralsk, men den lengtende moralisten Houellebecq er veldig til stede. Det er en dum avsporing, riktig dum, når man en stund var mest opptatt av at han hadde krenket islam. Han ble tiltalt i en fransk domstol for å ha krenket islam. I et intervju hadde han sagt noe i retning av at alle religioner er tåpelige, og at islam er den aller tåpeligste. Jeg tror han ble frikjent. Det kan være at den depressive forfatteren ble litt skuffet av dette, og at han i selvdestruktivt lune egentlig hadde ønsket seg en fatwa.
Forakt for det meste
Men det er ikke dette det handler om. Det handler ikke om forakt for islam især. Det handler om forakt helt generelt, forakt for det meste. Og den største forakten er selvforakten.
Det er også vås at han bryter seksuelle tabuer. De er allerede brutt. Hans sexscener er noen ganger suverene, som stimulantia. Men andre ganger er de riktig så trege og flate. Han bryter derimot humanistiske tabuer. Hans hovedpersoner er dårlige mennesker. De har gitt opp alle ambisjoner om å være ordentlige. Og vi kan ta oss i å føle for dem. Det er selvfølgelig langt farligere enn et pikant trekantsamleie.
Houellebecqs bøker handler om kjærlighetens død. Han gir oss et misantropisk portrett av det vestlige mennesket som har mistet evnen til å gi. Da er det mange som ikke får det de trenger. Som erstatning søkes sex, manisk sex. Når manglene er store, blir begjæret desto større. Og dette begjæret lar seg ikke mestre.
Alle må slåss for sin sex
Utvidelse av kampsonen er hans romandebut fra 1994. Dette er hans beste bok. Her er han stram. Han skriver fra en annen foraktfull forfatters, Celines, stilistiske nullpunkt. Og Houellebecq beundrer og kan sin Balzac. I likhet med mesteren lykkes han med å innskrive noen samtidige sosiologiske fenomener. Michel er en 30 år gammel IT-konsulent. Han lever alene og skriver filosofiske dyrefabler i sin fritid. Han har ingen særlig omgang med andre. Sammen med den stygge og seksuelt utstøtte Raphaël blir han utplassert noen uker ute i provinsen. Her innser Michel hvordan penger og sex er to likeverdige økonomier som styrer vår verden. Den økonomiske liberalismen skaper skiller mellom fattige og rike. Helt tilsvarende bidrar vår tids seksuelle liberalisme til at alle må slåss for sin sex. Den seksuelle liberalismen utvider kampsonen til å gjelde alle aldre og samfunnsklasser. Noen vinner og har et allsidig og spennende seksualliv, andre er henvist til onani og ensomhet. Noen vinner på begge områder, mens andre taper på begge.
Frihet for Houellebecq er det samme som å lide.
Oppvekst med hippieforeldre
«De grunnleggende bestanddeler» utdyper samfunnskritikken. Den oppløste familien er tema, og hardest tas mødrene. Bruno og Michel er halvbrødre. Begge har knuste følelsesliv. Moren var en narsissistisk selvrealiserende 68-hippie. Houellebecq skildrer hippiebevegelsen som egoistiske sexfikserte svin, som legitimerte sin kåtskap med lavpannet østlig religiøst babbel.
Ungene ga de faen i. Houellebecq skriver selv fra en slik offerposisjon. Han er født på den franske øya Réunion utenfor Madagaskars kyst. Faren var fjellguide, moren lege. De var hippier. De var opptatt av fri sex, men like lite opptatt av hverandre som de var av deres felles barn. Seks år gammel ble lille Michel skipet av gårde til bestemor i Paris. I dag vet han ikke hvor foreldrene bor – eller om de er i live. Og han erklærer demonstrativt at han gir blaffen.
Halvbrødrene Bruno og Michel reagerer på kjærlighetstraumet på forskjellige vis. For Bruno er det driften etter å knulle, knulle, knulle. Fritiden består av kjøpesex, ferdigmat og fjernsyn. Han er en rendyrket forbruker, en absolutt og ensom kjøper. Bruno er en taper og får ikke det han mest vil ha. Han ender på psykiatrisk sykehus. Der har også Houellebecq tilbrakt en del tid.
Michel velger askesen. Han er en aseksuell forsker, som på sci-fi-vis finner en genetisk kode som kan danne grunnlaget for et klonet individ. Han finner en måte å skape perfekte mennesker på uten seksuell aktivitet, og som kan frigjøres fra livets ydmykelser som hårtap, aldring, fedme og forskjellige størrelser på penis.
Sexturisme
Sex som konsum er også tema i romanen, Plattform. Denne romanens Michel blir en entreprenør innen sexturisme. Det hele ser lovende ut inntil muslimske fundamentalister utfører et terrorangrep på et thailandsk sexhotell og dreper 117 mennesker. Og de dreper Michels elskede kvinne. I hans bøker lever av og til kjærligheten mellom mann og kvinne, med god sex til. Men det blir kortvarig. De gode forholdene dør alltid.
Jeg har lest om igjen, jeg har bladd og sett på mine understrekninger og notater. Det er hardt og muntert. Men jeg tenker at svartsynet trekkes for langt. Ved gjensynet blir jeg for alvor slått av hvor sårt dette er; så rått, så skjørt, lidende og vanvittighet godhetslengtende. Så desperat på jakt etter kjærlighet. «I kjærlighetens fravær er intet hellig,» skriver Michel Houellebecq. Han gir oss noe å tenke på: Hva er egentlig sex?
Livet er miserabelt
Med blikket på Houellebecq lyktes det meg å få oppmerksomheten vekk fra Lanzarote. Men så er det altså tilbake til Lanzarote. Denne lille boken, som sjangermessig beveger seg mellom kortroman, novelle, reisebeskrivelse og selvbiografi, er isolert sett et ubetydelig litterært verk. Men boken bekrefter forfatterskapets tema og tendens. Livet er miserabelt. Det er ikke nødvendigvis det at man selv er nede. Men alle de andre er så veldig oppe. Og da strekker man ikke selv til. Men så kommer begjæret, og begjæret blir tilfredsstilt; en kort stund. Houellebecq gir oss et håp, knapt om kjærlighet, men om litt god sex. Men så vender begjæret tilbake, i pervertert form. Houellebecq bygger opp og river ned igjen. Han river ned til langt mindre enn det noen gang har vært.
En av hovedpersonene er i begynnelsen av boken en dypt deprimert person. Ifølge ham selv tilhører han en av verdens to mest utstøtte grupper: Han er belgier, og han er politimann. Boken nevner også to andre tåpelige nasjonaliteter: Nordmenn og de som er fra Luxemburg. Nordmenn tåler ikke sol, og Luxemburg finnes egentlig ikke. Belgias misère handler om tapet av menneskelighet. I Brussel har humanismen for lengst tapt, mener han. I tillegg har han lidd tapet av sin kone og sine to barn. Han var gift med en intelligent marokkansk kvinne. Men deres utagerende seksuelle liv bidro til at hun sa stopp og vendte seg mot fundamentalismen, tilbake til islam og Marokko. Og hun sørget for at han aldri mer skulle få se sine barn.
Som deprimert er han en noe uvanlig skikkelse: Han drømmer om evig liv. Ønsker han at hans tungsinn skal vare for alltid? Selvfølgelig drømmer han om en annen tilstand. Han slutter seg til en sær religiøs sekt under sitt opphold på Lanzarote. Denne hyller og praktiserer fri seksualitet. Politimannen blir etter hvert en hovedfigur i en stor og skandaløs pedofiliaffære. Han tiltales for seksuell omgang med en marokkansk tolvårig jente. Alt som kunne vært fint, blir fælt. Slik bringer Houellebecq den sosiale realiteten inn i sin fiksjon; for dem som husker mer enn hundre timer, og derfor minnes den store belgiske pedofiliskandalen for noen år tilbake. Sex for Houellebecq er livets maniske og uunngåelige besettelse, og ødeleggeren av liv. Houellebecq er enda et bidrag til den senmoderne fortellingen om at vi mister kontrollen. Det er det som er kjønnets melankoli.
Den melankolske sinnsstemningen
Jeg leser Lanzarote, og konstaterer at Houellebecq gjentar seg selv. Det begynner å bli trettende. Kan han bevege seg videre, fra sin seksuelle misère og sin struttende melankoli? Av og til er insisterende nedstemthet bare en avansert form for latskap. Man gidder ikke se etter sprekkene i muren, da tristheten er blitt et trofast og forutsigbar følge. På den andre siden: Han vil kanskje ikke videre. Hans monomane repetisjon er helt sikkert uttrykk for et humør. Men den er også en litterær strategi. Houellebecq gir et formmessig uttrykk til den melankolske sinnsstemningen. Hans kunstneriske strategi ligner vi den vi finner hos Samuel Beckett og den kverulerende pessimisten Thomas Bernhard. Melankolien overdrives og vendes til noe annet, til en mani eller en besettelse. Dels kan det ha sin egen skjønnhet. Misantropien er dyppet i syre, og derfor etset ren og klar. Og dels kan det få noen av oss til å ønske å se noe annet. Den melankolske litteraturen peker ut over seg selv.
Men uansett: Aldri mer Lanzarote. Aldri mer.
