Forfatternes boktips: Stig Aasvik

SkjønnlitteraturForfatternes boktips: Stig Aasvik

En dag, i begynnelsen av tjueårene, la Stig Aasvik seg ned på sofaen og forsvant inn i Prousts verden. Der ble han.

Estimert lesetid 8min
Portrett av Stig Aasvik
«Stig Aasvik fortsetter sitt litterære prosjekt med en roman som på sitt verste er som å lese en blogg fra helvete og på sitt beste snuser på det sublime,» skrev BLA om «Årets døde». (Foto: Bjørn Wad)

Stig Aasvik debuterte som forfatter med Den elektriske elefanten i 2004. I 2012 fikk han Bokhandelens forfatterstipend for romanen Indre anliggender, og mottok Vestfold Litteraturpris 2018 for forfatterskapet sitt. Nå er han aktuell med sin sjette roman, Årets døde. Aasvik har ingen favorittdikt, men desto flere favorittpoeter.

Lyset over høsthimmelen

Hva er det beste du har lest i det siste?

Vandrefalken av J.A. Baker, en naturklassiker fra 1967, det er så deilig å lese beskrivelser av fugler og landskap, lyset i elva eller over høsthimmelen, gode naturbeskrivelser gir meg en helt egen ro. Jeg har også lest Friederike Mayröckers nye roman, Patos och svala, som kom på svensk i fjor, og som hun ga ut i 2018, 94 år gammel. Hun skriver som ingen andre jeg vet om, denne gamle kjerringa har interessert meg i mange år, hun skriver om seg selv, minner fra livet sitt, litteratur- og musikkopplevelser, sykdomshistorier, det gjør vondt å bli gammel, men ikke så vondt som det kunne ha vært hvis man ikke kunne klamre seg til skrivingen. Jeg håper hun kan fortsette å skrive på andre siden av corona.

– Fra forlaget mitt fikk jeg nylig tilsendt en herlig debutroman, Fredrik Lillebys Sorenskriveren som ville bli gatefotograf. Noe sto på spill i hver eneste setning. Alvoret. Humoren. Språket. Alt var på plass. Ingen hadde stusset om det hadde stått Dag Solstad på omslaget. Eller for å si det rett ut: Dette burde vært romanen Dag Solstad avsluttet forfatterskapet sitt med istedenfor Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen.

Hvor liker du best å lese?

– Jeg har mange forestillinger om det beste stedet å lese, den beste stolen, den beste sofaen, den beste sitte- eller liggestillingen, den beste utsikten, den beste atmosfæren, osv, men jeg vet innerst inne at alle disse stedene er å foretrekke, jeg kan ligge under sofaen og elske akkurat det hvis boka er bra nok, hver bok har sitt sted eller sin stilling, hver bok har sin kontekst, sin stemning, de treffer meg i ulike faser av livet, bryter seg inn, fusjonerer, lugger, skubber, slår. Det beste lesestedet er til enhver tid det stedet jeg leser, der boka og jeg møtes. Noe annet ville blitt uutholdelig, jeg leser jo hele tida, lever av og i litteraturen. 

Stig Aasvik på et bra lesested. (Foto: Privat)

Wiesenthal og Maradona

Hva var den første «voksenboka» du leste og likte?

– Antakelig var det Solstad og Michelets fotballbøker. Men på ungdomsskolen måtte vi lese Arnold Jacobys Det angår også deg, historien om den norsk-jødiske Herman Sachnowitz, som sammen med far og sju søsken ble sendt til Auschwitz under 2. verdenskrig. Boka var et sjokk. Noe ble vekket i meg. For jeg begynte å lese flere bøker om Holocaust. Fange i natt og tåkeAnne Franks dagbokMorderne iblant oss. Simon Wiesenthal var min ungdoms store helt (ved siden av Diego Maradona). 

Du blir tvunget til å lese samme bok resten av livet – hvilken velger du?

På sporet av den tapte tid av Marcel Proust. 

Stig Aasviks bokliste

Hvilke fem bøker burde alle lese?

Nina Bouraoui: Mine onde tanker. Jeg elsker hennes romaner. Hun skriver realistisk og drømmeaktig, fragmentarisk og energisk, skarpt og gjenkjennelig. Nina Bouraoui (født 1967) skriver som om hun er forelsket i alt og alle. To av hennes romaner er oversatt til norsk, 15 på svensk. Begynn gjerne med Mine onde tanker, som er fantastisk oversatt av Kristina Solum og kom ut på Solum forlag i 2008.

Kristian Klausen: Døden i arbeid. Jeg kjenner ham og sendte ham denne tekstmeldingen da jeg hadde lest ferdig årets roman. «Gratulerer med nok en fulltreffer, jeg blir så glad på dine vegne, du har gjort det igjen, skrevet en fantastisk roman, vond og mørk, samtidig så full av livskraft, jeg elsker å gå gatelangs med karakterene dine, som regel i Drammen, men Bergen og Oslo funket også veldig fint, jeg elsker de indre beskrivelsene, sjelsskissene, jeg elsker også beskrivelsene av malerarbeidet, det praktiske og det visuelle, tolkningene, alt som ilegges maleriene, nord og sør for Konnerudgata, tenår, ensomhet, erotiske lengsler. Det komiske er tonet ned. Selvfølgelig skal Mark Rothko og Agnes Martin og alle de andre abstrakte kunstnerne bo og klore seg fast til Drammensområdet. Det er ditt område. Din verden. Romanuniverset ditt har plass til så mye. Denne gang tok du meg med til et mørkt sted. Men som før. Fargerikt. Sanselig. Følsomt. Jeg leste alle disse abstrakte malerne som et fantasifullt påfunn, som et slags abstrakt bilde, på din indre verden. Det er kanskje feil. Uansett. Tusen takk for at jeg fikk lese. Bøkene dine er noe av det kjæreste jeg eier. Jeg er heldig som får lov til å oppholde meg i dine romaner. Jeg gleder meg allerede til den neste. Håper du sitter og skriver på den just nu.»

Annie Ernaux: Far. Jeg får ikke disse setningene, som hun skriver om faren sin, ut av hodet: «Jeg skriver kanskje fordi vi ikke hadde noe mer å si hverandre.»

Marcel Proust: På sporet av den tapte tidÅ legge seg på sofaen sammen med Proust da jeg var i begynnelsen av tjueårene er det lureste jeg har gjort. Det ble et livsvalg. Jeg ga opp studiene mine på grunn av Proust og oversetter Anne-Lisa Amadous praktfulle setninger. Jeg ville bare lese. Være i Prousts verden. På en merkelig måte er jeg fortsatt det.

Lars Norén: En dramatikers dagbok (1-3): Mange syns han er fæl og selvopptatt, og stygg i sine skildringer av levende mennesker, jeg hører ikke til dem, jeg elsker måten Norén betrakter og beskriver omgivelsene sine på, ja, han kan være en hard negl, men han er også sympatisk, varm, klok, klar.

Svimlende dikt

Har du et favorittdikt?

– Nei, jeg men jeg har mange favorittpoeter. Göran Sonnevi skriver meditative dikt som interesserer meg, han skriver personlig, om hverdag, natur, filosofi, musikk, politikk; jeg elsker å legge blikket hans til mitt, ørene der de hører hjemme, forfølge tankene hans, kjenne at mine egne utvides. En annen poet jeg setter høyt er Steinar Opstad. Han skriver svimlende dikt. Alvoret er gjennomborende. Diktene er nakne og tidløse. Dirrende og lengtende. Her er noen praktfulle verslinjer fra hans siste diktsamling. Jeg skal aldri bli far/Jeg skal avvikle meg selv/og det må skje på samme måte som åkrene/som sås og høstes hvert år: vi er av bondeslekt,/fattige, og døden lyser i oss som små korn.

Tidenes beste bok?

– Louis Ferdinand Céline: Død på kreditt. Det fins mange drittsekker i litteraturen, forfattere som skriver om møkkalivene sine fra en møkkete posisjon der møkka og litteraturen så å si tyter ut av alle kroppsåpninger; den største drittsekken av dem alle må være den franske legen og misantropen Céline. Rasshølreiseskildringene hans er noe av det råeste og morsomste jeg kan tenke meg. Død på kreditt er hans beste bok. Et mesterverk.