Først fikk jeg e-post fra aktivistnettverket Avaaz, som ba meg skrive under på en kampanje for flyforbudssone i Syria. Og fordi Aleppo bombes, fordi sivilister blir ofre, er det en god ting om ingen flyr, tenkte jeg og skrev under. Så går det uker, og bombingen fortsetter, ikke overraskende. Og man leser at forslaget om flyforbudssone er feil, fordi det vil innebære at USA forplikter seg til å håndheve det og dermed vil ha pålagt seg selv å skyte ned russiske fly over Syria. Og at en slik sone dessuten innebærer en langvarig bakkekrig, at krigen forlenges, sivilbefolkningen vil lide lenger og bare krigsprofitørene vil glede seg. Det var altså ikke så enkelt som vi trodde. Noen skriver også at krigen bare kan avsluttes dersom verden stiller seg bak Assad, slik at han vinner krigen, og så får man ta seg en prat med ham etterpå. Men kan man støtte en leder som dreper sitt eget folk?
Ting jeg vet:
# God vilje er ingen garanti for at man gjør det rette.
# Det fins som regel en demokratisk opposisjon å støtte.
# Angrep på helse- og nødhjelpsarbeidere er ikke et argument for å slutte å gi penger til helse- og nødhjelp.
# Det er mye jeg ikke vet.
HER I NORGE
Sylvi Listhaug er god. Hun kan si det opplagte og få det til å se ut som streng innvandringspolitikk. Jeg lurer på hvor ofte det skjer at noen nekter å gjøre jobben sin fordi den – til vedkommendes overraskelse – plutselig involverer håndtering av alkohol og svinekjøtt.
MEN
Integrering viste seg å være overraskende enkelt: «Sånn har vi det her.»
UT
“- Det kjennes ut som de skjuler noe, skriver Ludvig Holmberg i Expressen.” Ifølge Dagbladet. Vi nordmenn støtter selvfølgelig vår Therese, men svenskene mener tydeligvis at det er ting i denne saken som lukter rart ut.
KONGSBERG KRIM
Denne uka er det krimfestival på Kongsberg. Ikke et tilfeldig valgt sted for en sånn. Det var tross alt på Kongsberg at kriminallitteraturen oppsto. Festivalens motto: «Din eneste forbrytelse er å ikke komme». Lahlum og Fauskanger – som flere burde vite om – og jeg snakker med Fredrik Wandrup om retrokrim og sånt fredag kveld.
LESELISTE FOR EN ROMAN UNDER ARBEID
Jeg skriver en forhåpentlig morsom roman om prostatakreft og barmhjertighetsdrap. En god anledning til variert underlagslesing. Her er en liste. De fleste av disse vil jeg anbefale også til mennesker som ikke skal skrive en sånn roman:
Robert L. Fish: Morderligaen
Joan Didion: De magiske tankers år
Francis Iles: Malice Aforethought, Before the Fact
Ira Levin: Et kyss før døden
Jojo Moyes: Me before you
Ulf Ellervik: Ond kjemi. Beretninger om mennesker, mord og molekyler
Linn Ullmann: Nåde
BRA SAKER 1: «Borrowed time»
Pixar lager kort animasjon for voksne. Og langt dystrere enn vi er vant til. Denne skal angivelig ligge ute på nettet i begrenset tid.
BRA SAKER 2: Crap
Januar i Oslo betyr humorfestivalen Crap åppå Park. Ja, det er et palindrom. På Parkteatret i Oslo. Den engelske komikeren Bridget Christie kommer, med det showet hun hadde på Fringe i Edinburgh i august, det hun skrev da britene stemte for Brexit og hun ble så ute av seg at hun måtte legge bort det showet hun allerede hadde laget, for heller å snakke om dette. Det skal bli spennende å se hvordan hennes Brexit-avsky fungerer for et norsk publikum som trolig er mer EU-skeptisk.
BRA SAKER 3: En statsministers dagbok
Erna Solbergs indre liv. En Facebook-side i forlengelsen av den ganske morsomme boka En statsministers dagbok, som kom i mars og som absolutt ingen har hørt om. Skrevet av kollektivet Forfatterne bak, hvorav alle jobber i fjernsynsprogrammet Nytt på nytt.
BRA SAKER 4: Mark Kermode sabler ned den nye Dan Brown-filmen
Få ting kan måle seg med en skikkelig nedsabling.
SETT:
Draum om hausten(Det norske teatret)
Et av Fosses hovedverk for scenen. Mulig at jeg duppet av litt, beklager det. Sikkert min feil og ikke teatrets. Jeg har sett Fosse før, lengre stykker enn dette, likt dem godt og holdt meg våken hele veien.
Spionen fra London(tv)
Fem episoder hvor Ben Whishaw lurer på hva som foregår, som en mann på et Fosse-stykke. Vanlig mann roter seg på Hitchcocksk vis bort i spionasje. Men Hitchcock ville ha gjort ham heterofil og spilt av Cary Grant. Og brukt noe mindre ambient house på lydsporet. Lavmælt og spennende med en aldeles tullete MacGuffin i form av Dataprogrammet Som Oppdager Når Folk Lyver Og Dermed – Til Verdens Etterretningsveseners Skrekk – Vil Skape En Verden Uten Løgn.
A Touch of Cloth III: Too Cloth for Comfort (dvd)
Toeren var bedre.
Amarcord (dvd)
Fellini mimrer om egen barndom. Utleverer familie og bekjente. Surrete, småartig, vakkert. Mer som å bla i et fotoalbum enn å høre en fortelling.
Coogan’s Bluff(dvd)
Fra 1968. Clint Eastwood er cowboyen Coogan som kommer til Manhattan for å hente en fange. En manns kamp mot paragrafrytteri, rettsstaten, dophuer, jåleri, kvinnefrigjøring og innsattes rettigheter. Jeg trodde dette skulle være historien som la grunnlaget for detektimeserien McCloud, men tok feil. Jeg trodde også at denne filmen kunne gi en slags inngang til å forstå hvorfor så mange vil stemme på Donald Trump, men min politiske samvittighet legger seg som et slør av motvilje foran blikket. Det er mulig Eastwood oppfører seg slik helter fortsatt gjorde i 1968, men jeg ser en mann som bruker unødig vold og tvinger seg på kvinner.
Hi, Mom! (dvd)
Brian de Palma har laget mange av de filmene man kan se igjen og igjen, som Scarface og De ubestikkelige og den første Mission Impossible-filmen. Før det en lang rekke Hitchcock-inspirerte thrillere om lusking og kikking og en Overraskende Slutt. Og før det igjen, sånt som dette: En surrete og satirisk Godard-inspirert komedie om å se og å filme og om opprør og terrorisme. En ung og ufordervet Robert de Niro spiller kikkende jomfru som vil bli rik på kikkerporno. Hi, Mom! inneholder den visstnok beryktede «Be Black, Baby!»-sekvensen hvor et svart teaterensemble ydmyker medlemmer av den hvite kultureliten ved å behandle dem som om de var svarte. Som her innebærer kjeft, tyveri, trakassering, deng og en mulig voldtekt. Kvasst og ubehagelig.
Deadpool (get film)
Et funn for alle som syns at superheltfilmer er litt overdrevne og typiske og at det var på høy tid tid at noen påpekte det.
The Assassin (dvd)
Taiwansk film som vant regiprisen i Cannes i fjor og en hel hurv med andre priser. Langsomt og smellvakkert om en ung snikmorderske under Tang-dynastiet i Kina. Som Snikende tiger, skjult drage, men nesten uten slåssing. Når folk sier at noe er som å se maling tørke? Dette er som å se vakker og fascinerende maling tørke.
Sicario(get film)
Om den såkalte krigen mot narkotika sånn den føres i grenselandet mellom USA og Mexico. Tredje gang jeg ser denne. Om den ikke er blitt en besettelse, nærmer det en vane. Noe med blandingen av ekstrem brutalitet, en hovedperson som sliter med å finne ut hva som foregår og den ualminnelig stilige innpakningen. Og fordi stoffet overlapper boka jeg leser, The Cartel av Don Winslow. Ifølge James Ellroy på baksiden: «This is the War and Peace of dope-war books ». Winslow blir også blurbet av Michael Connolly, Harlan Coben og Lee Child. Greie venner for en krimforfatter å ha til å gå god for seg. Filmen har Emily Blunt i hovedrollen, for tida å se på kino i Piken på toget.
PIKE
Det heter «pike» selv om det åpenbart dreier seg om en voksen kvinne. Også i originaltittelen: The Girl on the Train. Her i Norge har vi hatt det samme med håndballjenter og langrennsjenter. Det skal en del til før en kvinne omtales som kvinne. Ingen kalte Margaret Thatcher for The Iron Girl.
LEST:
Unni Lindell: Jeg vet hvor du bor
Her er jeg inhabil på grunn av familieforhold, og nøyer meg i min inhabilitet med å si at jeg neppe hadde lest absolutt alle Cato Isaksen-bøkene om jeg ikke syntes de var godt over gjennomsnittet spennende.
