Tilbake til Mummidalen

I år har jeg hatt gleden av å oversette boka Mummidalens verden. Det har vært en reise tilbake til et av de fineste stedene jeg vet om, skriver Anders Heger.

Fra tid til annen kan man få en beklemmende følelse av at det ikke finnes for få, men for mange Mummitroll i verden. Kopper, forklær, vaskekluter, gardiner, dusjforheng, ostehøvler, øredobber – ganske sikkert snart slagdriller, kampfly og nesehårsfjernere – det er knapt den hverdags-gjenstand som ikke skal prydes av en svulmende snute og et par troskyldige øyne. Selv Tove Jansson skal ha fått nok. «Nu tecknar jag mumintroll med en känsla som börjar likna hat» skal hun ha uttalt, på et tidspunkt da slips- og eggeglass-produksjonen bare var en mild krusning på havoverflaten i forhold til dagens markedsføringstsunami.

Det er lett å glemme, i denne kakofoni av kommersiell støy og skrikende merchandize, at innerst i det hele ligger en fredelig veranda med løvsagsmønster, midt i en dal «full av lykkelige småkryp og store grønne trær», der elven gjør en sving rundt et blått sirkelrundt hus (som minner vagt om en kakkelovn) og fortsetter under en bro der man kan sitte og spikke barkebåter tidlig om våren. Og derfra fortsetter elven – mot «andre steder med andre småkryp som funderte på hvor den kom fra». Men også mot truende naturkatastrofer, jordens mulige undergang, skapninger herjet av nagende ensomhet og depresjon, og noen ganger dyp fortvilelse. Rett nok er Mummidalen kanskje den mest gjennomførte idyll skapt av noen nordisk kunstner, noen gang. Men den er det, fordi den aldri – selv ikke i sine lyseste, mest gjennomsiktige og smilende vårmorgener – lukker øynene for at livet er vanskelig.

Man snakker ofte om en kunstners «litterære univers». Men bare sjelden skal uttrykket tas bokstavelig. Ytterst få (i farten kan jeg bare komme på to andre – Carl Barks og J.R.R. Tolkien) har skapt en hel verden, befolket den med egne skapninger, bestemt dens geografi, dens zoologi, botanikk og klima, dens stjernehimmel og dens underverden, meteorologien og middagstidene. Omfanget av Tove Janssons verk er svimlende, ikke bare fordi hun penslet det ut i alle retninger, og i alle genre – poesi, drama, tegneserier, romaner, billedbøker, opera(!) og malerkunst (blant annet). Men også fordi det monumentale (et uttrykk lille My nok ville knist av, Mummipappa nikket selvbevisst til, og Snusmumrikken ristet misbilligende på hodet over) Mummiverket bare er en del av hennes produksjon. I tillegg var hun en skarp og nådeløs karikaturtegner, hun har skrevet slagertekster, dekorert en lang rekke finske og internasjonale kulturhus med store freskomalerier, hun var designer, teaterkunstner, roman- og novelleforfatter (i helt andre genre) – og sin tids ledende seriøse finske kunstmaler.

Omslagsforside_Mummidalens_verden (1)

Likevel hersker det liten tvil om at hun aldri nådde høyere og pløyet dypere enn i fortellingene fra Mummidalen. Sju romaner, en novellesamling, tre billedbøker – og noen tusen tegneseriestriper. Imponerende nok i omfang, likevel er det utrolig hvor mye hun har klart å få de tilsynelatende naive og barnlige tegningene og fortellingene til å romme. Med utgangspunkt i et menasjeri vi har lært oss å tenke på som ‘søte’ eller ‘uskyldige’, går hun fryktløst litteraturens store og vanskelige spørsmål i møte – de som handler om hva det er å være et menneske (eller et troll), hvordan vi forholder oss til hverandre og hva vi gjør, når våre drømmer og idealer ikke lar seg møte.

Betyr det at vi skal slutte å tenke på Mummitrollene og deres venner som sjarmerende koppepynt, eller trivelige og humoristiske fabler for barn? På ingen måte. For de kan selvfølgelig leses slik – også. Som all virkelig stor litteratur, som folkeeventyr eller hos forfattere som Astrid Lindgren, Mark Twain, John Steinbeck, Tolstoj eller Knut Hamsun – eller i grunnen som kunst i det hele tatt; det finnes ingen ‘riktig’ måte å møte det på. Bare vår egen måte. Hver gang vi vender tilbake til det.

Dét er kan hende det aller fineste med boken Mummidalens verden som nettopp har kommet ut. Ikke at den ganske sikkert er årets aller vakreste – med et lite mummitroll som kikker forventningsfullt ut mot leseren gjennom et hull i omslaget, preget av en vrimmel av Janssonske eventyrskapninger. (Det med hullet er noe mange fireåringer vil nikke smilende gjenkjennende til – om de er så heldige å ha møtt den eksepsjonelle billedboka Hvordan gikk det?) Men at den viser oss hele Mummi-universet – hvor stort det er, hvor mangfoldig, hvor sprutende morsomt, og hvor dypt ettertenksomt. Hvor mye det ikke er plass til på en kaffekopp.

Les mer om Mummitrollet her.

Tove_Jansson_1956
Tove Jansson 1956