Hodeskaller og tigere og roser

Dokumentar og samfunnHodeskaller og tigere og roser
Estimert lesetid 6min

TATOVERING 1
Folk fyller opp armene med hodeskaller og tigere og roser, typiske motiver fra den romantiske diktningen 1780–1850. Disse dukket opp igjen mot slutten av 1970-tallet i en postmodernistisk sammenheng. For eksempel har designeren Ed Hardy brukt dem ironisk på sine t-skjorter, men forutså neppe at så mange mennesker ville gå med dem at det snart ble ansett som harry. For ikke å snakke om hvor mange som har latt seg tatovere med hodeskaller og tigere og roser. Det er blitt umulig å se hvor ironien slutter og smaken begynner. På denne måten har norske armer hoppet over hele modernismen. Det kan ikke være for mye å be om at Mondrian, Klee og Man Ray får noe større innflytelse på tatoveringskunsten.

TATOVERING 2
Hvis jeg skulle tatoveres, ville jeg fått meg et par interessante føflekker. Bare for å ha noe å snakke med fastlegen om.

Pokal litteraturquiz Knut Nærum
Pokal vunnet av laget 16.07.41 i NM i litteraturquiz.

#LITTFEST
To dager på Lillehammer: Var med å vinne den prestisjetunge litteraturquizen, deltok på det videregående-drevne arrangementet «Fire forfattere og ett band», fikk med meg poesislam og Liv Gulbrandsens freske gjenfortelling av Min kamp 1–6 på Banknatta. Som vanlig rommet litteraturfestivalen mange flere spennende programpunkter enn man får med seg. Sofi Oksanen i levende live ser forresten ut omtrent som på fotografiene, bare litt større.

REFUSERT
Nå har både Nationaltheatret og Oslo Nye Teater refusert det ganske artige skuespillet Kon-Tiki 2: Thor Heyerdahl i landet under havet. Til gjengjeld vil det få sin urframføring med Arendal Dramatiske Selskab på kulturhuset i byen i november. Jeg ser fram til det, og får heller satse på å ta det direkte derfra til West End.

IVELAND
De som er i Ivelandstrakten mandag 6. juni, er hjertelig velkomne innom Åkle kulturarena, der jeg skal lese høyt fra egne bøker og jabbe omkring dem. Det koster penger å komme inn, men mindre enn en kinobillett. Jeg skal forsøke å forsvare prisen ved å være morsommere enn en dårlig film.

TIL
Da jeg under lesing av en tekst av en prisvinnende forfatter, kom til et sted hvor det sto «jeg hadde tenkt til», la jeg trykksaken bort. Jeg orker ikke lese tekster hvor det står «tenkt til», men er nå usikker på fire ting. 1) Om jeg er en snobb. 2) Om jeg har snytt meg selv for en leseropplevelse som ville fått meg til å overse bruken av «til». 3) Om jeg skriver så forbanna korrekt selv. 4) Om andre leser meg som jeg leser dem.

SKAM
Ungdommen syns det er kleint at voksne følger med på Skam. Vel, jeg syns det er kleint å se unge mennesker i salen på Nationaltheatret.



Springfart-ved-fjorden Rolf Sagen
Kult.

LEST:

Rolf Sagen: Springfart ved fjorden
En av disse bøkene man hører om i mange år før man omsider kommer over den og får lest den, i dette tilfelle et nesten-hellig skrift for den hemmelighetsfulle nynorsk-kulten som har infiltrert store deler av norsk kulturliv. Ragnar Hovland har skrevet etterord i utgaven jeg leste, og oppsummerer greit hva dette er: «Olav Duun møter Franz Kafka i middagsselskap hos medlemmene av Monty Python i ei modernisert islandsk ættesoge». Rolf Sagen er kultforfatternes kultforfatter.

Amid Amidi: Cartoon Modern. Style and Design in Fifties Animation
Stilig og inspirerende.

Charlie Christensen: Arne Anka. Dagbok från Svitjod
Et illustrert essay om Sosialdemokratene og Hanna Arendt av en svenske som tenker mye og tegner godt. Men handling? Egentlig ikke. Jeg liker tegneserier hvor tegningene har noe å si.

Anders Kvammen: Ungdomsskolen
Det er lett å glemme hvor jævlige unger kan være mot hverandre. Glad for at jeg slapp å bli mobbet, subsidiært for at jeg har klart å fortrenge det. Gripende ungdomsskildring i Nielsen-inspirert strek. På No Comprendo, så dette er ikke en habil vurdering av boka. Men den er gripende.

strekmann Knut Nærum
Skisse inspirert av moderne femtitallsanimasjon.

SETT:

Grand Hotel (kino)
Vi var to mennesker i salen. Riktignok var det en tirsdag ettermiddag. Atle Antonsen seiler opp som vår egen Jack Nicholson i en film som nesten er veldig god.

The Look of Killing(tv)
En million mennesker ble myrdet i Indonesia i 1965–66 fordi de var kommunister eller mistenkt for å være det. Nesten femti år senere spør en optiker seg for i landsbyen for å finne ut hva som skjedde med broren hans. Morderne benekter medvirkning, forsvarer massakrene eller sier de bare fulgte ordre. Joshua Oppenheimer har også klipp fra tidlig 2000-tall der de samme mennene skryter av hva de gjorde.

Frontier Psychiatrist(Youtube)
Jeg likte dette mens det fortsatt var kult. Og liker det ennå.

Our Kind of Traitor(kino)
Det engelske språket har store forbokstaver i titler, og det virker som en levning fra 1700-tallet. Det eneste gode med denne praksisen er at preposisjoner og artikler ikke skal ha stor forbokstav, sånn at man blir tvunget til å tenke på ordklasser. Filmen, for å ha nevnt den, er en høflig spionthriller med usannsynlige vendinger.

Carol (kino)
Seks Oscar-nominasjoner, inkludert hoved- og birolle til henholdsvis Cate Blanchett og Rooney Mara som jentekjærester i USA på tidlig femtitall. En film som på gammeldags Hollywood-vis er besatt av disse flotte ansiktene og gjør sin besettelse til vår. Som et møte mellom Garbo og Audrey Hepburn. Og i likhet med Brooklyn er dette antakelig en film som gir noen lyst på absolutt alle antrekkene.

Lust for a Vampire (dvd)
Vampyrer og toppløshet fra britiske Hammer Films, svært fritt etter Sheridan le Fanus vampyrfortelling Carmilla (som kom ut 26 år før Dracula). Alt som har vært spekulativt går før eller senere over til å bli søtt. Komedier fra 1970 kan fortsatt være morsomme, denne skrekkfilmen fra 1970 fins ikke skummel.

Roxanne Knut Nærum
«Oh, ho, ho, irony! Oh, no, no, we don’t get that here. See, uh, people ski topless here while smoking dope, so irony’s not really a, a high priority. We haven’t had any irony here since about, uh, ’83, when I was the only practitioner of it. And I stopped because I was tired of being stared at.»

Roxanne (dvd)
Steve Martin i 1987, med stor nese i komedie fritt etter Cyrano de Bergerac. En film som sømløst forener vidd, slapstick og patos. Og som, viste det seg, jeg har stjålet og parafrasert i snart tretti år: «I would rather be with the people of this town than with the finest people in the world.»