Til eldre kvinners pris

Dokumentar og samfunnTil eldre kvinners pris
Estimert lesetid 7min
Knut Nærum gir råd og vink til de som vil bli forfatter
Knut Nærum (f. 1961) er forfatter og dramatiker. Foto: Agnete Brun

Dorthe Skappel er den nest eldste kvinnen som leder et program på norsk tv. Hvorfor det?

Blir ikke folk gamle lenger? Jo da, men vi gjemmer dem bort. Jeg vet ikke hvor. Det eneste jeg vet er at de kommer fram fra gjemmestedene sine for å oppleve finkultur. De går ikke på kino, men man kan se dem på teater, opera, utstillinger og ikke minst på litteraturarrangementer. Noen av dem ser man på restauranter, hvis maten bare er dyr nok.

Resten av tiden tilbringer de gamle i skjul på ukjent sted, hver for seg, kanskje to og to. Det er derfor man blir overrasket når man ser mange av dem samlet. Barn, derimot, kommer i klumper. De er vant til å ferdes i trange klasserom og korridorer, det er derfor de har fysiske intimgrenser på nivå med maur. Men vi går sjelden på teater, og derfor tenker vi sjelden på gamle mennesker som en gruppe.

De som ikke har grått hår, de som ennå ikke er kommet i teateralderen, de skal med litt flaks havne i denne aldersgruppen til slutt. Selv blir jeg like overrasket hver gang jeg blir mint på dette, hver gang noen kaller meg voksen eller middelaldrende eller på annen måte antyder at jeg kommer til å bli gammel. Det virker som en fornærmelse, selv om det motsatte hadde vært en trussel.

Da jeg var cirka 10, hørte jeg mine foreldre snakke om en gjest som nettopp hadde gått. Han går i dongeri selv om han er over tretti, sa de muntert forarget. Man gikk ikke sånn på begynnelsen av syttitallet. Man ga seg ikke ut for å være ungdom. I 2008 er det vanskelig å gjøre noe annet. Nesten alt tøy er ungt tøy. Hvis man vil kle seg som gubbe, må man lete lenge. Butikkene som selger gubbeklær er sjeldne og støvete og virker som om de straks blir nedlagt.

Så man går rundt og er gammel i unge bukser og fremstår av den grunn som enda eldre. Selv har jeg gitt opp å virke ung. Håret mitt døde på nittitallet, og jeg liker ting som gamle mennesker liker: Stillhet, pauser, begrenset valgfrihet, kjeks, gode manerer, Staten og bøker av Agatha Christie.

Den som er opptatt av å være hip, må la det fare og heller håpe på status som kul. Hip handler om nået, men kul er hevet over den slags. Tom Waits (59), for eksempel, har vært kul siden syttitallet, og blir bare kulere for hvert år som går. Dessverre for de fleste menn, og heldigvis for Waits, finnes det bare en av ham.

Selv ukule gamle menn kan fungere som helter. Selv om Pierce Brosnan (55) ble for gubbete til å fungere som James Bond og i stedet ble en mann som synger ABBA komisk surt i badebukse, har både Harrison Ford (66) og Bruce Willis (53) nylig kommet tilbake fra åttitallet. Manusforfatterne har riktignok påført Indiana Jones og John McClain (Die Hard-fyren) hver deres unge mann som de må slepe rundt på. Det er for at de gamle skal ha en å surve for, og kanskje litt for at småjentene skal ha noe rynkefritt å se på. Når det kommer til stykket er det gubbene som bruker nevene og ordner opp. Sean Connery (78) fikk sannelig min hatt være sexsymbol til han fylte sytti. Så lenge gamle menn i prinsippet kan være kule, så lenge noen får være actionhelter og noen enda færre er offisielt sexy, fins det håp for alle menn som er gamle eller har tenkt å bli det.

Det er typisk alderdommelig å bry seg om alder. Da jeg var 33 år gammel, ødela jeg en fest hvor de fleste var så vidt over tjue, ved å plage alle med spørsmål om hvordan de så på dette med alder og når man egentlig blir gammel. (Dette var vel å merke ikke et ledd i desperat sjekking av yngre mennesker, det var bare et uttrykk for min egen trettiårskrise. Noen ganger er det to forskjellige ting.)

Menn sliter, kvinner sliter mer, og særlig hvis de ikke er Patti Smith (62). Madonna (50) blir, som verdens største kvinnelige popikon, allerede omtalt som patetisk. Ord som ”røy” brukes på redaksjonell plass.

NRK har noen utmerkede voksne kvinnelige sendeverter, men Anne Grosvold er nå om dagen – i følge en rask rundspørring – den eneste kvinnen over 50 som på ukentlig basis leder et program på norsk TV. Den nest eldste er Dorthe Skappel (45), som allerede for en ti års tid siden sa at hun viste seg fram på lånt tid, siden kanalsjefene vil ha unge damer.

Hvis norske TV-kanaler hadde usynliggjort etniske minoriteter på samme måte, ville det vært en politisk sak. Når jeg tenker meg om, er det vel akkurat det norske TV-kanaler gjør. Til gjengjeld hadde det også blitt opprør om voksne kvinner hadde fått sitt Migrapolis, slik det ble i liten skala den gang Klassekampen forsøkte seg med en ukentlig kvinneside.

Kvinner over 50 er representert på Stortinget, og kommer også til å være det etter valget. I mediene fins de knapt. Det er som om det er noe i veien med dem, kanskje til og med noe latterlig. Man tillater seg å gjøre narr av kvinner over 50 når man fremstiller dem i tv-serier, filmer og reklame. Enten er de kakebakende matroner, hjertegode og til albuene i deig, eller så er de kulturskruller på kurs i afrikansk dans. (”Kurs i afrikansk dans”? Aldri har et så marginalt kulturelt fenomen fått så stor plass i den folkelige bevissthet. For ikke å snakke om på revyscenen.)

Modne kvinner har krav på samfunnets respekt. Ikke bare fordi de kan gjøre – og gjør – alt det som yngre kvinner – og menn – kan, men for det de er alene om:

De forvalter verdifull kunnskap om ribbesvor og behandling av sausflekker og skrubbsår.

De holder familiene sammen.

De pleier sine foreldre og sparer Staten, det vil si oss alle, for en formue.

De holder kultur-Norge gående. Når jeg deltar på litteraturarrangementer og ser ut over salen, ser jeg lite annet enn grå og hvite hoder. Da tenker jeg oi, her var det mange gamle mennesker, i de to sekundene det tar å minne meg selv på at jeg også har grått hår. Kanskje det rett og slett er noe man får av å være i nærheten av bøker.

En siste innrømmelse: Når jeg om noen få år runder 50, kommer jeg, i den grad jeg fortsatt skal omgås kvinner, fortsatt til å omgås kvinner på min egen alder. Det er noe patetisk ved menn som ikke vil bli assosiert med jevnaldrende kvinner. Hugh Hefner (72) fremstår ikke som yngre når han blir støttet opp av unge kvinner med gummipupper.

Til slutt vil jeg sende en ærbødig tanke til Dame Judi Dench (74), fordi hun bestemmer over James Bond, og fordi hele verden dermed har sett henne på kino, en kvinne over 60 som verken er bestemoderlig eller komisk.

Første gang publisert i Dagbladet