Hvorfor lese Hannah Arendt i 2020?

Dokumentar og samfunnBiografierHvorfor lese Hannah Arendt i 2020?

«Hannah Arendt var ikke bare en fremragende tenker. Hun var også et fascinerende menneske som levde et dramatisk liv», skriver Ann Heberlein.

Estimert lesetid 6min
Foto av Hannah Arendt
Hannah Arendt (1906-75) var en av 1900-tallets store politiske tenkere. Men hvorfor skal vi lese henne i dag, spør biograf Ann Heberlein. (Foto: Fred Stein/Getty Images)

Teksten er et essay av Ann Heberlein, Dr.theol. i etikk og forfatter. Aktuell med boka Hannah Arendt – Kjærlighet og ondskap. Teksten er oversatt av Knut Johansen.

«Dersom Hannah Arendt ikke hadde eksistert, hadde man vært nødt til å oppfinne henne,» var det en som skrev for lenge siden.

Hannah Arendts liv er som et eventyr, fylt av hindringer og seirer, ondskap og kjærlighet, motgang og medgang. Hun ble født på begynnelsen av 1900-tallet, opplevde to verdenskriger, ble tvunget til å forlate sitt hjemland Tyskland og siden Europa for å leve i eksil i Amerika. Hannahs liv spenner over et avgjørende kapittel i Vestens historie, en tid da våre oppfatninger og ideer om mennesket og dets verdi, ondt og godt, skyld og ansvar ble satt på prøve og omformulert.

Hvorfor skal man lese Hannah Arendt i 2020? Hva kan vi lære av henne?

Ikke en filosof?

Hannah Arendt blir betegnet som filosof, men det er en betegnelse hun verget seg mot selv. I et intervju som ble sendt på tysk tv i 1964, protesterer hun mot påstanden om at hun «tilhører kretsen av filosofer». «Min profesjon, om man i det hele tatt kan uttrykke det slik, er politisk teori. Jeg hverken kjenner meg som en filosof eller forestiller meg at jeg er blitt akseptert i kretsen av filosofer,» forklarer hun for Günter Gaus, som intervjuet henne.

Krigsutbruddet og antisemittismen tvang henne til å bryte med filosofien på et tidlig tidspunkt. I 1933 greide hun å komme seg ut av Tyskland, og da hun forlot sitt hjemland, forlot hun også universitetsverdenen og de intellektuelle miljøet. Dypt skuffet over de tyske intellektuelles beredvillighet til medløperi og underkastelse under den nazistiske ideologien, lovet Hannah seg selv aldri mer å befatte seg med intellektuelle. Hun ville arbeide praktisk og politisk. Hun ville forandre verden og trodde ikke lenger på filosofiens kraft til å gjøre det.

Arendt i eksil i Paris

Hannah brøt like fullt sitt løfte temmelig omgående. I Paris vanket hun i en krets av intellektuelle. Mange av dem var tyskere i eksil som hadde måttet forlate Tyskland fordi de, i likhet med Hannah, var jøder, eller på grunn av et politisk engasjement. Der og da fikk Hannah sin politiske skolering. Der påbegynte hun også sitt store verk om totalitarismen, som mange år senere kom til å bli hennes internasjonale gjennombrudd. Er det et filosofisk verk, eller er det en politisk teori?

Uansett hva Arendt defineres som – filosof eller politisk teoretiker – så har hennes tanker, ideer og resonnementer hatt en enorm innflytelse på 1900-tallets filosofi, og likeledes på statsvitenskap, sosiologi og andre samfunnskunnskaper.

«Den banale ondskapen» har blitt alminnelig tankegods

Hannah Arendt tilhører også den eksklusive flokken intellektuelle hvis teorier er blitt alminnelig tankegods. Arendts begrep «den banale ondskapen» er kjent langt utenfor akademiske og intellektuelle kretser, og hennes resonnement omkring mennesket og dets ansvarlighet har satt spor etter seg i offentligheten.

omslag Hannah Arendt Makt og vold
Makt og vold
Hannah Arendt

«I don’t fit,» sa Hannah Arendt en gang om seg selv. Det gikk ikke an å sette henne i noen bås, hverken politisk eller filosofisk. Hannah var uten tvil et politisk dyr, men et politisk dyr uten farge. Arendt hever seg over grenser mellom kontinental og analytisk filosofi, mellom teologi og filosofi, filosofi og politikk, mellom høyre og venstre, mellom akademisk og populær forfattervirksomhet. I sine mange tekster evner hun å berøre emner av betydning for de fleste mennesker, på en måte som taler til mange uten å gi avkall på sin integritet som forsker.

Et dramatisk hendelsesforløp i menneskehetens historie

Hannah Arendt var ikke bare en fremragende tenker. Hun var også et fascinerende menneske som levde et dramatisk liv. Det vil jeg fortelle om i min bok om henne. Min ambisjon er å skildre Hannahs liv og utvikling som intellektuell – hennes tenkning er intimt forbundet med hennes konkrete erfaringer – men også å skildre et dramatisk hendelsesforløp i menneskehetens historie.

I begynnelsen av sitt akademiske virke rettet Hannah sin interesse mot kjærligheten. I sin doktoravhandling om Augustins kjærlighetsbegrep analyserte og diskuterte hun begrepet og dets forskjellige uttrykk. Livet tvang henne til å skifte fokus, fra kjærlighet til ondskap, og gjennom mange år, kanskje hele sitt liv, forsøkte Hanah å forstå ondskapen, dens vesen, dens opprinnelse, dens beveggrunner.

Kjærlighet og ondskap, motsetninger og likheter

Til tross for at kjærlighet og ondskap er hverandres motsetninger, finnes det likheter: Du vet når du møter dem. Du kjenner igjen både kjærligheten og ondskapen. Likevel er det så vanskelig, nesten umulig, å beskrive både kjærlighet og ondskap.

I Hannahs Denktagebuch finnes det en refleksjon omkring kjærlighet og ondskap. Med utgangspunkt i begrepet «Amor mundi» resonnerer Hannah omkring vanskeligheten med å elske verden: Hvorfor er det så vanskelig å elske verden? Og hvorfor må vi elske verden?

Hvordan kan vi elske verden etter Holocaust?

Den kjærligheten Hannah drøfter i forbindelse med verden, er ikke kjærlighet i den konvensjonelle betydningen. Å elske verden innebærer å forstå og forsone seg med verden som den er, i all sin ufullkommenhet og skrøpelighet – og forsoningen er nødvendig for den fortsatte eksistensen. For Hannah handlet det om å «forstå og akseptere det som virkelig skjedde». Hvordan kan vi elske verden etter holocaust?

Hannah knytter kjærligheten til verden, Amor mundi, sammen med ansvarsbevissthet, refleksjon og dømmekraft. Å elske verden innebærer å ta ansvar for verden, å reflektere over sine egne handlinger og forstå hvordan de påvirker verden. I hennes resonnement omkring kjærlighet til verden finnes det paralleller til hennes tenkning om ondskapen.

Likegyldighet er grobunn for ondskapen

Hannah mener at likegyldighet var grobunn for ondskapen – og likegyldighetens motsetning er refleksjon. Derfor har alle et ansvar for å reflektere over sine handlinger, et ansvar for å velge, et ansvar for ikke bare å adlyde og følge flokken.

Å elske verden, og livet, er også en forhåpning, en besvergelse om man vil: Å elske verden er å ikke gi opp håpet om at forandring er mulig. Det kan vi lære av Hannah: Å ikke slutte å håpe. Om det er noe verden har desperat behov for i dag, så er det nettopp dette: Håp. Håp om at forandring er mulig, håp om at en annen, bedre verden er mulig.