Forfatternes boktips: Liv Mossige

Hun er skeptisk til om han virkelig er vår tids største samfunnsrefser og -analytiker, men bryllupsbildene av Michel Houellebecq fikk Liv Mossige til å gi «Serotonin» en ny sjanse.

Portrett av Liv Mossige
På lista over bøkene Liv Mossige synes alle bør lese finnes blant annet William Faulkners Absalom! Absalom! og Blond av Joyce Carol Oates. (Foto: Anna-Julia Granberg)

Liv Mossige debuterte i 2014 med romanen Tyskland, som ble nominert til P2-lytternes romanpris. Fire år senere kom Armauer, som også ble svært godt mottatt. Armauer er en enkel og brutal skildring av en ung jente på leprahospitalet  St. Jørgens hospital i Bergen på slutten av 1800-tallet. Selv leser Mossige Houellebecq i små doser og setter pris på ekkelfine betraktninger.

Klissete soppsmørbrød og kjønnsorganer

Hva er det beste du har lest i det siste?

– I det siste har jeg lest tre bøker som jeg ikke har likt så veldig godt, uten at jeg derfor angrer – i det hele tatt. Madame Nilsens roman Monster handler om et møte med den berømte teatergruppen Wooster group i New York, samt et tvillingpar fra helvete. Beck Nilsen skriver om hvordan det virkelige livet kan komme til syne i en slags performance, om det er plass til det? Beck Nilsen har et skjevt blikk på verden og er en veldig fin stilist – han sammenligner et klissete soppsmørbrød med et kjønnsorgan, slike betraktninger som er både ekle og fine. 

– Jeg har også lest Stoner av John Edward Williams, et nydelig og utdatert kråkeslott bygget i 1969. Til å være skrevet for såpass kort tid siden er kvinneskildringene i denne boken påfallende gammelmodige. Det merkes nesten ikke først, men etter hvert blir det som en kjælen katt som stadig vil legge seg mellom meg og boken, til slutt tar den over all oppmerksomheten og jeg ikke tror jeg får lest boken ut.        

A man’s world

– Samtidig med disse to leser jeg Serotonin av Michel Houellebecq, men i veldig små doser, ofte bare et avsnitt av gangen, kanskje en side. Jeg sitter hele tiden og leter etter noe rørende i bøkene hans, kanskje som en slags unnskyldning for all dritten han alltid er nødt til å klemme ut av seg, og – unnskyld meg – det blir ganske forutsigbart etter noen runder. Er dette virkelig vår tids største samfunnsrefser og -analytiker? Litt av en skuffelse, vil jeg si. It’s a man’s world. Dessverre. PS. Jeg har sett de nye brudebildene av H. og hvis jeg bruker noen minutter på å studere dem så kan jeg faktisk holde ut noen sider lenger med kynismene hans – her har virkelig romantikken fått seire, ser det ut til.         

Hvilken sjanger leser du mest?

– Det blir nok mest romaner – men jeg må si at jeg setter lyrikk og drama like høyt. 

Forelska i Sawyer

Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg?

– Jeg tror den romanen som har gjort aller mest intrykk på meg er Tom Sawyer av Mark Twain som jeg leste mange ganger da jeg var liten. Han er den eneste romankarakteren jeg har vært forelsket i, og så åpner romanen så fint med tante Polly som roper: “Tom! /Ikke noe svar. /Tom!”  

Hvordan får du tid til lesing i en travel, teknologisk hverdag?

– Jeg pendler til og fra jobb, en halvtime hver vei. Valget står mellom å sitte på mobilen eller å lese en bok. Jeg er en av de som fremdeles bruker dum-telefon, så valget er jo egentlig utrolig enkelt.

Liv Mossiges bokliste   

Kan du gi oss din tipsliste over fem bøker man burde lese?

Willian Faulkner: Absalom! Absalom!. Verdens beste bok, sjanger underordnet. Hver gang jeg leser den oppdager jeg noe nytt, romanen er en egen verden.

Henrik Ibsen: Peer Gynt. Solveig, Solveig, Solveig! Jeg blir aldri ferdig med henne.  Og så det som Ibsen gjorde å tegne et dypt psykologisk portrett av en livskrise ved hjelp av troll og den grønnkledde. 

Arild Mikkelsen: Dankert-Anna. Biografien om Anna fra Finnmark. Jeg tok denne boken ut av bokhylla til farmor og ble bare stående og lese. Det forsømte barnet Anna stikker koppen gjennom fettlag og mark ned i tranbøtta og tar seg en slurk tran for helsa. Mer tør jeg nesten ikke skrive, den ene røverhistorien tar den andre. 

Joyce Carol Oates: Blonde. Jeg leste den mens jeg var alene med ungene noen dager, satt og smugleste hele tiden og gledet meg i all hemmelighet til de skulle gå og legge seg. Medrivende! Marilyn Monroe blir aldri den samme igjen etter å ha lest denne. Ikke Kennedy-brødrene heller, for den saks skyld.    

Dylan Thomas: Under Milk Wood. Bare å bore og bore inn i drømmene og psykologien og at spenningen ligger der og ikke i det ytre. Det er så fint å lese sånt noe. For et språk. Aller finest og mektigst når Richard Burton leser det.