Lang krims ferd mot drap

Dokumentar og samfunnLang krims ferd mot drap
Estimert lesetid 4min
WP_20150902_048
Knut Nærum

Endelig har jeg kommet fram til et uomtvistelig drap. Dette er en gjennomgående svakhet ved disse bøkene mine: Det tar evigheter fram til det første drapet. Til mitt forsvar handler bokas første kapittel om noen som står ved en grav og får seg en overraskelse. Så døden er med fra starten av. Ironisk nok er dette – som forklart i uke 33 – den første av de tre bøkene i denne rekka som ikke har «død» i tittelen. Jeg beklager.

Noen forfattere sier at de ikke aner hva personene deres vil. Det har jeg alltid sett på som kokettering og tøv, men i går skjedde det i Voodoo på vestkanten. Det vil dukke opp noe over midten, da forhåpentlig som en overraskelse, hvor en av de medvirkende viser seg å være noe mer enn det Nilsen og Qvist så langt har visst om. Andre vil derimot vise seg å være mindre. Dessverre er det nødvendig å være vag på disse punktene. Vi er ikke der at vi spoiler bøker før de er skrevet.

Fra ordtellingens verden: For øvrig holder jeg det skjemaet som innebærer minst 2000 ord per dag. Dette er nettotall. Når noe strykes, må det skrives desto mer. Da Knausgård skrev Min kamp-bøkene, klemte han i en periode ut av seg ti sider om dagen, hvilket utgjør nesten dobbelt så mye. Han gjorde det imidlertid lett for seg, han fortalte om ting han husket og slapp dermed å bedrive research. Dessuten er han notorisk slapp med å etablere alibier.

Går alt etter planen, legger forlagsliv.no denne uka ut, her i nærheten, en filmsnutt som er laget for å promotere boka. En takk til de som hjalp til: Ane, Kjetil, Annette, Andreas, Christian og Marianne. Kanskje er dette bare den spede begynnelsen på en lang og strålende karriere innen filmbransjen. Kanskje var det bare en søndagsmiddag som sklei ut.

THIS WEEK I HAVE BEEN MOSTLY READING:

Hans Olav Lahlum: Haimennesket
Hans Olav er en solid leverandør av klassiske mysterier. Det gleder meg at han tør å ta sjangeren på alvor, mer enn enkelte andre gjør. Denne gangen handler det om et ti år gammelt mysterium på en sørlandsøy, og en gruppe mennesker som kommer sammen for å finne ut av hva som skjedde den gangen. Med høydramatiske følger.

Harvey Kurtzman: Corpse on the Imjin
Før Mad ble et humormagasin var det et ellevilt tegneserieblad med Harvey Kurtzman som redaktør, og før den tid lagde han tegneserier om krig. I denne boka fins mange av de korte fortellingene i denne sjangeren, hvorav den beste halvparten er tegnet av ham selv, mens den andre halvparten er en Hvem-er-hvem over amerikanske serietegnere på 1950-tallet. Kurtzmans strek er enestående, med sin blanding av anatomisk umulige buer og feit men, presis bruk av skygger. Han er en sånn kunstner du ikke kan la deg inspirere av uten at det ser ut som om du imiterer.

Torkil Damhaug: Sikre tegn på din død
Spennende. I den forbausende sjeldne sjangeren «spenning uten politi». Jeg leser også krim utgitt på andre forlag enn Cappelen Damm, men denne uka ble det ikke sånn.

SETT
Broa over gjørme, av og med Verdensteatret, på Black Box i Oslo. Teater uten skuespillere. Aldeles fjetrende. Med tuba. Fjetrende, ikke fjertende.

The 39 Steps på Teater Innlandet, i Hamar. Sett det i to andre oppsetninger, like morsomt tredje gang. Teater på sitt mest lekne.

Videodrome, på dvd. Framtida slik Cronenberg fabulerte om den på åttitallet, den gangen VHS var heite saker og telefonen satt fast i veggen. Inkluderer kropp brukt som både askebeger og videospiller, samt mann som blir skutt med kjøttpistol og revner på langs. Jeg skjønte ikke halvparten, men alt var stilig.

Nytt på nytt, NRK1. De har det i boks.

FINE GREIER
Folk stiller opp for flyktninger. Noen gir klær og leker til mottakene. Noen melder seg som kontakter via Røde Kors. Overraskende mange oppfører seg overraskende kult. Det løser ikke Midtøstens problemer, men det gir håp.

PER SANDBERG
Det er ikke sikkert at Dagbladets valgredaksjon brukte «Noen å hate»  som en karakteristikk av Per Sandberg. Kanskje det er han som er den folk syns det er godt å ha å hate. Dette er et taktisk grep fra Frps side. For ordens skyld: Hvis du bruker tid på å hate Per Sandberg, lar du ekstremistene vinne.