Saabye-stipendet 2021 til Bruno Jovanović

RomanerRomanerSaabye-stipendet 2021 til Bruno Jovanović

– Vanvittig stas, sier Bruno Jovanović, som ble en av høsten 2020s mest roste debutanter med sin roman «Etter hvert vil øynene venne seg til mørket».

Estimert lesetid 4min
Foto av Lars Saabye Christensen sammen med Bruno Jovanovic, mottakeren av Saabye-stipendet 2021
En tydelig rørt Bruno Jovanović mottok Lars Saabye Christensens Saabye-stipend for 2021. (Foto: Åsmund Holien Mo)

«Bruno Jovanović har levert en besettende roman det er ubehagelig å være i, men som er desto vanskeligere å forlate. Det er litteratur på alvor,» sier Lars Saabye Christensen i sin hyllest til årets mottaker av Saabye-stipendet.

Det er Lars Saabye Christensen selv som hvert år avgjør hvem som skal motta Saabye-stipendet, som er på kr. 25.000,- og går til en av fjorårets skjønnlitterære debutanter på Cappelen Damm.

– Nesten uvirkelig

Da han mottok beskjeden fra forlaget om at det var han som skulle tildeles stipendet, trodde Jovanović først at han skulle få kjeft for noe.

– Jeg tenker alltid det når noen jeg anser som «voksne» vil prate med meg. Det er en refleks jeg har hatt siden jeg var barn, jeg havnet ofte i trøbbel. Da redaksjonssjef John Erik Riley fortalte meg om Saabye-stipendet, ble jeg glad. Og lettet for at han ikke skulle kjefte, forteller han.

Han synes det er nesten uvirkelig å få en så god lesning av boka si av Lars Saabye Christensen.

– Det er vanvittig stas, jeg blir fremdeles satt ut når jeg får høre om andres lesninger av boken min. Jeg hadde aldri forventet at Saabye skulle lese boken min, men så å få høre at han faktisk har lest den, og så i tillegg at han syntes at den var god nok til å motta stipendet hans, det er utrolig stort, sier Jovanović.

Anerkjennelsen han har kjent på i forbindelse med mottakelsen kommer godt med på vei mot en eventuell andrebok.

– Som nyetablert forfatter legger Saabye-stipendet absolutt press på videre skriving, men det gir også drøssevis med motivasjon. Jeg ønsker jo å fortsette med skriving, så det er fint å vite at jeg gjorde noe riktig med debuten.

Han har i året som har gått hatt noen nye karakterer i tankene, og i det siste har de så smått begynt å bli levende på papiret.

– Det går sakte, men det gjorde det også med Damjan helt i begynnelsen av arbeidet med debutboken. Jeg gleder meg til å følge disse karakterene videre, sier stipendmottakeren.

Etter hvert vil øynene venne seg til mørket finnes også som e-bok

En av fjorårets mest roste debutanter

Det var i starten av fjorårets bokhøst at Jovanović slapp sin debutroman Etter hvert vil øynene venne seg til mørket.  Han skulle vise seg å bli en av årets mest roste debutanter.

Etter hvert vil øynene venne seg til mørket er en nådeløs og brutalt ærlig skildring av én persons vei inn i det ukontrollerbare mørket. Romanen utforsker den tynne grensen mellom vold og kjærlighet, hva utenforskap koster og hva som binder oss mennesker sammen, på tross av alt.

Bokas hovedkarakter Damjan kom til Norge fra Bosnia da han var fire år gammel. Med en psykisk syk mor og som skeiv voksen mann har han fått kjenne på hva det vil si å være utenfor i det norske samfunnet. Nå flytter moren inn i leiligheten hans, uten at Damjan klarer å dele alt som er vanskelig med kjæresten sin Filip.

Både Adresseavisen og Fædrelandsvennen trillet terningkast fem, og medier som NRK, Aftenposten og Dagbladet fulgte på med anerkjennende ord. Førstnevnte skrev f.eks. «Råsterk debutroman […] Mektig om mor og sønn i galskap og kjærlighet», Aftenposten mente at «Bruno Jovanović’ talentfulle debut har et så sterkt indre trykk at den nesten er uutholdelig.», og NRK kalte boka en «fascinerande roman» og Jovanović «ein lovande debutant».

– En fininnstilt kraftdemonstrasjon

Lars Saabye Christensen sier om romanen at den er «ubehagelig og oppløftende på samme tid». Videre sier han bl.a.: «Bruno Jovanović’ debutroman er ganske enkelt en fininnstilt kraftdemonstrasjon. Den opererer på tre nivåer som henger nøye sammen: jeg-fortelleren Damjans status som flyktning, hans status som homoseksuell, og morens status som psykiatrisk pasient. Man skulle tro at dette ble for mye, men forfatteren holder fortellingen i et jerngrep, som gjør at disse planene flyter sømløst sammen og gir en ny forståelse av det forslitte begrepet utenforskap, forstått som både en kroppslig, mental og intellektuell tilstand, som igjen består av opprør, motstand og fortvilelsens raseri. […] Allerede fra første side befinner leseren seg i fortellerens raseri.».

Les hele Lars Saabye Christensens begrunnelse her.