Ludwig Wittgenstein på hytta: Filosofi som aktivitet

Hver måned trekker vi frem en bok fra Cappelen Damms klassiske serie Cappelens upopulære skrifter. I februar har turen kommet til «Om visshet» av Ludwig Wittgenstein.

Portrett av Ludwig Wittgenstein
Cappelens upopulære skrifter ble startet i 1948, og mange av titlene i serien har blitt klassiske kulturdokumenter. I «Om visshet» skriver Wittgensteins blant annet om språket og vår anvendelse og forståelse av det. (Foto: Ukjent/Wikimedia Commons)

I julen var jeg på tur sammen med familien min til Ludwig Wittgensteins (1889–1951) hytte ved den lille bygda Skjolden, innerst i Lustrafjorden, Sognefjordens lengste og dypeste sidearm. Hytta ligger idyllisk til med utsikt over Eidsvatnet. På Wittgensteins tid måtte man bruke robåt og deretter gå gjennom ulendt og bratt terreng for å komme fram til hytta. I dag er det enkelt å komme seg dit til fots.

Hytta i Skjolden

I Skjolden var Wittgenstein på sitt mest produktive, og når man er ved hytta og ser utover omgivelsene er det lett å forstå. Gjennom hele livet skulle han tenke på hytta i Skjolden som et sted der han virkelig fikk til å arbeide og tenke nytt. Mellom 1913 og 1937 oppholdt han seg der fem ganger, hvorav det lengste oppholdet varte i ett og et halvt år. I tillegg besøkte han Skjolden en siste gang i 1950. Da var han 61 år gammel og syk med prostatakreft, men på tross av sykdommen vurderte han mulighetene for å bosette seg i Norge igjen for å arbeide – «det er det eneste stedet jeg vet om hvor jeg kan få virkelig ro» (jf. Salongen). 

For Wittgenstein ble filosofi etter hvert en praksis, en aktivitet man utfører for å avsløre og løse knuter i vår tenkning og det vi oppfatter som filosofiske problemer.

Utsikt fra Wittgensteins hytte. (Foto: Dorte Østreng)

Om visshet

Ludwig Wittgensteins Om visshet ble utgitt på norsk i 2005 som nr. 53 i Cappelens upopulære skrifter, oversatt og med forord av Steinar I. Bergo og Øystein Hide. Man skiller gjerne mellom den tidlige og den senere Wittgensteins filosofi. Om visshet skrev han i løpet av sine siste leveår, og teksten er et godt eksempel på hans senere filosofi, der man ikke blir stilt overfor en filosofisk teori, men først og fremst en filosofisk metode. For Wittgenstein ble filosofi etter hvert en praksis, en aktivitet man utfører for å avsløre og løse knuter i vår tenkning og det vi oppfatter som filosofiske problemer. Språket og vår anvendelse og forståelse av det, ble et hovedtema, og hans senere filosofiske prosjekt har ofte blitt betegnet som «dagligspråksfilosofi» (jf. forordet i Om visshet). Wittgenstein bruker blant annet en diskusjon om å «vite» og hvor innholdsrikt ordet «vet» er, som inngang til sin fyldige behandling av temaet «visshet». Diskusjonen handler ikke nødvendigvis om sannhet eller om å vite noe eller ikke, men om det gir mening å si om man vet noe eller ikke vet noe. 

Filosofi som aktivitet

Wittgenstein bruker en rekke ulike stemmer i Om visshet for å hjelpe frem poenger og tvinge leseren bort fra en oppfatning om at boken representerer én forfatterstemme. Slik lar han teksten illustrere hvordan man vanligvis behandler ulike problemstillinger i dagliglivet, og han understreker poenget han var opptatt av mot slutten av livet, nemlig betydningen av filosofi som aktivitet. Den aktiviteten kan man godt forstå at han likte å bedrive når man ser utover utsikten fra hytta hans i Skjolden. I et sitat av Wittgenstein som er gjengitt på turisttavlen ved siden av hytta står det «I can’t imagine that I could have worked anywhere as I do here. It’s the quiet and, perhaps, the wonderful scenery: I mean it’s quiet seriousness».

Ludwig Wittgenstein – Om visshet

Omslag for Ludwig Wittgenstein - Om visshet