Tale ved lanseringen av Fagprat: utenfor boksen
Og da kan første punkt være å nevne den åpenbare, men ofte glemte kjensgjerningen, og det er at humor er hardt arbeid. Jeg husker en scene fra en bakomfilm til Finding Nemo som illustrerer dette godt. En av manusforfatterne sitter på kontoret sitt etter en lang dag, søvnløs og dopet av kaffe. Med albuen mot bordet og håndflaten mot kinnet, holder frem en liten gummifigur som åpner og lukker munnen når han klemmer på den. Følgende beskjed buktaler han til det kjedsommelige og med stemmebånd som er rustne av livstretthet: Make it funnier. Make it funnier.
Jeg er sikker på at Flu Hartberg har slike stunder i løpet av en vanlig arbeidsdag, og jeg husker selv hvordan vi i arbeidet med Utenfor boksen kunne sitte og diskutere enkeltformuleringer underveis. Temaet for vitsen kunne være aldri så barnslig, likevel ble det møtt med alvor. Gitt dette utgangspunktet, er det kanskje noe overraskende at Fagprat fremstår som så lattervekkende, så fullt av liv. Derfor noen korte tanker om hvorfor Fagprat fungerer så godt, også uavhengig av enkeltrutene. Det vil si hva som er godt i tillegg til det åpenbart morsomme eller satiriske.
Gratulerer med ti år med Fagprat og med en ny og latterlig vakker bok. Måtte vitsene krenke mange og latteren gi oss krampe
For meg bunner kvaliteten blant annet i at Fagprat er et sammenhengende univers. Fagprat byr ikke på én fortelling med én rød tråd. Ei heller er det de samme figurene som går igjen, selv om vi av og til kan gjenkjenne en person eller to. Like fullt er dette en egen verden, som styres av sine egne regler. I Fagprat kan det meste skje, men vi har tillit til at det skjer innenfor visse rammer, at universet er styrt av de samme prinsippene, er underlagt det samme blikket. Streken, fargebruken , fungerer også samlende.
Derfor får man — i møte med Fagprat — litt samme følelse som man får når man leser Peanuts eller Bloom County (uten sammenlikning for øvrig). Fagprat-universet er et godt sted å være. Galskapen er lindrende. Ikke dermed sagt at Fagprat er et snilt sted å være. Det sies at de beste satirikerne gjør narr av alle, og slik er det nok også her. Det vil si: Alle kan stå i fare for å havne på en Fagprat-side, enten som tegnet versjon av seg selv eller som et symbol på en eller annen tidstypisk tendens. Blikket er skarpt, og de fleste blir avkledd.
Men underveis skjer det også noe annet. I møte med noen av de beste vitsetegningene ler jeg ofte høyt. Men så ligger disse tegningene i bevisstheten, klare til å bli hentet frem når anledningen byr seg. Jeg vet ikke om det sier mer om Fagprat eller virkeligheten, men slike anledninger er det ganske mange av. Fagprat har av og til en funksjon som kan minne om den Seinfeld har, for eksempel. Parallelluniverset til Flu Hartberg gjør at vårt eget, virkelige univers blir lettere å forstå. Man ender opp med å se seg selv og omgivelsene klarere.
Samtidig er det vanskelig å påstå at Fagprat har tilpasset seg. Tvert imot er det som om verden tilpasser seg Fagprat. Den blir mer sprø, mer uregjerlig
Derfor har boka fått den formen den har. Flu ville lage noe som i sin helhet kunne ha blitt skapt innenfor Fagprat-universet. Alt — fra kryssordet til reklamene — springer ut av en helt annen verden, en verden som er Flus og Flus alene, men som det er lett å kjenne seg igjen i. Kanskje er utformingen også et uttrykk for hvor serien er nå. Eller hvor den har kommet. Verden og Flu passer bedre sammen. Eller mer presist: Verden er minst like surrealistisk som Fagprat.
De første Fagprat-stripene så dagens lys i Dagbladet for ti år siden. Da hørte Flu definitivt til i den ofte oversette, men svært innovative undergrunnen. Siden har Fagprat — og streken og fargebruken til Flu — blitt en integrert del av avissidene. Samtidig er det vanskelig å påstå at Fagprat har tilpasset seg. Tvert imot er det som om verden tilpasser seg Fagprat. Den blir mer sprø, mer uregjerlig. Heldigvis er Flu der, til å hjelpe oss til å forstå hvilke krefter som er i sving.
Gratulerer med ti år med Fagprat og med en ny og latterlig vakker bok. Måtte vitsene krenke mange og latteren gi oss krampe.
