Bergpreik

Statsministeren har snakket til oss fra toppen av et fjell. Det var på tide.

Mitt Romney har valgt sin visepresidentkandidat. Riktignok er Paul Ryan så høyrevridd at han vil sende de sorte tilbake dit de kom fra, men han er også villig til å gjøre en innsats for å tekkes ungdommen. Derfor har han erklært at han liker raddisbandet Rage Against The Machine. Med ett forbehold. Han liker sounden, sier Ryan, men ikke tekstene. (Selv om bandets kjente refreng ”Fuck you, I won’t do what you tell me” er et credo som burde fungere like godt for liberalisten Ryan som for den autoritetsdyrkende diktaturvennlige venstresida. Trolig bedre.) Rage-gitarist Tom Morello er opprørt over å ha fått en betinget fan, og har svart at han verken liker sounden eller tekstene til Ryan.

David Cameron gikk på en lignende smell da han sto fram som Smiths-fan. Tidligere Smiths-gitarist Johnny Marr rykket straks ut og forbød Cameron å like bandet. Politikeren gjorde som han ville, og ble statsminister i England. Kanskje fordi han sa til Marr: ”Dra til helvete, jeg gjør ikke som du sier”.

Det er enhver politisk engasjert artists ansvar å lage noe som ikke kan misforstås og misbrukes. Springsteen mislyktes på åttitallet da Reagan trodde antikrigslåta ”Born in the USA” egentlig sa ”America! Hell, yeah!”

Er du en smart politiker, unngår du å like levende musikere. Det fins alltid en risiko for at du liker noen som ikke liker deg. Da er det bedre å vise velgerne hvem du er gjennom hva du gjør. Som det påpekes i klassiske moraldramaer som Total Recall (i hvert fall i originalen) og The Dark Knight Rises: Det er en manns handlinger som avgjør hvem han er.

Obama drikker øl. Det er det han er, en øldrikker, og derfor kan han bli gjenvalgt fremfor avholdsmormoneren Mitt Romney. Den sittende presidenten er ikke bare den smarteste mannen i ethvert rom, Mad Men-aktig velkledd, velsignet med lav BMI, hevet over svette og fomling – han setter også pris på en kjølig, skummende halvliter. Han er ikke bare bedre enn folk flest, han er også som folk flest. Riktignok har hans klimaforhandlere tatt avstand fra togradersmålet, og gått inn for at hvert land får bidra med det de gidder, men – hey – en mann som drikker øl vil aldri gjøre noe som kan senke livskvaliteten for våre barnebarn.

Dessuten er lastenes sum konstant. En mann som ikke drikker øl, hva gjør han egentlig? Jeg sier ikke at Mitt Romney er pedofil, men hver gang jeg ser bildet av Obama som drikker øl, ser jeg for meg Mitt Romney som lusker utenfor en skolegård. Og hvis jeg var amerikaner, ville jeg ikke stemt på en pedofil, ikke en gang om han kunne garantere gratis bensin.

Dagbladets ingress sist søndag lovet følgende: ”1238 meter over havet snakker statsminister Jens Stoltenberg ut om kritikken etter 22. juli-rapporten, kravet om at han må gå av – og vennskapet til tidligere politidirektør Øystein Mæland.” Det Stoltenberg har å si om de tre punktene er henholdsvis a) at han forstår sinnet og sorgen, b) at han tatt ansvar ved å få en ærlig rapport og at neste skritt er å handle og c) at han har erklært seg inhabil hele veien, og er sikker på at de to fortsatt er venner.

Statsministeren gir selvfølgelig de rette svarene uten å gå i detalj. Det fins kanskje kritiske oppfølgingsspørsmål man kunne ha stilt. Av og til er imidlertid det viktigste ikke hva som blir sagt, men hvor det sies. Stoltenberg møtte Dagbladet på Tromsdalstinden. Derfor har avisa også brukt to og tre kvart side på bilder av statsministeren på vei til topps og på toppen – fordi stedet er viktig. Når Stoltenberg avtaler å møte Dagbladets reporter og fotograf på en fjelltopp, er det ikke fordi det er mest praktisk. Det kan godt hende at statsministeren av helsemessige grunner bør holde seg i bevegelse, men det er heller ikke derfor han møter pressen der oppe i høyden. Det er fordi han har et budskap å komme med. Han ønsker å fortelle oss at han har fleece og ikke er redd for å bruke den. Det er det eneste rette å si. De fleste av oss tviler uansett på at Norge ville hatt en bedre beredskap under en annen regjering, og vi ser ingen andre partiledere bestige fjelltopper.

Stoltenberg kunne gjort som Putin og vist seg fram til hest, uten skjorte, som kampsportutøver, på tigerjakt, men det ville vært for mye. Stoltenberg trenger ikke den overstadig maskuline utstrålingen, han trenger ikke forsvare seg mot rabiate jentunger som stormer kirker og skråler at han må gå av. I stedet gjør han som sine velgere: Han går en tur.

Det vi liker med Stoltenberg er hans sosialøkonomiske stødighet. Folk har stemt på ham fordi de går ut fra at han kan kalkulere oss gjennom alle økonomiske kriser, og sikre vår alderdom mens det til og med bygges en og annen vei. Nå får vi dette i tillegg: Han snakker til oss fra toppen av et fjell, med alt det innebærer av ro, utsyn og visdom. Det er ikke tilfeldig at Østens vismenn holder til på fjelltopper, i hvert fall i vitsetegningene. Det er ikke tilfeldig at Jesus holdt sin mest berømte preken på et berg. Samtidig er nærhet til naturen noe av det vi nordmenn setter høyest ved landet vårt. Stoltenberg har forstått hvem vi er. Han er som oss, og han er bedre enn oss.

Jeg ønsker politikere som er bedre informert og smartere enn meg. Jeg vil at de skal ha svar på spørsmål jeg ikke har stilt. Jeg vil at de skal sørge for at samfunnet bruker mer penger på forebygging enn på reparasjon. For at jeg skal tro at de er i stand til dette, må de riktignok først vinne min tillit. De må vise at de er på min side, at de er som meg. De må drikke den halvliteren og overbevise meg at de liker det. Og fra nå av kommer jeg aldri til å stemme på et parti som ikke nå og da sender lederen sin opp på toppen av et fjell.

Første gang publisert i Dagbladet