Det finnes dem som mener at vi nå ikke bør provosere, ved for eksempel at avisene trykker Muhammed-karikaturer i solidaritet. Det vil bidra ytterligere til en splittelse – mellom ”oss” og ”dem”.
Men som man vil se: En slik tankegang har allerede delt vår daglige virkelighet, det samfunn vi alle lever i, inn i et ”oss” og et ”dem”. Et ”oss”, som har kraft til å krenke gjennom ytringsfriheten, og et ”dem”, som er ytterst lett krenkbare, og som derfor ikke bør krenkes. Det vil være best – kan hende tryggest – for alle.
En slik tankegang setter også et betenkelig likhetstegn mellom jihadister og alle andre muslimer.
Endelig forutsetter den at ytringsfriheten ikke bør brukes fritt, for eksempel til satire som kan krenke noens religiøse følelser.
Men ytringsfriheten innebærer også retten til å bli krenket, og retten til å føle ubehag.
I tiden rundt den opprinnelige karikaturstriden var det sterke krefter i vårt eget land som lekte med tanken både om å endre så vel lovgivningen her i landet, som selveste menneskerettighetserklæringen, slik at det skulle bli en rettighet å slippe å få sine religiøse følelser krenket via satire.
Men selv om det er en selvsagt menneskerettighet å kunne utøve sin religion, kan det ikke være en rettighet å slippe å se den kritisert gjennom at den gjøres til gjenstand for satire. Det ville gi alle denne verdens presteskap en farlig definisjonsmakt.
Hvordan vil moderasjon se ut i praksis?
For la oss nå et øyeblikk ta tanken om retten til å slippe krenkelse på det religiøse område, alvorlig. La oss si at man her i Norge, i sameksistensens og den gode viljes navn, fant ut at det ville være klokt å gjenoppta tankene fra 2006 om at enkelte skulle få slippe å føle seg krenket i sitt livssyn av noens ytringer om samme livssyn. Da måtte man jo for det første tenke seg at det skulle finnes et eller annet slags organ, nærmest på linje med PFU, som skulle håndheve en slik publikasjons-etikk. Og hvem skulle så sitte i det? Det er lett å tenke seg: Ut over representanter for allmenheten og for pressen selv, måtte det vel også sitte noen geistlige der, fra de forskjellige trosretninger, samt kanskje representanter for de forskjellige menighetene. Det ville jo være rimelig at de mulig krenkede var representert og kunne uttale seg om hvorvidt de faktisk følte seg krenket, samt om de følte seg litt, delvis eller veldig krenket.
Og, hey presto! Straks ville man i den gode viljes navn ha innført en religiøs domstol, med makt til å sensurere, om enn ”bare” som en frivillig ordning for pressens organisasjoner.
Så kan man jo videre stille seg spørsmålet om hvordan et slikt organ skulle fungere? Om det skulle ha sanksjonsmuligheter i etterkant – eller på forhånd? Og man kan spørre seg om det også skulle omfatte krenkelser av andre religioner?
Ja, jo, det måtte det jo nødvendigvis gjøre. Man kan ikke lage en særordning for én religion. Retten til å slippe krenkelse måtte jo gjelde for eksempel for de kristne også. Av alle trosbekjennelser og avskygninger. Fra Bjørn Eidsvåg til de verste mørkemenn.
Og straks ville vi, som man forstår, hatt det gående. For om vi tenker litt etter, vil vi jo se at vi lever i en tradisjon av religionskritikk i form av en hel malstrøm av større og mindre satiriske forhånelser av kristendommen, som det da plutselig ville blitt mulig å klage inn for denne etikkinstansen. Fra feriebiskop Fjertnes til Otto Jespersen, fra KLM til Monty Python: At man gjør narr av kristendommens skikkelser og idealer, dens trossetninger og symboler – det er en svært livskraftig form for satire i Europa. Dens styrke skyldes blant annet at Kirken så lenge var en sterk makt. Kirken hentet sitt mandat fra ingen ringere enn Gud, og derfor kunne den legge en lammende hånd over all selvstendig tenkning. Ja, i riktig gamle dager kunne man bli brent på bål, bare man hadde vært kjettersk nok. Det skulle ikke alltid all verden til.
Hva har vi selv utøvet av moderasjon?
Selv om religiøst motiverte straffeprosesser foregår i store deler av verden, den dag i dag, er det heldigvis lenge siden i vårt land, at noen ble brent. Men historisk sett er det bare i forgårs, ikke mer enn 82 år siden, at Arnulf Øverland ble satt under tiltale ved Oslo lagmannsrett, ”til feldelse efter straffelovens § 142 for offentlig å ha drevet spott med eller forhånet noen trosbekjennelse, hvis utøvelse her i riket er tilstedt, eller medvirket hertil.”
Det skjedde etter hans foredrag ”Kristendommen – den tiende landeplage”, som han holdt i Studentersamfundet i Oslo den 21. januar 1933. I dette foredraget plukket Øverland kristendommens trosgrunnlag og forestillingsverden fra hverandre. Og hva verre var: Han gjorde det med humor. Studentersamfundet lo. Og det var ikke bra.
Det er den siste blasfemiprosess vi har hatt, og vel også den eneste av betydning i nyere tid. Det er ingen før eller etter som er blitt tiltalt etter § 142. Men det er verd å huske at det faktisk var mulig, så sent som i 1933, å bli tiltalt i Norge for å ha ”forhånet” en religion, altså å ha gjort narr av den.
Dommen kom med knappest mulig margin. Seks av lagrettens ti medlemmer gikk inn for frifinnelse. Dette regnes som en stor seier for ytringsfriheten.
Men jeg har alltid tenkt på de fire borgere som gikk inn for å felle Øverland: Hva kan vel de ha tenkt?
Jo, de har vel tenkt som så, at det får da være vel og bra med ytringsfriheten, men man kan ikke gi seg til å gjøre narr av alt. Noe må da vel få lov til å være hellig og ukrenkelig, for svarte f- – – for Søren. De har tenkt at det ikke er bra at noen ler av det som for andre er hellig. Slik kan de ha tenkt. Kanskje har de selv følt seg krenket fordi de var religiøse.
Og det er her vi ser hvorfor vi ikke kan ha regler for hva det skal være lov og ikke lov å gjøre narr av på religionens område. For da må ikke bare de religiøse nødvendigvis få et ord med i laget, men også alle velviljens folk, som tenker som så at det får da være vel og bra med ytringsfriheten, men noe må da få lov til å være hellig og ukrenkelig for noen. Og plutselig kan et slikt råd – la oss si at det også består av ti personer – komme til å stemme seks-fire i en eller annen skribents eller tegners disfavør.
Men, vil innvendingen lyde: Prosessen mot Øverland var jo en sivilisert affære, nærmest som et morsomt kollokvium. Det kostet jo ikke noe å gjøre narr av religion den gang! Øverland risikerte jo ikke sitt og andres liv ved sine frimodige ytringer.
Nå var det jo, som de fleste vil huske, Arnulf Øverland som skrev Du må ikke sove, 1936. Etter at Norge ble hærtatt i 1940, kom diktet Til Kongen, samt en rekke andre antinazistiske dikt, som ble spredt via den illegale presse. Det var jo ikke vanskelig å gjenkjenne dikterens stil, og han ble arrestert av Gestapo temmelig raskt. Etter et opphold på Grini ble han sendt til Tyskland, der han satt i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen fra 1942 til 1945.
Øverland mente altså dette med ytringsfriheten alvorlig.
Etter krigen fikk han flytte inn i Statens æresbolig for kunstnere. Derfra fortsatte han å ergre folk og myndigheter så godt han kunne. Han fikk sin grav på Æreslunden i Oslo. Han står for ettertiden som bildet på den seige og utrettelige motstand mot all autoritetstenkning.
Ofte har jeg tenkt på hvor dårlig det ville tatt seg ut hvis Øverland i 1933 hadde blitt dømt med like knapp margin som han ble frikjent med. Da ville det stått i historiebøkene at den dikteren som fremfor noen gav friheten og motstanden en stemme i Norge under krigen, og som ble sendt i konsentrasjonsleir for det, ham dømte vi dessverre for blasfemi åtte år tidligere.
Ofte har jeg også tenkt på hva som ville skjedd hvis Øverland hadde tatt på alvor de mange råd som kom til ham fra de moderate og forstandige menneskene, de som mente at det fikk nå være greit at han kritiserte kristendommen, bare han ikke fikk folk til å le av den.
Han kommenterer selv dette velmenende synspunkt i sin tale til retten:
”Jeg har fått gode råd av en snill, bedrøvet prest i ”Tidens Tegn”: Hvis jeg ville angripe kristendommen, sa han, burde jeg ha gjort det på en verdig måte.
Og det er en yndig tanke: Når noen vil angripe prestene, så bør prestene få bestemme, hvorledes det skal skje, og hvilke våpen man skal angripe dem med.
Jeg skulle da formodentlig få lov til å bruke en sofapute. Men jeg har ikke tenkt å føre noen sofaputekrig med prestene.
Hvis jeg vil gå til angrep på en institusjon eller en åndsretning, så velger jeg de våpen, som jeg finner tjenlige. Det kunne neppe falle meg inn å levere et ”verdig”, akademisk foredrag om kirken, dens oppgaver og feilgrep. Hadde jeg gjort det, så ville jeg ha oppnådd akkurat det samme som prestene, når de preker. Menigheten ville ha sovnet.
Når jeg opptrer offentlig, pleier jeg å velge en annen fremgangsmåte, jeg sørger for at publikum hører på meg.
Men kan si, at det er uverdig, lavtliggende, udannet, jeg har ikke noe imot det, bare jeg oppnår det jeg vil, nemlig at folk får ørene åpnet og kanskje begynner å tenke seg om.”
Hvilke alternativ til moderasjon har vi?
Å bli tiltalt for blasfemi var i Norge neppe lenger mulig etter 1933. Derimot viste det seg at det fremdeles var mulig å bli tiltalt for å ha skrevet utuktige, det vil si pornografiske skrifter. Det var det Agnar Mykle som oppnådde med romanen ”Sangen om den røde rubin”. Og ett av forsvarets kronvitner, det var nettopp Arnulf Øverland.
”En forfatter skal være sannferdig,” konstaterte Øverland i sitt vitneprov. ”Han har ikke lov til å underslå noe… Den etiske verdi ligger i at diktningen bryter med en oppfatning hvis tid er forbi og som man holder på å vokse seg ut av”. Og han la til: ”For Mykle gjelder denne sak hans roman, for oss gjelder det meget mer. Det gjelder trykkefrihetens prinsipp, det gjelder vårt naturlige liv.”
Til dette vårt naturlige liv hører ytringsfrihetens prinsipp. Det blir et underlig liv hvis vi plutselig skal begynne å lage grenser for hva vi kan skildre, sette under debatt, eller gjøre narr av, enten disse grensene nå trekkes i våre hoder eller våre lover.
Til dette vil mange si: Jo, men svært mange av dem som dette gjelder, de forstår ikke dette hevdvunne prinsippet. Selv om ”vi” forstår at satire er nødvendig, og slett ikke så farlig, forstår ikke ”de” det. Og dermed peker man på en dyptgripende kulturforskjell, som dette ”oss” og ”dem” springer ut av.
Til det er å svare: Den forskjellen er vanskelig nok. Men den oppløses ikke ved at samfunnet bidrar til å holde liv i den. For at en slik verdikamp skal få en ende, da må ”de” gradvis måtte lære at det må være slik – og, siden læring er tilvenning: Venne seg til å leve med det. Det betyr å godta krenkelsen – for retten til å bli krenket går arm i arm med retten til frie ytringer og fri trosutøvelse. Den fri religionskritikk er forutsetningen for en fri religionsutøvelse. Det er noe ”vi” må lære, alle sammen, hvis vi ikke fortsatt skal dele vårt samfunn inn i ”oss” og ”dem”.
For noen tredje mulighet finnes ikke. Ikke hvis vi fortsatt vil ha et åpent og fritt samfunn. Vi må legge til grunn at det er nettopp et slikt samfunn også de fleste religiøse mennesker ønsker å leve i.
Skjønt det er altså enkelte som tydeligvis ikke ønsker det.
Etter det som er skjedd i Paris, har terroristene imidlertid også trukket en strek i sanden mellom seg og de fleste andre muslimer.
Derfor gjør man feil hvis man nå maner til moderasjon. Folk må få gjøre hva de vil. Også å publisere tegningene i solidaritet, eller for den saks skyld la det være; en redaktør skal uansett ikke la seg presse til det ene eller det andre.
Men det er virkelig ikke Charlie Hebdos myrdede medarbeidere som har skapt et skille mellom ”oss” og ”dem”, her. Det er heller ikke dem som har ledd av tegningene, som har forsøkt å skape et slik skille – og det er heller ikke alle de organer som nå har gjengitt tegningene, som har gjort det. Dét har morderne forsøkt helt på egen hånd, og med dette skillet som uttrykkelig mål.
De, og bare de.
Denne kronikken har også vært publisert i Aftenposten lørdag 17. januar 2015.
