Mummitrollets mammas multitalenter: Om Tove Jansson som tegneseriekunstner

BarnebøkerTegneserierMummitrollets mammas multitalenter: Om Tove Jansson som tegneseriekunstner

Anders Heger skriver om Tove Jansson som tegneseriekunstner.

Estimert lesetid 7min
Mummitrollet

Mummitrollets mor er blitt over hundre. Det er ikke en alder vi kan ta på alvor, det er et tall, stort og rundt og vakkert, men det er noe pompøst over det, noe fjernt og opphøyet, noe som hører fortiden til – rett og slett noe avsluttet, og det er Mummidalen uendelig fjernt fra å være.

Om det er noe som karakteriserer Tove Janssons verk, er det nemlig blant annet dette: De er uten alder. Man kunne nesten si: Uten tid. Den evige sommerkveld på løvsagverandaen utenfor det lyseblå, sirkelrunde huset med form som en kakkelovn, akkurat der elven gjør en sving på sin vei mot havet – den er hevet over tiden, den er uten alder eller klokkeslett, den er hverken ung eller gammel, den bare er.

I en fjern fortid – min egen barndom – da Tove Janssons romaner for første gang ble lansert på norsk, var det vanlig at forlagene i pedagogisk-snusfornuftig sosialdemokratisk ånd angav hvilken aldersgruppe den var beregnet på. Da «Mummipappa på Eventyr» kom på norsk, bar den derfor følgende varedeklarasjon på baksiden: «Egner seg best for lesere mellom åtte og åtti år». Ettertiden har lært oss at dette, selvfølgelig, var en alt for snever målgruppe.

På den tiden trodde vi – og det finnes mennesker som ennå lever i den villfarelsen – at Tove Jansson først og fremst var barnebokforfatter. Hvilket ikke er galt, men bare en ørliten del av sannheten. Hennes livsverk, når man ser nærmere etter, er så rikt, så omfattende og så mangslungent, at det vanskelig lar seg karakterisere. Hun er tvilløst en av sitt lands – ja faktisk en av sin verdensdels – viktigste romanforfattere. Hun var kanskje Finlands ledende maler i sin tid. Hun var en viktig, farlig og skarpskodd politisk karikaturtegner. Hun sto bak noen av de største offentlige utsmykningene i et land som var ledende innen internasjonal arkitektur. Hun var illustratør for forfattere som  J.R.R Tolkien og Lewis Caroll. Hun var dramatiker, poet og livskunstner. Hennes visetekster er blitt uslitelige evergreens. Og hun står altså bak et knippe illustrerte bøker som – trass i at de er utsatt for et hyperkommersielt, multimedialt kamikazeangrep av merchandize, kopper, slips, T-skjorter, koreanske tegnefilmer, bestikk, og Gud vet hva slags for kunsten irrelevante biprodukter –fremdeles fremstår som levende, friskt og naivt upåvirket for enhver som møter det.

OG: Hun er altså en pioner og en nyskaper innen den niende kunstart – tegneseriene.

Tove Janssons vei til serierutene er fascinerende. Hun hadde begynt tidlig, i en liten sosialistavis, med en slags pre-mummifortelling om kometer og truende katastrofer, en serie som i parentes bemerket ble stanset blant annet på grunn av Mummipappas hemningsløse livsnyteri whiskydrikking og monarkistiske tilbøyeligheter. Men det ble altså med forsøket. Først da «Trollmannens Hatt» kom på engelsk, ble hun – som den første nordiske serieskaper – plukket opp og igangsatt av et internasjonalt syndikat, som sendte en mann til Helsinki, i den ene hensikt å overbevise henne om å skrive tegneserier. Tove var naturlig nok skeptisk, men det førte i første omgang til en strålende engelsk-svensk-finsk kunstnerfest, i neste omgang –to år senere – til de første Mummistriper på avispapir.

Dette er altså ikke fortellingen om en serie som langsomt kravler seg opp fra en ukjent undergrunnstilværelse for så etterhvert å bli oppdaget i stadig større sirkler. Tove Jansson debuterer som seriøs tegneserieskaper i verdens på det tidspunkt største løssalgsavis, «Evening News», med et bilde der Mummitrollets sirkelrunde rumpe fylte hele billedruten, under overskriften WHAT IS THIS? Lanseringen ble markert med reklamer på alle londondrosjer, kjempeplakater over hele byen, gratiseksemplarer og en lang forhåndsopphausing under slagordet THE MOOMINS ARE COMMING. Kort tid etter var serien på trykk i 120 aviser i mer enn 40 land, og med anslagsvis 20 millioner daglige lesere.

Dette er interessant, som en historie om en tid – femtitallet – som tok tok tegneserier uhyre alvorlig. Det er også et strålende eksempel på en gammel sannhet: I kunst, ulikt for eksempel sport, økonomi eller vitenskap, settes rekordene først. Slik Shakespeare er den største moderne dramatiker, eller Chaplin tidenes filmkunstner, legger Tove Jansson listen for skandinavisk tegneseriekunst. På våre kanter av verden er hun ikke bare vår første betydningsfulle – hun er fremdeles vår største tegneserieartist. Mens resten av Norden sto på 91Stomperud-nivå, leverte hun et fullverdig, melankolsk, surrealistisk litterært mesterverk – gjennomtenkt til siste detalj.

I løpet av fem år skrev Tove Jansson 21 fullstendige fortellinger i den genren som langt senere skulle få betegnelsen «graphic novels». Det er 1886 striper, rundt sju tusen enkelttegninger. Jeg vil anbefale dere å studere en fritt valgt Mummihistorie. Ta et hvilket som helst bilde, hvor som helst i historien. Og se. Tove Jansson – denne beskjedne billedkunstneren, som sitter i en by i et perifert land, og skriver for verdens mektigste avissyndikat, Associated press, hun har et større nedslagsfelt enn samtidige serier som ‘Billy’ eller ‘Blondie’, men til forskjell fra dem insisterer hun på å gjøre ALT selv. Storyline, dialog, figurplassering, utskissing, hele greia – og til forskjell fra dem alle lager hun altså ROMANER, fullt utenkte, kompliserte og mangfoldige fortellinger i tradisjonen fra Tolstoj og Balzac – og, legg merke til: Hun gjør hver enkelt tegning, hver byggestein i historien, til et selvstendig, velkomponert kunstnerisk uttrykk. Det er ikke én enkeltrute i dette enorme verket man ikke kan klippe ut, ramme inn, og si: Det er et kunstverk i seg selv.

Tove Janssons tegneserieverk – som har fått forunderlig liten oppmerksomhet etter hvert som hennes betydning for øvrig langsomt har gått opp for oss – er bygget opp rundt en grunnleggende forståelse for mediets nådeløse krav. Hver dags-stripe skal inneholde et lite poeng som får leserne til å smile. Samtidig skal de bringe den overgripende historien skrittvis framover – og denne historien skal i seg selv være fullstendig – inneholde alle en romans krav om oppbygning, vending og forløsning til slutt. Og det hele skal inngå i den totale, overgripende beretningen om Mummiverden, som er hevet over den enkelte bok. Det er som å skrive dikt, novelle roman og epos – på en gang. Og kanskje viktigst: Alt sammen skal være integrerte deler av det total-univers kunstneren har bygget opp, en unik og enestående verden der hun har skapt persongalleri, geografi, biologi, arter, språk, filosofi, tid og sogar kosmologi – det er i ordets egentlige forstand et kunstnerisk univers, parallelt med vårt eget, men i alle detaljer avvikende på en måte som setter det i relieff. Symptomatisk nok er det nesten bare Tolkien (som Tove Jansson påtok seg å illustrere) og Walt Disney som har anlagt noe like ambisiøst i moderne tid. Men vel å merke Tove Jansson gjør det aleine, hun er ikke del av en seriefabrikk, hele det mangslungne menasjeriet, den særegne stemningen, såvel som hele mummi-filosofien er hentet fra henne selv, og bare derfra.

Slik fremstår hun som en total kunstner, en skaper av en egen verden så rik at vi kan finne refleksjoner av oss selv i alle deler av den. Hvem av oss har ikke av og til selv kjent seg som en Snusmumrik med utferdstrang, og hvem har ikke sett Hemulens refleksjon i formannen i borettslaget?

Tove Jansson er personlig. Og nettopp derfor allmenngyldig. Og tidløs. Akkurat i år er hun hundre – fremdeles ungt for en kunstner av hennes format.

Denne teksten er holdt som innledningsforedrag på tegneseriemessen Oslo Comix i forbindelse med Janssons 100-årsdag i 2014. Anders Heger har oversatt Janssons tegneserier til norsk.