Med omsorg for karakterene

– Romanen handler blant annet om det klassesamfunnet som har vært og er i Stavanger, sier Tore Renberg om sin siste roman «Ingen tid å miste».

Både anmeldere og lesere lar seg begeistre av «Ingen tid å miste» av Tore Renberg. Her forteller han hvorfor han måtte skrive historien om Edel og Tove. (Foto: Marie von Krogh)

– De blir så raskt usynlige, gamle folk. Særlig gamle damer, sier Tore Renberg. 

– De blir liksom bare del av en kategori, en masse. Men de er enkeltpersoner som har levd et liv, et liv i en tid. Og det er litteraturens oppgave å ta vare på tiden.

Han snakker om den siste romanen sin, som lanseres i disse dager. Ingen tid å miste har han kalt den, og tittelen er ikke tilfeldig.

Den flyktige fortiden

– Boken handler selvsagt om det flyktige i tilværelsen, et slags carpe diem-motiv som skal minne oss om å leve mens vi kan. Men det handler også om at det er lett å miste fortiden vår. Det ville jeg skrive om.

Tore Renberg er en produktiv og mangfoldig forfatter. Selv sier han at han ikke har et forfatterskap, men et helt forfatterliv. Han liker å veksle mellom ulike sjangrer, ulike persongallerier og ulike formspråk, og dette har gjort ham til en av Norges mest leste og anerkjente samtidsforfattere.

Første roman på nytt forlag

Nå utgir han sin første roman på Cappelen Damm, etter å ha levd mesteparten av forfatterlivet på Oktober. Han innrømmer at det ikke bare har vært enkelt å flytte på seg.

– Jeg har hatt det veldig godt på Oktober. Det er et av Europas, kanskje verdens, sterkeste litterære forlag, og det har vært fantastisk for meg. Når jeg nå likevel skifter forlag, skyldes det at min faste redaktør, Kari Joynt, går til Cappelen Damm. Jeg valgte å følge henne for å slippe å bytte redaktør, og det er ikke noe jeg har gjort med lett hjerte. Men litteratur er en lagsport, ikke en individuell idrettsgren, og alle forfattere er avhengig av et godt apparat rundt seg for å lykkes.

Inspirert av mormor

Men selv om Ingen tid å miste er en ny roman på et nytt forlag, er dette et prosjekt han har hatt gående i mange år.

– Jeg har lenge visst at jeg ville skrive om de siste årene til en godt voksen kvinne. Som barn var jeg veldig mye sammen med mormoren min, og jeg tilbrakte barndommen med å lytte til hennes fortellinger. Jeg har alltid vært fascinert av de nesten barokke kvalitetene ved det språket hun og kvinnene rundt henne brukte, og jeg ville skrive en roman som speilet dette språket.

Det skulle vise seg å være vanskeligere enn antatt for den vanligvis utålmodige og ytterst produktive Renberg.

– Jeg skrev på denne teksten i flere år, men fant liksom ikke formen. Det endret seg den dagen moren min nesten tilfeldig fortalte meg om den ordningen hun og mormor hadde i årene etter at morfar døde.

Et dobbeltportrett

– Mor var bekymret for at mormor skulle bli sittende altfor mye alene, så de avtalte å tilbringe hver onsdag ettermiddag sammen. Uten at hun visste det, ga hun meg den formen jeg trengte, og jeg kunne strukturere romanen rundt tre onsdager i tre ulike tidsperioder.

– Jeg har gått tilbake til den nære fortiden vår, til årene 1998-2005, og jeg har skrevet et dobbeltportrett av en godt voksen mor og en voksen datter, og deres relasjon etter at moren blir enke.

Resultatet er en lavmælt, men intens skildring av Edel, som er 84 år når vi først møter henne, og hennes datter Tove på 56. Edel har alltid vært vakker, og hun har fremdeles en sterk erotisk utstråling og en ruvende personlighet. Men enkel er hun ikke.

– Nei, sier Renberg. – Det har nok ikke vært lett for Tove å være datteren hennes. Edel tar mye plass, og hun er svært kritisk, særlig mot Tove. De er ulike, disse to kvinnene, og det har vært spennende å bli kjent med dem. Det er mye jeg ikke vet om dem, for det er mye jeg ikke fikk innsikt i gjennom skriveprosessen.

Omsorg for karakterene

Denne prosessen med å bli kjent med karakterene som Renberg beskriver, er noe leseren kan kjenne igjen i møtet med romanen. Renberg forteller historien om Edel og Tove gjennom en vi-forteller, der leseren er del av dette vi-et som oppdager Edels og Toves verden.

– Jeg har en veldig omsorg for alle karakterene mine, uansett hvem de er. Selv om de ikke alltid er lette å like, vil jeg vise dem godhet og respekt. Dette er tilfellet her også, og jeg ville gjerne være sammen med leseren i oppdagelsen av Edel og Tove, forteller Renberg.

En stemme til helt alminnelige liv

– Hvert kapittel innledes med en slags oppfordring om å gi karakterene vår oppmerksomhet, og det avsluttes med et omkved der vi blir minnet om at det bare er denne oppmerksomheten, denne teksten, som sørger for å holde liv i akkurat denne tiden, disse livene.

For det å gi stemme til helt alminnelige liv har vært viktig for Renberg i denne romanen.

– Jeg er så lei av at de kvinnene som fremheves, er unntakene, de som levde atypiske liv som nærmer seg mennenes. Det er som om de alminnelige kvinnene blir verdiløse. De levde også liv, på sine egne premisser, i sin egen tid. De er også verdt å skrive og lese om, verdt å ta vare på, for det finnes så mange måter å leve på, både som kvinne og mann. Litteraturen kan ikke bare befolkes av superhelter.

Stavanger-roman

Selv om navnet på byen aldri nevnes, er det tydelig at Renberg også denne gangen har skrevet en Stavanger-roman.

– Ja, absolutt. Romanen handler blant annet om det klassesamfunnet som har vært og er i Stavanger, og økonomiske bekymringer har en sterk plass i Edels liv. Hun er ikke egentlig fattig, men de store økonomiske forskjellene i byen gjør at hun har mindre penger enn veldig mange rundt seg, sier Renberg.

– Og så forsøker jeg å vise et kvinnespråk som er i ferd med å forsvinne. Edels språk er det pene stavangerske, et språk som aspirerer til en høyere klasse enn hun er født inn i. Det var hovedgrunnen til at denne romanen ikke kunne skrives på nynorsk, som jeg valgte å gjøre i Du er så lys. Det var ikke et mulig språk for denne teksten, for disse karakterene.

Dette er en mer stillfaren tekst enn mange av Renbergs tidligere romaner, og evnen til å fornye seg er noe han setter pris på.

Ulikt resten av forfatterskapet

– Jeg er glad for å ha skrevet denne romanen, også fordi den er så ulik det andre jeg har skrevet. Jeg verken kan eller vil skrive variasjoner over den samme romanen hele livet. Og det er langt mer overraskende for meg at jeg greier å skrive denne romanen enn at jeg skriver 500 sider med høyt tempo og 28 stemmer. Men jeg er selvsagt spent på hvordan denne romanen og Edel blir mottatt.

Det er mange grunner til at Renbergs mange lesere kan glede seg til å bli kjent med Edel og Tove og deres tilsynelatende alminnelige liv. Vi bør i alle fall gi dem vår oppmerksomhet.