Levert!

Estimert lesetid 4min
Ukens selfie!
Ukens selfie!

Mandag denne uka, på selveste valgdagen, gikk første versjon av manus av sted til min redaktør Anders Heger, som ekspederte det videre til eksterne konsulenter. Så har jeg to uker på meg før jeg får beskjed av en liten gruppe svært oppegående individer om jeg har – som jeg håper – skrevet høstens smarteste og morsomste krim, eller om det bare er ræl. Og, hvis det er ræl: Om det kan reddes; om det fins noen stumper å berge.

I innspurten har jeg også fått hjelp av vennlige mennesker som har fortalt meg om gravferdsskikker, politisamband ved spaning og hvordan man bygger en tennisbane. Dessuten har jeg fått befare Krypten på Vestre Gravlund. Om alt annet slår feil, har jeg altså lært litt. Det kan hende man ikke skal kaste garnet sitt for langt ut. Brecht skrev i sin tid skuespill som først og fremst var ment å forandre skuespillerne. På den annen side: Mange forfattere sier at de først og fremst skriver for seg selv, likevel insisterer de på å bli utgitt.

Mens konsulentene leser, skal jeg tegne kart over åstedet, den store eiendommen ovenfor Besserud stasjon hvor mye av handlingen utspiller seg. Denne eiendommen er en fiksjon, jeg har plassert den på et sted hvor det nå fins fancy terrasse-rekkehus og skau. For å løse oppgaven sjangerriktig, har jeg funnet frem gamle kriminalromaner med kart: Dickson Carr, Queen, Rawson. Hører iblant at krimlesere liker kart. Det, og en liste over karakterene. Voodoo på vestkanten har i likhet med sine forløpere begge deler. Hvis det er ræl, skal det i hvert fall være gammaldags ræl.

Onsdag 23. september er det Oslo-premiere på Willie Nelson kjente mor mi, en monolog skrevet rundt WN’s sanger. Med Håvard Bakke og band. Skal ikke si noe om teksten eller hvem som har skrevet den, men Bakke og bandet og låtene er suverene. Spiller bare noen få dager på Chat Noir. Noe å unne seg.

VALGET 1
En takk til de 40 % av det norske folk som holdt seg hjemme og sørget for dette resultatet.

VALGET 2
Høyre gjorde ifølge Erna Solberg et dårlig valg fordi de ikke fikk frem sin politikk. Altså det motsatte av stortingsvalget i 2013, da Høyre gjorde et godt valg av samme grunn.

SKATTESYSTEMET
Det må være lov å gå inn for eiendomsskatt selv om man vil tape penger på det. Akkurat som man kan tjene penger på fradragsregler man er mot.

SPILLKVELD
Du kan fortelle gjestene dine at du har lest gjennom Bezzerwizzer-kortene og pugget svarene, men ingen tror deg selv om det er sant.

LEST
Morrissey: Autobiography
Dickensk oppvekst, ambisjoner, smålighet, hevn. Sidevendende vakkert skrevet.

Goblet: Den som later som lyver
Intens, vakkert malt/tegnet (olje og fettstift) og tidvis ugrei tegneseriebok om kålete familieforhold og et vanskelig kjærlighetsforhold. Og spøkelser.

SETT
Ravatn: Fugletribunalet (Det norske teatret)

Oppsetningen svikter ikke boka. Vittig og intenst. Som Hitchcock for scenen. Med avkleddhet. Så ut som om de hadde trent, gitt.

Sayers: Murder Must Advertise (episode 1 og 2)
TV-serien fra 70-tallet, med Ian Carmichael tjue år for gammel for rollen som Lord Peter Wimsey. Et tilfelle av dobbel nostalgi: Den sjarmerende klumpete syttitallsfremstillingen av nittentyvetallet. Med den avslappede rasismen utelatt. Reklamebransjen og et usunt partymiljø. For et annet og vel så underholdende bilde av sistnevnte, se filmen Bright Young Things – regi: Stephen Fry – basert på Evelyn Waughs roman Vile Bodies.

HØRT
Ensemble Musikfabrik: Partch/Deathprod/Steen-Andersen
De kom, de klunket, de vant. Harry Partch konstruerte sine egne instrumenter og skrev musikk for dem. Mikro-tonal sådan, som jeg tror betyr at de finner toner mellom dem som fins på et piano. Jeg pleier få med meg en konsert i løpet av Ultima-festivalen, og i år ble det heldigvis denne. Veloppdragent og godsært.

IKKE LEST
Lundestad: Alle er dumme