Hvordan nå frem til den andre?

Mari Andreassen har skrevet noveller som alle handler om den desperasjonen som kan ligge i å ønske å gjøre godt og rett, men ikke vite hvordan.

Portrett av Mari Andreassen
I Mari Andreassens debutbok, novellesamlingen Hvor lenge varer vi, møter vi mennesker som har trukket seg tilbake, men som på samme tid forsøker å nå frem til en annen. (Foto: Anna Julia Granberg / Blunderbuss)

Jeg var en av de ungdommene som virkelig elsket å skrive skolestil. Jeg diktet helt ville historier, hadde få eller ingen grenser, sier Mari Andreassen. Nå, mange år senere, debuterer hun med novellesamlingen Hvor lenge varer vi. Novellene forteller historier om mennesker som alle har en form for desperasjon i seg, og får Bok365 til å finne frem det høyeste tallet på terningen.

Hun er sin egen, med en forbløffende dyktig utført fortellerteknikk som hun perfeksjonerer

Bok365

– I nesten alle novellene kretser historien rundt to karakterer som kjenner hverandre, forteller Andreassen.

– Vi møter en mor og en sønn, en pedagogisk assistent og en spesialelev, et samboerpar, to barndomsvenner osv. Tittelen Hvor lenge varer vi skal peke på disse tosomhetene, og hinter om et oppbrudd, eller at relasjonen deres de er i ferd med å gå over i en ny fase. I tillegg ønsket jeg at tittelen kunne speile dette at hovedkarakterene har en liten desperasjon i seg, en desperasjon de jo er bevisste på at er der, sier Andreassen.

Hverdagslig og dramatisk

I alle bokas sju noveller skildres møter mellom mennesker der alt settes på spill. En frisør får mobberen fra barneskolen i stolen framfor seg, en tannlege med hygienemani går til kamp mot bakteriene for å redde forholdet sitt, og en kvinne får uventet besøk noen timer etter at hun har begravet ektemannen sin.

Hva innebærer det at hovedkarakterene er desperate, hva er det som fører til at alt settes på spill?

– De befinner seg alle i en situasjon som de ikke har helt kontroll på. De skjønner hva de står i, men de skjønner ikke hva de skal gjøre for å løse situasjonen, og de forsøker å gjøre ting godt – og rett, nå frem til den andre, på sin egen keitete måte. Hvis jeg skal peke én ting som binder hovedkarakterene sammen, må det være dette, forteller Andreassen.

Andreassen har bakgrunn fra bl.a. scenekunst og dramatikk, og er ikke i tvil om at dette har virket inn på hvordan dialogene mellom bokas karakterer har tatt form.

I den første novellen, Zero, er hovedkarakter og assistent Viktor på kafé med spesialeleven Maja:

«– Cola, sa Maja da hun fikk øyekontakt. – Cola? sa fyren. – Cola, sa Maja. Han gløttet på meg, trengte sikkert å bli reddet. – Med eller uten sukker, spurte jeg mot øret hennes. – Zero, sa Maja. – En Cola Zero? Fyren så på henne. Jeg nikka. – Kort, spurte han, jeg fortsatte å nikke. – Zero, sa Maja. – En zero skal bli, sa fyren.»

– Når jeg har skrevet scenene i boka, har jeg hele tiden forsøkt å se for meg dialogene og bevegelsene til karakterene i hodet, slik to skuespillere ville spilt dem ut på en teaterscene eller i en kortfilm, forteller Andreassen.

Veien til forfatterskapet

Selv om hun elsket å skrive på skolen, tillot hun seg ikke på et så tidlig tidspunkt å tenke at hun skulle bli forfatter.

– Man blir jo voksen og må bli til noe, og selv om jeg begynte å jobbe med scenekunst, har det vært en lang prosess å tro på at jeg også hadde noe å komme med skjønnlitterært, sier Andreassen.

– Da jeg begynte på Forfatterstudiet i Tromsø, føltes det nesten som å komme hjem, eller i hvert fall at jeg hadde funnet rett hylle. Jeg begynte ikke med en intensjon om å gi ut noe, i første omgang ville jeg bare dikte, finne tilbake til den der grenseløse skrivegleden.

Andreassen bidro i Signaler 2018, og både dette og Forfatterstudiet har hatt mye å si for utviklingen av henne som forfatter.

– Forfatterstudiet har hjulpet meg å profesjonalisere og strukturere skrivingen, mens Signaler har gitt meg et visningsvindu og en fot inn i forlaget. De har utfylt hverandre, forteller Andreassen.

– Jeg har noen ganger tenkt at jeg har vært heldig, både som kom inn på studiet, og som ble valgt ut til Signaler, men da må jeg arrestere meg selv. Det er ikke så mye flaks, som det er hardt arbeid. Jeg har jobba veldig mye, virkelig utnyttet studiet, skrevet mye på kort tid og kasta meg på den interessen forlaget viste meg etter Signaler-debuten. Og da gikk det, fortsetter Andreassen.

Og den harde jobbingen har ikke stoppet med førsteboka. Hun er allerede godt i gang med en ny.

– Den ligger foreløpig lagret i en mappe i hodet og brenner etter å komme ut.