Thomas Lundbo: I skyggen av Freud og drømmen om det store gjennombruddet

– Det er en menneskelig ting å ville lykkes med noe. Å gjøre noe som ikke vil bli glemt, selv etter at du er død, sier Thomas Lundbo.
I boka Lyden av et liv, skriver han fra psykoanalytikeren Sigmund Freuds indre krets.

Thomas Lundbo har skrevet en roman om miljøet rundt psykoanalysens far Sigmund Freud (Foto: Anna Julia Granberg).

For de fleste er det noe man må gå igjennom fra ung alder: å få våre begrensninger, eller man kan også velge å se det som verdens begrensninger, brutalt slengt i trynet. Kanskje var du ikke god nok, kanskje var ikke verden klar for hva du hadde å komme med. Nettverksbyggingsevnene slo ikke helt ut eller viljen til makt var ikke den sterkeste, hvis man skal tro Nietzsche.

For Thomas Lundbo kom det da han skjønte at han ikke skulle bli en berømt rockevokalist. For andre er det å innse at man ikke skal vinne Idol, bli førsteelsker på Paradise Hotel eller fotballstjerne. Her begynner en følelse av å komme til kort, som mange – selv noen av de nest beste og nest mest suksessfulle av oss – i perioder kan føle er selve livet. Slik må det også ha vært for mange lovende psykoanalytikere i Wien på begynnelsen av 1900-tallet, hvis navnet ditt ikke var Sigmund Freud.

Rockemusiker fra Vestfold

En gang var Lundbo en ung musiker og vokalist i rockebandet The Cowshed Boys fra Åsgårdsstrand. De sikta høyt og drømmene var store. Det var da også mange fra hans generasjon av vestfoldinger som gjorde det skarpt på en scene. Vi nevner Seigmen, Jaga Jazzist og Aqua-Lene. Det var med forventninger Lundbo åpna musikkavisa Furore for å lese sin første anmeldelse.

– Jeg fikk et brutalt møte med kritikken. Å bli sammenlignet med Jannicke var jo hardt [et one-hit wonder fra 80-tallet med en svært karakteristisk stemme. Red. anm.] Stemmen er jo også noe veldig personlig, og oppfattes gjerne som et uttrykk for hvem man egentlig er, påpeker han.

Karakterer. Etter La Bruyère
Thomas Lundbo

I dag er Thomas Lundbo kjent som forfatter, respektert som oversetter og ellers ansett som en usedvanlig hyggelig og sympatisk mann i norsk kulturliv. Hans siste bok Karakterer. Etter La Bruyère ble nominert til Brageprisen. Den nyeste boken heter Lyden av et liv, og det suser i krokene om den på forlaget.

På seg selv forstår man menneskesinnet

Lundbo skriver om sitt eget liv, parallelt med fortellingen om en psykoanalytiker fra Wien på begynnelsen av 1900-tallet. Forfatteren bruker sin egen historie for å belyse hovedpersonens skjebne.

– Det er påfallende hvordan Freud og mange av de andre tidlige psykologene bruker sine egne erfaringer og opplevelser for å forstå andres psyke. Det er også grunnen til at jeg har noen nedslag i min egen biografi i denne boka, man kommer jo ikke utenom å tolke andre menneskers indre liv gjennom sitt eget.

Skyggeeksistens

Det handler om psykoanalytikeren Johann Waldemar Brummel som virker i kretsen rundt Sigmund Freud på begynnelsen av 1900-tallet. Til tross for at Brummel har både vilje, talent og evne til å formulere en ny tanke om lydens betydning for menneskers sjeleliv, slår han ikke gjennom med ideene sine. Om det finnes et sentralt tema i Lyden av et liv, så er det nettopp dette. Hvorfor er det noen som slår igjennom og blir dyrket som sentrale personer av sin ettertid. Og, hva så med alle oss andre?

1913
Florian Illies

“Hvem var denne skikkelsen som hadde befunnet seg så nær begivenhetens sentrum, men som historien siden hadde henvist til en slik skygge-eksistens?” spør Lundbo i romanen.

Ignorert av Freud

I en av romanens såreste scener blir ideene hans avfeid av Sigmund Freud mens de sitter på en café i Wien. Det blir begynnelsen på en nedstigning i glemselen for Johann Waldemar Brummel.

Når jeg leser boken din lurer jeg på hvem som har nådd igjennom som sentrale tenkere for vår tid. Er det de beste og klokeste, eller er det de største egoene med de spisseste albuene?

– Hm ja. Det er noe i det. Og særlig her i psykologien, hvor lite kan påvises som rett eller galt per se. Maktviljen kan være vel så viktig for å få gjennomslag. Ser man for eksempel på tilfellet Freud, var han ekstremt opptatt av å finne en teori som var hans egen. Han var villig til å gå ganske langt for å avfeie alt som strider mot den teorien.

Undergangsstemning

På et sted i boken viser Lundbo til boksuksessen Musikk og hjernen. Han skriver at Brummels teori om at “øret er porten til det ubevisste i sjelelivet” kanskje kunne hatt en større klangbunn i dag enn blant 1900-tallets psykologer og psykoanalytikere i Wien.

– I denne kretsen foregår det et tydelig sosialt spill, Freud regisserer mer eller mindre bevisst en maktkamp han selv vinner. I begynnelsen sirkulerer mange forskjellige teorier, og det er stor eksperimentvilje. Den nye psykologiske vitenskapen oppstår i kjølvannet av blant annet forsøk med spiritisme og hypnose. Wien rundt 1900 var en multikulturell smeltedigel. Jeg syntes det var interessant å skrive en historie herfra, også som en parallell til vår tid. Våre begreper om epoken, «fin de siècle» og «dekadanse», blir brukt allerede i sin egen samtid. Mange av de intellektuelle hadde en tydelig oppfatning av at de levde i en endetid.

Hva menes med endetid?

– Det var en fornemmelse av at en del gamle standarder, en gammel verden var i ferd med å gå i oppløsning. Mange av vitenskapene og begrepene som er selvsagte i dag får sitt innhold i denne perioden. Dette er veldig tydelig når det gjelder psykoanalysen, som var en helt ny vitenskap om menneskesinnet. Interessant er det også at disse endetidsforestillingene foregriper første verdenskrig. Men selv om det er lett nå i ettertid å se tendenser og hendelser som førte fram mot dette ragnaroket, hadde mange av datidens mennesker en oppfatning av at den kom nærmest ut av ingenting. De største katastrofene er jo gjerne dem man ikke er forberedt på.

Egoet til Freud

Var det noe som overrasket deg da du begynte å undersøke forholdene i kretsen rundt Freud?

– Det overrasket meg hvor mange som beskyldte Freud for plagiat, og hvor tydelig maktkampen var. Det var bakvaskelser og tilfeller av regelrett utfrysing. Det var slående å se hvor mange kollegaer Freud hadde et veldig nært forhold til, for så å bryte tvert med dem. Hele psykoanalysen ble tidlig et slags brand som Freud delvis oppfattet som sitt eget. Hans teori om ødipuskomplekset skulle være enerådende, det var den han ville skulle stå igjen som hans store oppdagelse og gjøre ham berømt for all ettertid. Men når det er sagt: Freud skriver også morsomt, interessant, og ikke minst tilgjengelig for et bredt publikum, selv om en del av det virker ganske outrert i dag. Den allmennkulturelle forankringen er nok mye av grunnen til Freuds langvarige suksess.

Hvordan vil du beskrive Brummel?

– Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i ham. I mitt miljø, det litterære, forfekter de fleste idealer om likhet, men når det kommer til kunstneriske frambringelser er det noen få store navn som dyrkes. Brummel er en entusiastisk vitenskapsmann med usvikelig tro på eget talent, og også på at han en gang skal få den anerkjennelsen han mener han fortjener, men opplever stadig å skuffes. De aller, aller fleste av dem som på en eller annen måte bidrar med noe, skal glemmes. Dessuten står kanskje ikke gjennomføringsevnen helt i stil med vyene.

Når skal man gi opp synes du, er det noen gang riktig å innse at man har mislykkes, å gi opp drømmen for å starte en ny en?

– Der tenker jeg “fail again, fail better”. Til et visst punkt, selvfølgelig. Noe må man innse at man ikke får til. Men jeg må innrømme at jeg fortsatt spiller i det bandet i ny og ne, avslutter Thomas Lundbo.