Forfatternes boktips: Petter Brevik

Debutant Petter Brevik setter av tid for å komme inn i en bok så han kan komme vekk fra seg selv. I august kommer romanen «Over veien».

Portrett av Petter Brevik
«Det er en ubehagelig og gripende roman, som får en til å tenke at alt kunne vært annerledes, at verdiene og moralen som for øyeblikket råder, ikke er noe man kan ta for gitt,» sier Petter Brevik om Houellebecqs Underkastelse.(Foto: Anna-Julia Granberg / Blunderbuss)

Hver uke spør vi forfattere hvilke bøker som har gjort størst inntrykk på dem i det siste. Ukas forfatter er Petter Brevik, som debuterer med romanen Over veien i slutten av august. Han har tidligere hatt et bidrag i debutantantologien Signaler, og ifølge Breviks redaktør Sigmund Sørensen er romanen hans tydelig inspirert av Peter Handke. I Over veien møter vi en ressurssterk ung mann fra Oslo vest som ved fortellingens start blir diagnostisert med en alvorlig genetisk sykdom. Boka er er en angstpreget beretning om arv, sykdom og sosialt fall.

Nyfrelst på Houellebecq

Hva er det beste du har lest i det siste?

Underkastelse av Michel Houllebecq. Jeg hadde frem til i sommer ikke lest et ord av forfatteren, og ble positivt overrasket. Rett før jeg leste Underkastelse, leste jeg Serotonin – det også en god roman. Utgangspunktet er temmelig likt: en middelaldrende og ressurssterk hvit mann som flørter med tanken på å trekke seg fullstendig tilbake. Underkastelse er en dystopi, lagt i Frankrike de kommende årene, der høyreekstreme og islamister kjemper om makten. Konsekvensene er omfattende. Det er en ubehagelig og gripende roman, som får en til å tenke at alt kunne vært annerledes, at verdiene og moralen som for øyeblikket råder, ikke er noe man kan ta for gitt.

– Hvilken sjanger leser du mest?

– Jeg leser mest romaner, noe drama og dikt innimellom. Essays leser jeg også en del av. Type romaner varierer – det spiller ikke så stor rolle om det er samtidsromaner eller klassikere. Det er noe jeg ser etter, ikke bare i selve skriften, men hos forfatteren. Man kaller det ofte en «stemme», men jeg synes det ordet blir for knyttet til ens personlighet. Det er noe i skriften, kanskje særegenhet heller enn «objektiv» kvalitet, noe i formen: at den bare kunne ha eksistert med dette innholdet, av denne forfatteren og på dette tidspunktet. 

To store møter med litteraturen

– Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg?

– Jeg har to, begge leste jeg første gang da jeg var omkring 16-17, og var derfor inntrykksfulle i den forstand at de var mine første store møter med litteraturen. Styrtet engel av Per Olov Enquist, en fragmentert roman, med undertittelen «En kjærlighetsroman». Dog tilbakeviser han sjangerbeskrivelse senere, i Liknelsesboken. Det er altså vanskelig å fastslå hva slags bok dette egentlig er. Fortelleren har trukket seg tilbake fra verden, og setter biter av flere historier sammen, som alle har det til felles at de handler om det deformerte. Gradvis får historiene en tematisk sammenheng, det deformerte danner en helhet. En fascinerende roman, skrevet i et enkelt språk som likevel evner å formidle en enorm kompleksitet. 

– Den andre er Gjennom natten av Stig Sæterbakken. Jeg er oppvokst med film og TV, det gjorde noe med meg, noe med hvordan jeg så på verden, hva jeg forventet av den (og kanskje fortsatt forventer). Det meste jeg så på var antagelig ment som trøst, forsøk på å gjøre vanskelige situasjoner enklere, eller en avledning fra dem. Resultatet er også at det var mye jeg ikke var forberedt på – død, avvisning, utilstrekkelighet, osv. – og som nok ble forverret av at gapet mellom realiteten og de forventningene jeg hadde, var såpass stort. Men i litteraturen, for eksempel i Gjennom natten, fant jeg noe som ikke var ute etter å trøste i det hele tatt, snarere det motsatte: vise noe uten forsøk på skånsel. Og utfallet var stadig trøst, men en annen trøst: en følelse av ikke å være alene. 

Å komme vekk fra seg selv

– Hvordan får du tid til lesing i en travel, teknologisk hverdag?

Det er vanskelig for meg – født på nittitallet – å si hva teknologien har gjort med lesningen, ettersom jeg ikke har noen referanserammer: De teknologiske dingsene har alltid vært en del av min hverdag. Jeg skrur av både varslinger og lyd på mobilen når jeg leser, men har nok vent meg til å sjekke den med jevne mellomrom. Når det gjelder den travle hverdagen, er det viktig for meg å sette av tid til å lese mye i perioder (når det er mindre å gjøre). Jeg tror det er lett å tenke at man da har behov for å slappe av, og at man ikke skal belaste hjernen i for stor grad med tung materie, men sånn tror jeg bare det er innledningsvis. Når man kommer inn i en hvilken som helst bok, er det nettopp avslappende: Man kommer vekk fra seg selv. 

Petter Breviks bokliste

Kan du gi oss din tipsliste over fem bøker man burde lese?

William Faulkner: Larmen og vredenAbsalom, Absalom!. To bøker jeg velger å ta i ett. Den ene (Absalom), kan man kanskje si, legger grunnlaget for den andre (Larmen), enda det var Larmen og vreden som ble skrevet først. Vi er i begge romaner i sørstatene, før og etter sørstatenes «fall», altså omkring tiden for borgerkrigen. Jeg siterer Terje Holtet Larsen: «Med beretningen om Compson-familiens liv, denne ubegripelige tragedien, forsøker William Faulkner å si mer enn han noensinne har gjort. Det er nødt til å gå galt.»

Albert Camus: Den fremmede. Meursault, hvis mor nylig har gått bort, begår midtveis i romanen et drap. Under rettsaken dømmes han i større grad for den påståtte neglisjeringen av moren enn for selve drapet. Meursault er naiv, sier det han mener, uten omtanke for sosiale konvensjoner (eller prøver kanskje å trosse dem). Under rettsaken svarer han likefrem på alle spørsmål, nekter å lyve for å vinne over rettssalen og publikum. En vakker roman.

Astrid Lindgren: Brødrene Løvehjerte. En barnebok som absolutt kan og bør leses også av unge og godt voksne. Et alvor er til stede i boken, et jeg ikke er sikker på at man får øye på som barn, men som man nok føler er til stede. Lindgren skal selv ha uttalt at slutten var blitt oppfattet vidt forskjellige av enkelte voksne og barn: for de voksne som forferdelig, av barna som lykkelig.

Peter Handke: Kravløs ulykke. Et av Handkes mest selvbiografiske verk, så vidt jeg vet. Fortellerens mor har begått selvmord. En tvetydighet preger romanen, det er uklart hva slags forhold fortelleren har – hadde – til henne, og hva slags reaksjon selvmordet har utløst.

Franz Kafka: Brevet til faren. En selvbiografisk brevroman, skrevet som tittelen antyder til fortellerens far og som ikke overraskende tiltaler et komplisert forhold. En glitrende introduksjon til Kafkas forfatterskap, et verk som i alle fall ga meg en helt ny (og kanskje dypere) forståelse av hans mer kjente verk (eks. Forvandlingen og Prosessen)