Fredrik Backman: – Jeg er ikke interessert i vanlige mennesker

Med sjarmbomben «Folk med angst» får Fredrik Backman nok en gang leserne til å le og bli varme om hjertet – og kritikerkorpset til å juble. Vanlige folk pleier ikke å ha noe spennende å fortelle, sier han til Boktips.

Portrett av Fredrik Backman
– Man må gi 100% hele tiden, alt man har – hver eneste gang, hver eneste dag. Bare på den måten kan man klare å skrive noe som noen kanskje kan bli berørt av, sier Fredrik Backman. (Foto: Linnéa Jonasson Bernholm)

Fredrik Backman (f. 1981) debuterte i 2012 med En mann ved navn Ove, som ble en suksess over store deler av verden. Boka ble filmatisert og filmen ble to ganger Oscar-nominert i 2017. Folk med angst er hans sjette roman – en tragisk komedie om et gisseldrama som av alle steder kommer til å foregå på en leilighetsvisning.

– Ny sjarmbombe

VG kaller Folk med angst en «ny sjarmbombe» og gir den terningkast 5. «Det er det som fjetrer mest – all den humor og fantasi Backman har, evnen til å skildre mennesket varmt og ømt i hverdagens strev, sammen med snedig romansnekring. Med en vidunderlig løsning og slutt,» skriver Guri Hjeltnes.

Nettavisens Tor Hammerø er også begeistret, gir boka en femmer, og slår fast: «Jeg har fått meg en ny favorittforfatter: Fredrik Backman.»

En samling skakkjørte mennesker

I Folk med angst møter vi en mislykket bankraner som låser seg inne sammen med en overentusiastisk eiendomsmegler, to bitre IKEA-misbrukere, en høygravid kvinne, en suicidal mangemillionær og et kaninhode. Til slutt gir raneren opp og frigir alle gislene, men da politiet stormer leiligheten er den tom …

I en serie dysfunksjonelle vitneavhør får vi høre alles versjon av hva som egentlig skjedde. Derfra utvikler det seg til et klassisk puslespill-mysterium rundt spørsmålene: Hvordan lyktes raneren med å flykte? Hvorfor er alle så sinte? Og hva er det egentlig som er feil med folk nå for tiden?

Finner romankarakterene på butikken og skolens foreldremøter

– Det er som med appelsinjuice: For å presse ett glass juice trenger man veldig mange appelsiner, forteller Backman når han skal forklare hvor han henter sine skakkjørte typer fra.

– Ingen av dem stammer fra kun EN person, de stammer kanskje fra tjue ulike.

Han stjeler mye fra virkelige personer, ofte fremmede, når han står i kø i matbutikken, er på IKEA eller på foreldremøte på skolen.

– Rett som det er ser jeg eller hører noe og tenker: «det DER kan jeg bruke til noe». Det kan være måter å uttrykke seg på, små tvangshandlinger, de små uvanene som gjør oss til mennesker. Det er slike detaljer som gir karakterene mine liv, sier Backman.

Bedragersyndromet alle lider av

Raneren har en del voksenkomplekser, og synes det virker som at alle andre voksne vet hva de driver med. Selv tror Backman at alle, spesielt foreldre, lider av et såkalt bedragersyndrom.

– Man går rundt og venter på at noen skal avsløre at man egentlig ikke har peiling på hva man driver med. Helt ærlig: Hvis du har barn og ALDRI har følt deg utilstrekkelig som forelder … da er det noe feil med deg.

Hvorfor velger du å skrive om mennesker som ikke passer inn?

– Jeg er ikke interessert i vanlige mennesker. Jeg har ingenting imot dem, jeg er bare ikke interessert, de pleier ikke å ha noe spennende å fortelle. De som er annerledes handler annerledes, mens normale mennesker bare handler normalt. Det blir ikke så gode historier av det normale, sier Backman.

Fikk idéen på visning

Han forteller at idéen om å samle en hel gruppe utsatte, miserable folk i samme rom, slik han gjør i Folk med angst, dukket opp for tre år siden, etter en visning han var på med kona.

– Den perioden gikk vi på mange visninger. Selv kikket jeg mer på menneskene enn på leilighetene, og på én visning var det en spesielt snodig sammensetning av mennesker; unge og gamle og veldig ulike folk, forteller Backman.

– Jeg fikk en sterk følelse av at vi alle var fiender – at vi konkurrerte om denne leiligheten. Vi kjente ikke hverandre, men var likevel uvenner. Og det eneste jeg tenkte på var: «Det hadde vært utrolig gøy om alle disse menneskene var innelåst sammen under et gisseldrama», sier Backman.

Uglamorøst forfatterliv

Backmans eget forfatterliv er til vanlig noen hakk mindre dramatisk enn romankarakterenes.

– Forfatterlivet er ikke fullt så glamorøst som folk tror, men glamour er kreativitetens fiende. Jeg trenger rutiner, sier Backman.

På en vanlig dag leverer han barna på skolen og drar på kontoret, som han deler med forfatteren Niklas Natt och Dag.

– Etter arbeidsdagen der henter jeg barna på skolen, og så er det fotballtreninger og gitarspilletimer og alt det der, og etter det spiser vi middag og krangler om tannbørsting. Etter det ser kona og jeg på Watchmen. Og når hun sovner, skriver jeg litt til. Etter det sover jeg og våkner neste morgen og begynner på nytt igjen, forteller han.

– Man må gi 100% hele tiden

Det viktigste han har lært gjennom sitt forfatterskap er at det ikke blir lettere å skrive, uansett hvor mange romaner man har utgitt.

– Man har like dårlig selvtillit som da man var fersk forfatter, og alt er like vanskelig. Man må gi 100% hele tiden, alt man har – hver eneste gang, hver eneste dag. Bare på den måten kan man klare å skrive noe som noen kanskje kan bli berørt av, avslutter Backman.