«Jeg må si det som det er: Å være krimforfatter er ufattelig lite glamorøst»

Les Tom Egelands prolog fra scenen som åpnet Krimfestivalen 2020.

Tom Egeland på scenen under krimfestivalen 2020
Tom Egeland åpnet showet på årets Krimfestival. (Foto: Åsmund Holien Mo)

I dag åpnet Krimfestivalen 2020 til fullsatt sal hos Cappelen Damm. Festivalforfatter Tom Egeland åpnet ballet med en prolog, der han snakket litt om hvordan det er å være krimforfatter. Han innrømte blant annet at i begynnelsen av karriæren anså å bli intervjuet på tv som like ille som å bli senket levende i kokende olje… Men at å være krimforfatter tross alt er bedre enn å jobbe.

Les prologen i sin helhet her!

Tom Egelands prolog til Krimfestivalen 2020

Jeg må si det som det er: Å være krimforfatter er ufattelig lite glamorøst. 

I 50 av årets uker sitter vi på kontoret vårt – muttens alene – eller med selskap av en likegyldig hund eller selvtilfreds katt – og fråtser i blodige grusomheter og drikker lunken kaffe og funderer over livets mistrøstighet og egen udugelighet. 

Av og til – som her og nå – stikker vi hodet frem i offentligheten ­– for eksempel på et freak-show som Krimfestivalen, som er det nærmeste vi kommer en zoologisk hage uten dyr. 

Jeg trådte inn i offentligheten ved en ren inkurie. For tjue år siden utga jeg en bok som ble utropt til forelegget for en helt annen bok som gikk sin verdensomspennende seiersgang. Man fikk det for seg at Sirkelens ende var blitt plagiert. 

Det reneste sprøyt, selvsagt, men ryktene sugde min egen bok inn i Da Vinci-kodens kommersielle kjølvann og skapte en aldri så liten internasjonal bestselger også av min egen bok. Men – jeg er en reke mens Brown er en blåhval. Han solgte hundre millioner av sin bok – selv bikket jeg millionen. Men en million er – når alt kommer til alt – mer enn ingenting. 

Sirkelens ende var i realiteten en krim uten en forbrytelse.  Det vil si: Forbrytelsen var et brudd på kulturminnevern-loven, hvilket i de fleste sammenhenger må sies å være et lite sexy utgangspunkt for en bestselger. 

Men bok ble det, og i 2005 reiste jeg Europa rundt som forfatteren som Dan Brown hadde plagiert. Av samme grunn ble jeg invitert til Italia, der Sirkelens ende hadde solgt flere hundre tusen eksemplarer. 

Gledesstrålende meddelte mitt italienske forlag, Bompiani, at jeg var invitert som gjest i tv-programmet Markette.

Her må det skytes inn at jeg – til tross for min bakgrunn som journalist – så på det å bli intervjuet på tv på linje med å bli senket levende i kokende olje. 

Hva er Markette? spurte jeg min agent. 

Det visste hun ikke, men hun antok at det var et litteraturprogram. 

Så jeg slo meg til ro med det. Jeg så for meg et lavmælt kulturprogram med meg i en skinntrukket lenestol sammen med en Brikt Jensen-aktig programleder – en belest italiensk intellektuell med hornbriller og lommetørkle i brystlommen – på hver vår side av en peis med flakkende flammer.                                                                                                                             

I Italia blir man, som forfatter, hentet på flyplassen i limousin, hvilket lett kan få en oppkomling fra Grorud til å føle seg som en heller ukjent popstjerne på vei opp berømmelsens tinder. 

Og skal man på italiensk tv, så blir man hentet på hotellet av en sjåfør utsendt fra tv-selskapet. – Er Markette et litteraturprogram? spurte jeg sjåføren. Han så skjevt på meg. 

Jeg begynte å ane uråd da bilen svingte inn foran tv-studioet og jeg observerte to meter høye humler spradende omkring i bakgården. Snart støtte jeg på et knippe lettkledde playboy-bunnies og en gruppe hermafroditter. 

Min forestilling om at Markette var et lavmælt litteraturprogram begynte å falme. 

I sminken hilste jeg fort på programlederen, en smoking-kledd sprett på 1.50, før jeg ble ført bort til ventesonen bak i studioet. 

Nå var programlederen i ferd med å intervjue popstjernen Eros Ramazzotti på link fra Roma – selv befant vi oss i Milano. Lyden på linken fra Roma var så skurrende dårlig at programlederen – utfra glosene han ytret i den påfølgende reklamepausen – var så rasende at han truet med å si opp på flekken for så å begå harakiri i garderoben. 

Og så var det min tur. 

En playboy-bunny gikk langsomt og forførende over scenen mens hun viste frem bok-coveret på Sirkelens ende på en bakgrunn av karmosin fløyel innrammet av en bred gullramme, mens en stemme over høyttaleranlegget forkynte at boken var å få kjøpt for 8 euro og at den utvilsomt var kopiert av min amerikanske kollega. 

Det var som å være med i en film av Fellini. 

På en baldakin over orkesteret begynte et gospelkor å synge navnet mitt – mens jeg ble instruert om å løpe opp på scenen, vinke verdensvant i et kamera, og ta plass på en rød stol oppå et forhøyet podium – foran et publikum på flere hundre. 

Ikke akkurat innenfor min personlige komfortsone. 

Og DA, dere, begynte problemene. 

Alt foregikk på italiensk, så jeg ble simultan-tolket fra engelsk til italiensk. Jeg hadde en ørepropp hvor stemmen til tolken lød som summingen til en mygg. Vi hadde testet øreproppen før sending, og selv om tolken snakket dårlig engelsk, gjorde hun seg forstått.

Det vi ikke hadde testet, var tolking oppå skrikingen og hoiingen til spretten av en programleder. 

Se meg for dere – omgitt at et titalls tv-kameraer, skarpe lyskastere hengende i taket, på en rød stol, på et podium, på en scene, foran et enormt publikum og med gudene vet hvor mange seere rundt i italienske stuer – 

– og jeg hørte ingen verdens ting. 

«Dalla Norvegia l’autore e giornalista Tom Egeland» skrålte programlederen, og så fulgte en tirade om Codice Da Vinci – og stemmen til tolken min lød som fjern summing. 

Jeg hørte absolutt ingenting!  

Så hva gjør du? Du sitter der på den røde stolen, beglodd av publikum og tv-seere, og du husker raseriet til programlederen på grunn av de tekniske problemene med lyden fra Roma – så hva gjør du? 

Avbryter du sendingen og peker på øret ditt og sier: «Sorry ass, I don’t hear a thing»? 

Nei, du gjør ikke det. Du later som du både hører og skjønner. 

Før tv-sendingen var jeg blitt intervjuet av et tjuetalls avisjournalister i såkalt junket-intervjuer der hvert medium ble tilgodesett med 15 minutter. Litt som om du er Brad Pitt på besøk. 

Ikke én av journalistene snakket engelsk, så en simultan-tolk oversatte alle spørsmålene. For meg ble det et crash-kurs i italiensk. 

Til all lykke stilte samtlige journalister de nøyaktig samme spørsmålene, og programlederen i Markette var ikke noe mer original. 

Så selv om jeg ikke hørte et ord av simultan-tolkens oversettelse, skjønte jeg sånn noenlunde hva han spurte om. 

Etterpå spurte jeg pr-damene fra forlaget om jeg hadde svart i hytt og vær – jeg forestilte meg at dette måtte ha fremstått som det reneste «god dag mann økseskaft»-intervjuet. 

Men nei da – de hadde ikke engang oppfattet at noe var galt. 

Min personlige lærdom: Hadde jeg klart dette, kunne jeg klare hva som helst. 

Sannheten er like fullt at du som krimforfatter i liten grad blir fraktet rundt i limousiner og jublet opp på scenen på italienske tv-show. 

Stort sett sitter vi hjemme og lurer på hvilken mappe vi har lagret siste versjon av bokmanuset vårt i. 

Hvis min nett-historikk ble fremlagt for dataekspertene hos Kripos, ville jeg etter all sannsynlighet ikke bare bli siktet, tiltalt, dømt og fengslet, men utvilsomt også underlagt tvungen psykiatrisk evaluering. I tvangstrøye. 

Den gift finnes ikke som jeg ikke har googlet i morbid fascinasjon for symptomer og langsomt-virkende effekter. 

Hvor lang tid tar det deg å dø innesperret i en avskrudd fryseboks i en bortgjemt garasje? 

Hva er det egentlig du dør av når du blir skutt, og hvor lang tid tar det? 

Slik sitter vi og pusler med vårt. 

Og innimellom blir vi røsket ut av vår ensomme tilværelse fordi vi blir tildelt en pris eller får æren av å bli festivalforfatter på Krimfestivalen. Takk! 

Og selv om festivalgeneral Knut Gørvell hoier og skråler minst like mye som spretten av en italiensk programleder, har han i det minste den fordel at vi skjønner hva han sier. Iallfall før midnatt. 

Nå tror du kanskje – trass i mine påpekninger – at det er glamorøst å være krimforfatter? Det er ikke det. 

Men det er i det minste bedre enn å jobbe.