Kepler om sin gåtefulle thriller «Speilmannen»: – Mennesker er skjøre og kan miste seg selv

KrimbøkerThrillerKepler om sin gåtefulle thriller «Speilmannen»: – Mennesker er skjøre og kan miste seg selv

I «Speilmannen» blir en kvinne funnet hengt fra et klatrestativ midt i Stockholm. Etterforsker Joona Linna finner et vitne til mordet, men han snakker nesten ikke, og husker ingenting av hva han har sett.

Estimert lesetid 4min
Fotocollage av forfatterparet Kepler og omslaget til boka deres "Speilmannen"
Kepler-ekteparet brakdebuterte med «Hypnotisøren» tilbake i 2010. Uforutsigbare og intenst spennende «Speilmannen» er den åttende boka om etterforsker Joona Linna – denne gangen får vi også et etterlengtet gjensyn med hypnotisøren fra førsteboka. (Foto: Thron Ullberg)

«Da vi fikk idéen til Speilmannen ble vi så opprømte og glade at vi umiddelbart begynte å gjøre research og snakke om intriger og karakterer. Det var så intensivt at vi nesten ikke kunne sove om natten», forteller Kepler-paret.

Som duo har de en trollbindende evne til å skrive ut våre verste mareritt. Med Speilmannen leverer de igjen en sitrende krim som holder hele følelsesregisteret vårt i spenn. Maktmisbruk, psykologi og galskap er bare noen av utfordringene Joona Linna denne gangen står overfor. I tillegg får vi endelig et sterkt gjensyn med hypnotisøren fra suksessdebuten Hypnotisøren, som ble gjenutgitt i omskrevet utgave til Keplers tiårsjubileum som forfattere i fjor.

Kjøp Speilmannen som e-bok her

Marerittaktig labyrint

I Speilmannen forsvinner en ung kvinne på vei hjem fra skolen. Fem år senere blir hun funnet nylig drept på en lekeplass midt i Stockholm, hengt mellom lekestativene som en dødens engel.

Gjennom overvåkningskameraer klarer Joona Linna å spore opp et øyenvitne til mordet. Men vitnet viser seg å være en psykisk syk mann som overhodet ikke husker noe av det han har sett. For å få hull på minnene og traumene, kontakter Joona hypnotisør Erik Maria Bark.

På spørsmål om hvorfor boka heter nettopp Speilmannen, er Kepler-paret ordknappe, i frykt for å røpe for mye.

– Speilmannen er Joona Linnas merkeligste sak til dags dato, forteller de, og fortsetter:

– Speiling kan være narsissisme, projeksjoner, eller illusjoner. Noen seriemordere dreper på den måten «seg selv» gang på gang, eller gjentar et gammelt traume, mens andre mangfoldiggjør sitt første mord i en lang rekke speilinger.

Traumatisert øyenvitne

Galskap og maktmisbruk ligger under som røde tråder gjennom handlingen i thrilleren. Etter en fryktelig ulykke får en av hovedpersonene problemer med å huske hva som har hendt. Han får tvangstanker og vrangforestillinger og slutter å snakke. Kepler gir oss et realt dypdykk i psykiatriens irrganger og minnets fortrengninger.

– Mennesker er skjøre, og noen ganger kan man rett og slett miste seg selv. Det er som om grunnen under føttene forsvinner, og man forstår ikke lenger verden rundt seg, forteller Kepler.

De ville som forfattere undersøke ulike sider ved alvorlig psykisk sykdom.

– Lidelsene kan gjøre de som er syke veldige utsatte og sårbare, og de er dermed lette ofre for maktmisbruk. Mens andre kan bli ekstremt farlige for omgivelsene. Vårt samfunn har en mørk historie når det kommer til håndteringen og omsorgen av psykisk syke. I Sverige ble lobotomi og tvangssteriliseringer utført langt opp i moderne tid, og fremdeles brukes tvilsomme metoder som elektrosjokk, beltelegging og tung medisinering.

Etterlengtet gjensyn

For de som har lest Hypnotisøren, blir det nok noe ekstra ved det å møte igjen karakteren Erik Maria Bark. 

– Det beste med å skrive en serie er at man får treffe igjen personer fra de andre bøkene, konstaterer Kepler.

– Erik Maria Bark er nå en god venn av Joona, og en tilbakevendende karakter i serien. Vi traff ham sist i Stalker. For å komme videre i etterforskningen ber Joona sin venn om hjelp. Han håper at vitnet under hypnose skal våge å vende blikket mot det forferdelige han har sett.

– Det er klart vi blir redde

Kepler-ekteparet traff hverandre for 28 år siden, og forteller at de nå er mer forelsket enn noensinne. Det at de skriver sammen har ført dem veldig nær hverandre. Men hva gjør det med dem å skrive så brutale og nervepirrende historier?

– Det er klart vi blir redde. Noe ganger er det så ubehagelig og intensivt at vi må gå vekk fra datamaskinene og ut på balkongen i solskinnet og puste, forteller paret.

– Men samtidig vet vi jo at våre historier slutter godt. Det begynner i kaos og urettferdighet, et lovbrudd har skjedd, og alt virker ubegripelig vondt. Men så starter jakten på gjerningsmannen, og vi får svar på spørsmålene, rettferdigheten vinner og mot slutten befinner verden seg «i orden» igjen. Vi tror at det både for oss og for våre lesere er en tilfredsstillende reise. Kanskje kan man håndtere sine ekte redsler via fiksjonen.