Stemmen som forteller – Et intervju med Nils Johnson

SkjønnlitteraturStemmen som forteller – Et intervju med Nils Johnson
Estimert lesetid 6min
Nils Johnson
Skuespiller, lydbokinnleser og tidligere teatersjef ved Hålogoland teater, Nils Johnson, syntes det var en stor opplevelse å lese inn Rolf Jacobsens bøker. Foto: Nationaltheatret

Han har lang erfaring både som skuespiller, teatersjef og lydbokinnleser. Roy Jacobsens første bok om det lille øysamfunnet på Barrøy, «De usynlige», måtte han lese høyt for seg selv i et kott på sommerhytta, før han gikk i studio. For å kjenne på pulsen. Vi møtte Nils Johnson i Cappelen Damms café Halvbroren, til en samtale om lydbøker, dialekter og stor litteratur.

Johnsons mor er fra Svolvær faren fra Bodø, men sine første år tilbrakte han i Tønsberg og deretter Oslo, før familien flyttet til Tromsø. Han fikk dermed tidlig både den østlandske og nordnorske dialekten under huden.

– På Teaterhøyskolen var det en sterk påvirkning for å legge av oss dialekten vår. Jeg protesterte på dette. Klassen min bidro til å utvikle en metodikk for å lære seg nye dialekter. Nye dialekter kan gi deg nye nyanser og sider ved deg selv. Hvis du jobber hardt med det kan det gi deg ny frihet.

Hva går denne metodikken ut på?

Den handler om å lytte til lengre fraser og herme vanskelige ord. Lytte til dagligdagse fraser og setninger, særlig setninger som er emosjonelle og som setter i gang følelsene. Det handler om å høre og å øve, før man kan slå i gjennom med sin egen person.

Nils Johnson forteller at han gjorde sin første lydbokinnlesing i 1989. Da ble han da han spurt om å lese inn «Victoria» av Knut Hamsun.

– Det var faktisk en skuespillerkollega av meg, som egentlig hadde fått tilbudet. Men han kom til meg og sa: «Nils, du må gjøre det». Jeg ble litt skremt, fordi jeg har så stor respekt for Hamsun. Jeg leste «Victoria» for første gang da jeg var 14 år, uten å få den store gjenklangen. Men så ble jeg stormforelsket i en jente på skolen, og da jeg leste den igjen som 17-åring – da skjønte jeg alt!

Så det var en ungdomsforelskelse som ble din nøkkel til Hamsun?

Ja, i alle fall til den boka!

Hvordan var det å lese inn den første lydboka?

– Det var vel da jeg bekjempet angsten for mikrofonen og det å bli limt til lydbåndet. Det er jo noe skremmende med at det du har gjort blir bevart …

Hvordan gikk du frem?

Jeg leste fortellerteksten med mitt nordnorske tonefall og oversatte all direkte tale til sober nordnorsk med æ, mæ og dæ. Jeg forandret litt på Hamsuns ord, ellers ville det blitt stivt og rart. På den tiden la man også til musikk i lydbøkene, og på «Victoria» hadde vi Jan Garbarek som spilte saksofon. Det var en stor opplevelse. Jeg leste mye Hamsun etter det.

Hva er det mest utfordrende med å lese inn lydbøker?

Det er å få tak i forfatterens stemme og rytme, formidle hva dette handler om – puste med teksten. Ikke legge deg mellom forfatteren og lytteren.

Hvordan var det å lese inn de to bøkene av Roy Jacobsen, «De usynlige og «Hvitt hav»? 

Jeg synes det var en ære og en stor opplevelse. Det var mange intense øyeblikk i studio. Roy Jacobsen har et utrolig fortettet språk, hver setning inneholder mye informasjon. Det er noe veldig imponerende over det, men som gjør det krevende. Den første boken har en egen drivende puls føler jeg, som gjorde at det tok litt tid å komme inn i den. Jeg måtte lese den høyt for meg selv én gang, så jeg satt inne på et lite kott på hytta, for å kjenne på pulsen.

Hvordan er oppfølgeren i forhold til den første boka?

– «I hvitt hav» har han utviklet språket og gjort det enda mer personlig. Det må være inspirert av Hamsun opplever jeg; det fortettede språket, med fantastisk emosjonell kraft. Den har han i «De usynlige» og enda ledigere i «Hvitt hav».

Hvordan brukte du dialekten din da du leste inn?

Roy Jacobsen skriver dialekt veldig fint. Han går frem med en fin varsomhet for å antyde hvor denne øya ligger, og jeg går inn med den samme varsomheten. Jeg leser fortellerteksten med mitt eget tonefall, og gjorde noen grep med den direkte talen. Jeg følte at det var det eneste riktige.

Hvordan vil du beskrive universet i disse to bøkene?

Det er en utrolig blanding av et grelt og nakent univers, denne øya … I det ene øyeblikket tenker du at menneskene burde ha fått betalt for å bo der. Samtidig representerer begge bøkene en enorm kjærlighet og en utrolig dragning til dette stedet. Øya representerer alt i livet deres. I det ene øyeblikket har jeg sett for meg en naken forblåst holme, i neste øyeblikk ser jeg en frodig øy med mange hager. Når Ingrid er glad så er øya fantastisk, når hun er redd så fremstår den som helt grusom. Roy Jacobsen klarer å vise hvordan vi mennesker påvirkes av følelsene våre, hvordan det påvirker inntrykket av miljøet rundt oss. Samtidig er det så sterkt å se hvordan det er plass til alle. Alt er umulig og alt er mulig!

Lytter du til lydbøker selv?

Ja! Jeg har mange kolleger som leser veldig godt og som jeg har stor beundring for, men jeg kjenner at det at jeg er innleser selv kan forstyrre meg litt. Jeg må kjempe litt for å bli kvitt skuespillerblikket. Men jeg lytter til lydbøker når jeg kjører bil, eller går i marka.

Hva synes du om Storytel?

Det er en veldig bra plattform, og godt brukergrensesnitt. Det å gjøre det så lett tilgjengelig er veien inn til å få mange til å lytte til bøker.

Hvilken lydbok drømmer du om å lese inn? 

 Jeg elsker Hamsun, så jeg skulle gjerne lest «Landstryker-trilogien». Den har jeg ikke lest. Jeg ville gjerne lest inn alt av Hamsun, det er litt drømmen …

Snart går Nils Johnson fra lydbokstudioet til teaterscenen, der han skal spille i Nationaltheatrets forestilling «Julemiddag». Og denne gangen blir det ikke med nordnorsk dialekt, men rogalandsk.

Lytt til «De usynlige» av Roy Jacobsen i Storytel