Forfatternes boktips: Martin Svedman

At han har lest alt av Shakespeare er langt fra det mest imponerende med Martin Svedmans litterære repertoar.

Portrett av forfatteren Martin Svedman
Martin Svedmans debutsamling «Når jeg drikker» består av triste, euforiske, håpefulle, vonde og absurde dikt om en alkoholiker som blir syk av å drikke og sykere av ikke å gjøre det. (Foto: Anna-Julia Granberg / Blunderbuss)

Martin Svedman er noe så sjeldent som en lyrikkdebutant som har vekket oppsikt i media. Diktsamlingen Når jeg drikker fikk to terningkast fem-anmeldelser, og Endre Ruset i Dagbladet skrev blant annet: «Det går lang tid mellom hver gang det utgis en diktdebut av dette kaliberet på norsk.» I Når jeg drikker tegner Svedman et portrett av av en alkoholiker, gjennom nedslag som er triste, euforiske, vonde, håpefulle, absurde og patetiske. Han leser bøker på fem språk, men foretrekker bøker som er så korte at de kan leses på en kveld.

Samtale med demonisk katt selv ikke Céline kunne skrevet bedre

Hva er det beste du har lest i det siste?

– Jeg leser Människan är den vackraste staden av Sami Said. Om San Francisco, en papirløs flyktning på vift i Nord-Europa. Han har bladd i selvbiografien til Donald Trump og har en drøm om å komme seg til USA. Men grensen er stengt og han har ingen penger. Boken har et voldsomt driv. Minner om en fantastisk bok av Céline som heter Nord, der fortelleren er på flukt i ruinene av Tyskland etter krigen med en katt på slep. San Francisco er heller aldri alene, og i en scene som selv ikke Céline kunne ha skrevet bedre har han en samtale med en demonisk katt utenfor et nitrist svensk kjøpesenter. Boken er egenrådig, det er mye i den som ikke burde funke men som allikevel gjør det. Jeg var heldig nok til å dra på Nordlys-safari med Sami under Ordkalotten i Tromsø i år, hyggelig og morsom fyr. 

Hvilken sjanger leser du mest?

– Diktsamlinger, romaner, essays. Jeg leser på norsk, svensk, tysk, engelsk og fransk. I år har jeg lest mange svenske bøker. Magnus Dahlstrøm, Sami Said, Anna Hallberg. Og jeg har selvfølgelig lest mange av de andre debutantene på Cappelen Damm. 

En bok som ikke er morsom er vanskelig å ta helt på alvor

Omflakkende ungdomstid

Hvordan får du tid til lesing i en travel, teknologisk hverdag?

– Jeg leser på trikken og to, tre kvelder i uken etter jobb. Jeg leser ganske raskt, og foretrekker bøker jeg kan lese på en kveld. Diktsamlinger, korte romaner. 

Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg?

– Boken som har gjort størst inntrykk på meg er Naken lunsj av William Burroughs. Det er en bok som hopper mye i tid og rom, og det er enormt mye fortellerglede i den. Som tenåring levde jeg ganske omflakkende, jeg tror det er noe av grunnen til at jeg ble så tiltrukket av denne boken. Jeg måtte selv hele tiden finne nye måter å fortelle min historie på. Jeg kunne identifisere meg med Naken lunsj på en måte som jeg ikke klarte med romaner som brukte mye tid på å skildre et realistisk sted og etablere et stabilt persongalleri. Det er en bok som er morsom. En bok som ikke er morsom er vanskelig å ta helt på alvor. 

Martin Svedmans bokliste

Hvilke fem bøker burde alle lese?

Ola Julen, Orissa. Spiller intenst på hele følelsesregisteret. En diktsamling som rommer ekstremt mye selv om hver side bare har en eller to linjer. Det er noe genialt over komposisjonen, bør leses i ett strekk.

Gregoire Bouiller, Rapport sur moi. Ingen skriver virkelighetslitteratur bedre enn franskmennene. Mye god autofiksjon å velge på – av Edouard Leve, Thomas Clerc, Guillaume Dustan – men har en svakhet for denne. Fascinerende om et helt vanlig, litt trist liv. 

Joris Karl Huysmans, Mot strømmen. Luksus, selvopptatthet, eksotiske husdyr og spiseforstyrrelser. Den første bloggerromanen.

Thomas de Quincey: En engelsk opiumspisers bekjennelser. Romantisk, dramatisk og vakkert skrevet. Den første rusmemoaren.

Joan Larkin: A Long Sound. En klok og glassklar diktsamling om drikking og tilfriskning fra alkoholisme.  

Lest alt av Shakespeare

Har du et favorittdikt?

– Jeg har en favorittdikter, jeg har lest alt av William Shakespeare. På videregående spilte jeg en liten rolle i Som dere vil. I stykket blir en hertug og hans hoff sendt i eksil på landet. Karakterene sier det er fint å komme tett på naturen, de slapper av mer osv. De hevder at det er mer interessant å prate med steiner og trær enn med hoffsjefer og lakeier. Men så fort muligheten byr seg drar alle tilbake til hoffet. Med unntak av ham jeg spilte i oppsetningen, som bestemmer seg for å pushe på lenger inn i skogen og bli eremitt. De andre karakterene har hyklet hele veien, det er et underholdende stykke. Som dere vil spøkte i bakhodet da jeg skrev scenene fra rusbehandling i Når jeg drikker. Pastoral idyll vs. intenst byliv. Valget er enkelt.