Det Donald Duck-aktige

Julekrim Rivertonklubben Knut Naerum
Julekrim. Fordi alt som kan få «jule-» foran, før eller senere får det.

Rivertonklubbens Julehefte er anmeldt av Cathrine Krøger i Dagbladet. Hun liker heftet litt og skriver at jeg bidrar med en «Donald Duck-aktig krimgåte». Altså en som minner om krimgåtene i Donald, de som leseren kan oppklare selv hvis hen ser de våte støvlene i gangen bak mannen som forteller Mikke Mus at han – mannen – ikke har vært ute. Jeg er usikker på om Krøgers karakteristikk er en god ting, men først og fremst mildt forundret. Over at en historie som handler om spor og mistanker og løsning, en sånn hvor leseren kan løse saken før detektiven, en hel undersjanger av kriminallitteraturen, nå greiest beskrives på denne måten. Som Donaldmanusforfatter på si setter jeg selvfølgelig pris på at Andeby har denne definisjonsmakten. Jeg har ennå ikke sett Agatha Christies Poirot-fortellinger omtalt som Donald Duck-aktige, men det kommer vel.

TORE RENBERGS TEXAS-ROMANER
B-gjengen-aktig miljøskildring.

DEBATTEN
Så du vinner altså oppslutning og presidentvalg ved å få folk til å snakke om deg i stedet for det du driver med. Men også hvis ingen sier fra. Snedig.

JON ALMAAS
sitter som programleder i sitt aller siste Nytt på nytt. Gratulerer, Jon, og lykke til der ute. Fly, Jon! Fly som fuglen!

SKREKK OG GRU
Det er mulig at gru dessverre har havnet i bakleksa til fordel for skrekk. Vi ser skrekkfilmer, noen av oss, men når satte man seg sist ned og så en grufilm?

C.W. STONEKING: THE ZOMBIE
Det er noe med levende musikere. Denne innspillingen er sponset av en gitarprodusent, men la ikke det legge noen demper på spenningen. Som Jon Almaas ville ha sagt.

NÅR ELVIS IKKE LENGER ER CHEESY NOK
PJ Proby var svær en gang. En gang sang han så buksene sprakk. Hadde visstnok så stort selvbilde at det ikke var plass til andre i rommet. Kan fortsatt oppleves på sekstitallscruise. Alle underholdere som blir gamle ender med å formidle sin egen fortid. Bare nevner det, Jon. Denne videoen har lyd, men ikke påtrengende høy bildeoppløsning.

[insert-embed]

once upon a time in the west Knut Naerum
Lang film, dyp utringning.

SETT:

Smokey and The Bandit (tv)
Burt Reynolds smugler alkohol for penger, råkjører, ødelegger offentlig eiendom, setter liv i fare, trakasserer politiet og går i altfor trange bukser. Filmen forsøker å overbevise oss om at alt er greit fordi politiet er innfult og inkompetent og ikke kan sette seg i en bil uten at den havner i vannet. Børtern er en skikkelig syttitallsrabbagast i en skikkelig syttitallsfilm. I ettertid er det vanskelig å forstå at denne mannen var både forbilde og sexsymbol. Folk var vel mer glad i å se å politibiler havne i grøfta den gangen.

Black Mirror: 15 Million Merits (S1 E2) (dvd)
I framtida, når dritten har truffet vifta, jobber menneskene på ergometersykler, tråkker til seg poeng som kan brukes på dårlig mat fra automater og deltakelse i noe som ligner på Idol. Syklistene bor på enecelle med skjermer som vegger, trøster seg med popstjernedrømmer og porno og program som mobber overvektige. Grimt og vittig.

Ondt blod i vesten (dvd)
Deilig langsom western fra 1968. Charles Bronson uttrykker seg med pauser, klagende munnspilltoner og ved å stille seg i profil og plire. Hevn, omseggripende jernbanekapitalisme og Claudia Cardinale som blir mer utringet jo lenger filmen varer. Historien er skrevet av regissør Sergio Leone, skrekk(og gru)fyren Dario Argento og filmklubbfilmkommunisten Bernardo Bertolucci. Klassisk Morricone-soundtrack. Et av dem hvor du hører på musikken hvem som kommer, før du ser dem.

Steffen Kverneland Munch Knut Naerum
LEST:

Steffen Kverneland: Munch