Vigdis Hjorth tipser: 6 bøker om oppvekst

SkjønnlitteraturRomanerVigdis Hjorth tipser: 6 bøker om oppvekst

16. august kommer Vigdis Hjorth med sin nye roman «Femten år. Den revolusjonære våren». Vi ba henne tipse om andre bøker som skildrer den avgjørende oppveksten.

Estimert lesetid 7min
Fotocollage av foto av Vigdis Hjorth og foto av en bunke med bøker hun anbefaler
I «Femten år. Den revolusjonære våren» skriver Vigdis Hjorth om unge Paula som opplever at livet, slik hun har kjent det, begynner å slå sprekker. Her nevner hun bl.a. Duras, Solstad og Ditlevsen som sine favoritter når det gjelder oppvekstskildringer. (Foto: Maria Kleppe Vihovde)

I sin kommende roman Femten år. Den revolusjonære våren skriver Vigdis Hjorth lysende og innsiktsfullt om et ungt liv, om å oppdage løgn og velge å leve sant.

I boka blir vi kjent med unge Paula som får roen i livet, den kjente rytmen, brutt den sommeren hun oppdager en bunke med brev moren har skrevet til mormor. Familielivet som beskrives i brevene er ikke til å kjenne igjen, de er fulle av løgn. Morens forstillelse blir et sjokk for Paula. Hvordan skal hun bære det hun plutselig vet? Hun står på terskelen til å bli voksen, og verden åpner seg for henne som et forferdelig og et vidunderlig sted. Hun vil ikke begynne å lyve om livet sitt.

Vi ba Vigdis Hjorth nevne titlene på noen romaner om oppvekst som har gjort sterkt inntrykk på henne, og spurte også om hun kunne si litt om hver bok.

Vigdis Hjorth nye roman, Femten år. Den revolusjonære våren, kommer i salg 16. august. Allerede nå kan du forhåndsbestille den her og få den signert.

Foto av romaner om oppvekst som Vigdis Hjorth tipser om.
Dette var bøkene Vigdis Hjorth hentet fra sin egen bokhylle da vi ba henne tipse om gode oppvekstskildringer. (Foto: Maria Kleppe Vihovde)

Tove Ditlevsen: Barndom, Ungdom, Gift

I erindringsromanene Barndom, Ungdom og Gift (1967-1971) er Tove Ditlevsen usedvanlig ærlig og selvutleverende, og klarer å heve private og intime opplevelser til det allmennmenneskelige.

Ditlevsen forteller om sin fattige oppvekst i en arbeiderklassefamilie i Istedgade i København, om sin debut og sitt gjennombrudd som forfatter, om sine mange ekteskap, om barn og om sin narkomani. Hun skildrer sin egen avhengighet: av andres aksept, av skrivingen, av kjærlighet og av rusmidlers salige strøm gjennom kroppen.

– Den første voksenboken jeg leste, da var jeg 11-12 år, var Barndom, og deretter Ungdom av Tove Ditlevsen, sier Vigdis Hjorth.

– Ditlevsen skriver om sin oppvekst i mellomkrigstiden, og i Barndom står det på s. 12: «Jeg var syv år da ulykken rammet oss». Faren kommer ut fra fabrikken han har jobbet for så lenge, og forteller at han har fått sparken. I én eneste scene klarer de gode forfatterne å fortelle oss noe viktig. Vigdis på 11 år syntes hun hadde lært litt om arbeidsledighet og var dypt rystet.

Marguerite Duras: Elskeren

«La meg få legge til at jeg er femten og et halvt år. Det er på en ferge som krysser Mekongfloden.»

Slik begynner Marguerite Duras kjærlighetshistorien om den unge, franske skolepiken som på en ferge over Mekongfloden møter en styrtrik kineser – et møte som skal vise seg å bli opptakten til et intenst erotisk forhold. Relasjonen dømmes raskt av strenge tradisjoner og rasefordommer: Elskerens far har andre planer for sønnen, mens hennes familie tilhører den koloniale klassen.

Elskeren er en fortelling om umulig kjærlighet, og romanen ble hedret med Goncourt-prisen, Frankrikes gjeveste litterære utmerkelse, i 1984. Boken ble også årets mest omdiskuterte og leste i Frankrike dette året. Siden den gang har romanen befestet sin posisjon som en av europeisk litteraturs moderne klassikere.

– Den fattige familien til jeg-personen blir ved med å se på at den unge, unge datteren i huset har dette forholdet fordi det hjelper dem økonomisk. Det er en spennende og veldig ambivalent historie, fordi hun også nyter å være sammen med kineseren, sier Vigdis Hjorth om Elskeren.

Thomas Bernhard: Et barn

I østerrikeren Thomas Bernhards femte og siste selvbiografiske roman følger vi ham i hans første syv leveår. Fra han ble født i Holland, hvor alenemoren forsørget ham i hans første leveår, til hans neste år hos bestefaren i Østerrike og Tyskland.

I boka skriver Berhard: «Når hun så meg, så hun min far, hennes elsker som hadde latt henne i stikken. I meg så hun kun alt for tydelig ham der hadde ødelagt henne, det samme ansikt, vet jeg, for jeg har tross alt en gang sett et fotografi av min far. Likheten var forbløffende. Mitt ansikt lignet ikke bare min fars, det var det samme ansikt. Den største skuffelsen i hennes liv, det største nederlag inntraff i det øyeblikk jeg kom til verden.»

– Noen verre barndom har jeg aldri lest om, sier Vigdis Hjorth om Et barn og Årsaken.

– Vi er i det strenge Salzburg, i Østerrike. Faren i huset er over alle hauger, mens moren får penger fra sosialen og sier til ham, idet hun sender ham av gårde for å hente pengene: «Gå, så kan du ser hva du er verdt.» Og det er bare bestefaren som …, nei det er en forferdelig historie, men skrevet med et så fandenivoldsk sinne, en smittende aggresjon. Jeg leser og blir rasende sammen med ham. Det er på en måte ganske befriende.

Thomas Bernhard: Årsaken

Denne boka utgjør andre del av den femdelte selvbiografiske beretningen som man stiftet bekjentskap med i Et barn. Historien føres her videre, og forfatteren tar et oppgjør med Salzburg og sin skoletid der. Fortellingen er fortettet, og den varsler et senere oppgjør med Østerrike. Boken er en mellomeuropeisk parafrase over et tema som man i Norge kjenner godt: erindringer om «byen ingen forlater uten å ha fått merker av den».

Dag Solstad: 16.07.41

«Dag Solstad forteller om seg selv og hvorledes det gikk til at han ble forfatter. Leseren får følge ham på reiser til og fra Berlin, og til hans fødeby Sandefjord. En dypt gripende bok der han med åpne øyne går inn i den siste fasen i forfatterskapet; Livsoppgjøret. Avslutningen.”

Dette var beskrivelse av 16.07.41 da VG i 2009 kåret tiårets beste norske roman 1999-2009. Boka havnet på topp ti-lista.

– I boka vil faren lage en oppfinnelse, en slags evighetsmaskin. Men det går ikke så bra, forteller Vigdis Hjorth.

– Om farens død skriver Solstad noe slikt som: «Og så døde far. Og jeg har ikke vært meg selv siden, men forfatteren Dag Solstad.» Barndommen har altså mye å si.

Herta Müller: Pustegynge

I 1945 ble alle tyske menn mellom 17 og 45 år og alle tyske kvinner mellom 18 og 30 år i Romania deportert av russerne til sovjetiske arbeidsleire. Nobelprisvinner Herta Müller gir i Pustegynge stemme til en av dem, 17-årige Leopold Auberg.

Müller beskriver i sin mesterlige roman Leopolds fem år i fangeleiren. Den altoppslukende sulten og jakten på planten meldeurt, som fangene selv kunne koke. Sementen som man ikke skal sløse med, men som kan blåse bort som støv. Frostsårene og de ubrukelige treskoene, slagghaugene, lusekammene. Likene, og klærne man tar fra dem. Musikken på lørdager, og de fulle fangevokternes trussel.

Moren til Herta Müller var en av dem som ble deportert fra Romania i 1945. Hun gikk først i dekning i et jordhull i en hage, men ble avslørt da den første snøen falt og det ble umulig å skjule sporene til dem som kom med mat. En annen var Oskar Pastior, lyriker og tidligere fange, som Müller samarbeidet med mens hun skrev Pustegynge. Leopold i boka overlever og kommer tilbake. Men han snakker lite om det som har hendt. I Pustegynge kommer det fortiede til orde.

– Det handler om en ung, homofil gutt, Leopold. Han tror han skal ut på eventyr, men havner i stedet i en av disse grusomme leirene, sier Vigdis Hjorth om Pustegynge.

– Fortellingen er bygget på store mengder reserach, og språket er helt fantastisk. Jeg er veldig glad for at jeg ikke var tysker i Romania etter krigen.

Vigdis Hjorth nye roman, Femten år. Den revolusjonære våren, kommer i salg 16. august. Allerede nå kan du forhåndsbestille den her og få den signert.