Nytt fra kontoret (7)

Når man får antatt sin første bok, er det som regel stor stas for de aller fleste. Nesten alle har arbeidet i mange år før det skjer. Sendt inn manus og fått det tilbake. Når man endelig får ja, er det satt punktum for en lang rekke skuffelser. Da jeg for første gang fikk et brev tilbake fra forlaget (og ikke mitt eget manus i retur), ble jeg så nervøs at jeg først ikke våget å åpne det. Jeg ble sittende på Toga kro i Oslo og se på konvolutten på bordet i en time. Så rev jeg den opp.

”23-Salen” var antatt.

Den lykkefølelsen som veltet opp i meg der og da, har jeg aldri opplevd maken til verken før eller senere. Jeg måtte skynde meg på jobb, og jeg gikk gjennom byen uten at føttene mine var i nærheten av fortauet.

Det er helt sant.

Men når forlagene gir grønt lys til en ny forfatter, er det en ting de ofte glemmer. Og det er å gi henne beskjed om at det ennå er langt frem. Selv ble jeg nesten på gråten da jeg hadde det første møtet med redaktøren. Der på skrivebordet hans lå manuskriptet mitt. Det han hadde skrytt av både i brevs form og på telefonen. Men når han nå begynte å bla i det, var det jeg fikk se et sant helvete med anmerkninger og strykninger. Hver eneste jævla side var pepret med hans meninger og korrigeringer. Jeg forsto at jeg ville bli nødt til å skrive hele boken om igjen. Med en finger. To hundre og søtti sider. Jeg holdt på å kaste opp.

Og det er i den fasen av en bokutgivelse jeg befinner meg nå. Rettere sagt, ganske snart. Boken er antatt, og nå er det redaktøren som sitter med manus. Ventetiden fra jeg leverte, og til jeg fikk boken antatt, har ikke vært lang. Men siden denne bloggen blir lest av en del folk som faktisk kjenner meg privat, skal jeg ikke legge skjul på at jeg har vært ekstra nervøs og hysterisk denne gangen. Jeg får være så ærlig. Man venner seg aldri til det.

Sist jeg blogget, hadde jeg altså endret og rettet opp det jeg selv fant nødvendig. Nå skal jeg om noen uker forholde meg til hva min aller første leser mener om den saken. La det være sagt: Hun kommer til å finne adskillig flere svakheter enn meg! Vi har allerede snakket sammen på telefonen, så jeg vet om en del innvendinger, men hun har ganske sikkert flere i ermet. Heldigvis har vi vært gjennom dette før en del ganger, for dette er den tøffeste delen av arbeidet. Det er i denne fasen at det oftest skjærer seg mellom forfatter og forlag. Litteraturhistorien er smekk full av både morsomme og grusomme slag som utspiller seg når forleggeren finner frem rødblyanten. Det er en stor fordel at jeg har hatt den samme redaktøren i så mange år, for her handler det veldig mye om tillit. Å våge å stole på hennes erfaring. Hun må også stole på min erfaring. Begge må være smidige, og hun må dessuten være en god psykolog. Få meg til å forstå mitt eget beste.

Å rette opp manus etter at det kommer tilbake fra forlaget, overstrødd med forslag om endringer, er altså en ganske annen lek enn den du har før du sender det fra deg. Nå handler det om å drepe darlings og slikt. Det kan ofte være ganske jævelig. Men vi har så langt alltid kommet i havn, og det gjør vi ganske sikkert denne gangen også. Hvor mye arbeid som venter meg har jeg ikke peiling på. Det kan være alt fra et par hektiske uker, til måneder.

I mellomtiden har jeg nok å henge fingrene i. I tiden etter at jeg leverte har jeg sett for meg to, kanskje tre scener som jeg vil bygge inn.

Og det var hun enig i…