Forfatternes boktips: Tore Renberg

Tore Renberg går ikke rundt og har et favorittdikt. Og han vil ikke uten videre nevne fem bøker alle burde lese. Men ett og annet boktips fikk vi halt ut av ham.

Portrett av Tore Renberg
De beste bøkene Tore Renberg har lest i det siste er Tore Kvævens middelalderfortelling «Når landet mørknar» og Kim Leines 1700-talls-studie «Rød mann/sort mann». «Begge slo meg som ypperlige, underholdende og kunnskapsrike, uten å framstå doserende,» sier han. (Foto: Marie von Krogh)

Tore Renberg er en av våre fremste forfattere, og har blant annet mottatt Bokhandlerprisen og P2-lytternes romanpris. I fjor høst kom Ingen tid å miste, som fikk meget god kritikk. Kjenner vi ham rett, er han alt i gang med sin neste roman. Mens vi venter på den, ba vi Renberg gi oss sine beste boktips. Vi prøvde, i alle fall.

Tore fra Stavanger

Hva er det beste du har lest i det siste?

– Det er, merkelig nok, to historiske romaner om Grønland. Tore Kvævens middelalderfortelling Når landet mørknar og Kim Leines 1700-talls-studie Rød mann/sort mann. Begge slo meg som ypperlige, underholdende og kunnskapsrike, uten å framstå doserende. 

– Jeg er en karakterorientert leser, skjebneorientert, så jeg har litt lav tålegrense hvis romaner blir mettet av svære mengder fakta, og så kan jeg, dessverre, ikke alt for mye om historie. Eller, jeg kan en del, men om avgrensede epoker, og det går noe i hytt og pinevær: Det betyr at historiske romaner ofte kan overvurdere meg som leser, og det er like kjedelig som å bli undervurdert. I disse romanene var både kuriøse fakta og historiske linjer godt inkorporert og sømløst sammen ført med de ulike personene. Dette var herlige leseropplevelser, jeg leste dem med glede både som forfatter og som bare Tore fra Stavanger.

Reiseleser

Du blir tvunget til å lese samme bok resten av livet – hvilken velger du?

– For en grusom situasjon. For en forferdelig ting å påføre et menneske. Bare ett perspektiv. Bare én optikk. Den lille larven aldrimett?

Hvor liker du best å lese?

– På reiser. På fly, på flyplasser, på tog. Ikke på buss eller i bil, da blir jeg kvalm, dessverre. Jeg liker også godt å lese om jeg er i et venterom, som for eksempel hos legen. På sengen er det mange som leser, jeg har forsøkt det i flere perioder av livet, alltid med samme, deprimerende resultat. Jeg sovner.

Romanen han skylder sitt forfatterskap på

Hva var den første «voksenboka» du leste og likte?

– Jeg er ikke helt sikker på rekkefølgen av de skjellsettende leseopplevelsene jeg hadde i siste halvdel av 1980-årene, da jeg ble konfirmert til den skjønne litteraturen for voksne. Det kan ha vært Alexander Kiellands Garman & Worse. Den begeistret meg kolossalt, spesielt var jeg knyttet til Madeleine på Bratvold og Vente-Per, kan jeg huske, og til Rachel. Jeg leste den i forbindelse med særemnet jeg skrev i norsken i niende klasse. 

– Det kan også ha vært Fuglane av Tarjei Vesaas, men den tror jeg at jeg først leste da jeg kom på gymnaset, så det er nok en tilsnikelse, som om jeg prøver å late som om jeg leste den tidligere enn jeg gjorde. Det kan ha vært en krimroman av Desmond Bagley, som jeg husker jeg likte i disse årene, men tydeligvis ikke godt nok til å huske noe av den, ei heller tittelen. Det det kan ha vært Forbrytelse og straff av Dostojevskij, som jeg leste vinteren tidlig i 1986; mest sannsynlig er det den. Den febervarme fortellingen om Raskolnikov er uansett den romanen jeg skylder mitt forfatterskap på, og unnskylder det med, hvis det skulle trenges. 

– Ellers kan det ha vært noe lyrikk, jeg leste mye dikt i disse årene, blant mine helter var Jan Erik Vold, Obstfelder og Arild Nyquist. Hvis vi regner Jack Londons Ulvehunden som en voksenbok, så var det nok den, jeg leste historien om Hvittann da jeg var 11 og 1/2 år, det vet jeg, for i utgaven min, som jeg har ennå, står det: «Dette er den beste boka jeg har lest når jeg er 11 1/2 år gammel, Tore Renberg». Jeg går fortsatt her og drømmer om å skrive en så fengslende roman en dag.

Tore Renbergs boktips

Kan du nevne fem bøker alle burde lese?

– Dette spørsmålet liker jeg ikke så veldig godt. Det har nok vært en tid i livet hvor jeg har ment at folk «bør» ditt og datt. Den «bør» alle se. Den «bør» alle lese. Det «bør» alle høre. Dette «bør» og ikke minst dette «alle». Jeg har holdt på sånn, jeg kan innrømme det. Jeg holder kanskje på sånn enda, for jeg er en sånn «anbefalingstype», men jeg forsøker i det minste å roe det hele litt ned og være mindre bastant. Hvis spørsmålet hadde kommet med noe ekstra informasjon, så hadde jeg tatt det på en mer hyggelig måte. Altså type «fem bøker alle som vil lære mer om opplysningstiden bør lese». Ja, da kan man svare, hvis man kan noe om opplysningstiden. Ogsåvidere. 

– Så. Nei. Dette er vanskelig for meg å svare på – for om jeg skulle slumpe til å si noe her, altså type at alle bør lese Thomas Manns Josef og hans brødre etter som det er den mest moderne romanen jeg har lest, og det på tross av at det er en gjenfortelling av Mosebøkene, og med «moderne» mener jeg «evig», eller at alle bør lese Veien av Cormac McCarthy, etter som det er den sørgeligste romanen jeg har lest, og vi alle må forstå katastrofen under føttene våre for å forstå lyset vi er gitt, eller at alle bør lese Harper Lees To kill a mockingbird, etter som det Scout og Jem opplever som naboer av Boo Radley og barnevitner til Tom Robinsons tragedie, forteller, i konsentrat, det som trenger å sies om urettferdighet og muligheten for noe godt på jorden, eller at alle bør lese Far Goriot av Balzac, etter som vi alle på et eller annet tidspunkt i livet skal oppleve å bli tilsidesatt, og det på tross av at vi gjør vårt beste i kjærlighetens navn, eller at alle burde lese Life av Keith Richards, etter som den er så klok som noe annet verk, og det på grunn av at den ikke vet det selv – ja, om jeg skulle slumpe til å nevne disse fem, sånn i forbifarten, eller fem andre, hva er det da jeg holder på med? Hva er jeg da for en slags type? Som går rundt og tror jeg vet hva «alle» «bør» lese? «Alle» bør ikke lese noe jeg påstår at de bør lese. Men fortell meg hvem du er, fortell meg hva du leter etter, si litt, bare, om hva du ønsker deg, og så skal jeg, som har lest en god del bøker, si hva jeg kanskje tror du kommer til å finne glede i, slik jeg ser det, da, fra min vesle kant.

Dikt å skrive roman om

Har du et favorittdikt?

– Tja. Nei, jeg går ikke rundt og har et favorittdikt. Jeg leste store mengder dikt da jeg var yngre, og så mistet jeg litt tålmodigheten med at det skulle være så kort og så knapt, så jeg har ikke lest så mange dikt de senere årene som jeg «burde», selv om jeg alltid kjøper diktsamlingene til Øyvind Rimbereid når de kommer ut, hans språklige nysgjerrighet og vesentlige innsikter flytter på meg, og det føles godt og inspirerende. Når alt dette er innrømmet, så har jeg likevel en mengde dikt jeg bærer med meg og som forblir en del av årsaken til at jeg er som jeg er. Noen husker jeg godt, andre har jeg glemt, omtrent som mennesker du har møtt, og i dag, her jeg sitter på et tog på vei mot Kristiansand, husker jeg Astrid Hjertenæs Andersens dikt «Hestene står i regnet», det beveget meg skikkelig sterkt første gang jeg leste det som veldig ung, og hver gang jeg har lest det om igjen, har det slått like hardt, og alltid har jeg lurt på hva det var hun ikke sa der, denne fine forfatteren, hva som var grunnen til at hun fikk et så dunkelt og fjernt sinn «fylt av drømmer» at hun bare ønsket å stå, som hestene, i regnet. Det kunne man skrevet en roman om, ja.