Eppendorf 41: Bein

SkjønnlitteraturEppendorf 41: Bein
Estimert lesetid 9min

Konrad gjør som vanlig ikke noe nummer av at jeg ser ut som en boms. Selv er han den perfekte vert iført mørk dress med vest og tversover, nyfrisert, glattbarbert, og med nylig blekede tenner; det siste er resultatet av den årlige førjulsvisitten hos Renate Rödinger i Eppendorfer Landstrasse. Han smiler betydelig mindre tvungent enn til hverdags, og håndterer kåpen til Susi med stor eleganse. På telefonbordet står sølvfatet med de tre toppede sektglassene, og alt går nå slag i slag slik det gjør hver eneste julaften. Klokken nitten, null null: Lettsaltet torsk hjemme hos Konrad, men først er det altså sprudlevann i gangen mens vi ønsker hverandre god jul, og lytter til Jussis O helga natt, som går på repeat inne i spisestuen.

Dit Susi og jeg forflytter oss når vi er halvveis til bunnen; Konrad ut på kjøkkenet, som er absolutt forbudt sone for besøkende akkurat denne kvelden. Han skramler med fat og kasseroller, og beordrer meg å åpne to av de fem rødvinsflaskene som står på bordet, så de får ”pustet litt før slaget”. Edle franske funn, dessuten snappet fra de grå eskene på ALDI, billigkjeden der bemidlede folk som Konrad går på jakt etter ”edelstener”, det er en forunderlig sport, men for all del – ganske harmløs.

Tenker jeg, og gjør som han sier, jeg smaker dessuten litt på varen før den har rukket å trekke pusten. Godt. Finnes det noen andre enn nordmenn som skal ha tunge rødviner til kokt torsk? Det tviler jeg på.

– Utmerket, sier husets herre, han henger i døråpningen til kjøkkenet, det gjør han når han venter på potetene; eller er det kanskje Sandefjordsmøret som ennå ikke bar boblet seg lenge nok med de hakkede eggene?

Uansett: Alt kommer til å gå som smurt. Det gjør alltid det når det er Konrad Ramn som er kokk, vert og servitør.

– Hva er det som er utmerket? sier Susi fra bokhyllen, der hun står og blar i en eldgammel kokebok fra Bretagne; det er slikt som driver i land hos han som bor her.

Det er faktisk kers pink, sier Konrad med hverdagsstemme, – og de må man ha kontakter i mafiaen for å få tak i her nede. Og selv da må man ha gjort seg fortjent til dem.


– Alt! sier Konrad. – Absolutt alt er utmerket i kveld. Nei, forresten. Fisken er faktisk fantastisk. Intet mindre. Og mens han bærer inn det første dampende fatet, messer han:

– Kjære torsk, vi takker og priser deg for din tilstedeværelse på jorden, for ditt av det dypgrønne hav rensede kjøtts salte fylde, for perlemorsgløden som Gud lar skinne av de hvite skivene, og for den faste konsistensen. Vi takker deg for at du etter hundre tusen nautiske mil under havets overflate, i de magiske hallene utenfor kysten av Finnmark og Lofoten legger din egen død i våre hender, slik vi også legger våre liv i hverandres, for at vi sammen kan sitte her på denne helligste av alle årets aftener med den aller største av alle gastronomiske opplevelser, vi priser deg for at din kropp i kveld skal bli ett med våre kropper, slik at vi gjennom din forsakelse, ja dyriske velde, kan gjennomleve nye timer og dager på jorden. Vi takker også fiskeren og hans familie ute på de blankskurte nes og i bølgenes daler, vi takker dem for deres mot og arbeidsvilje, for deres gjennom generasjoners nedarvede kunnskap om garn og tegner, vær, vind, og strøm og sno, vi takker dessuten flygeren og hennes mannskap som brakte fangstene ned til oss her i det sentrale Europa, slik at også vi kan ta del i det hvite fiskekjøtts velsignelser, i likhet med barbarene som vi i sin tid flyktet fra.

– Kan du sende på potetene? sier Susi vennlig til meg. – Eller skal det kanskje leses for dem også først?

– Vi takker videre våre danske venner som har skåret disse fantastiske ryggfileene med sikker hånd og skarpe kniver og blikk, fortsetter Konrad, – og vi takker de tyske sjåførene som har sittet i timevis på motorveiene for at vi arme syndere skal kunne benke oss her i kveld for å feire guds inntreden i menneskenes verden gjennom Sønnen, barnet i krybben, Jesus Vår herre, Kristus, og måtte ham se i nåde til oss, amen.

– Nei, sier jeg. – Det pleier han ikke. Men han kunne godt ha gjort det, for disse knollene er virkelig…

-Det er faktisk kers pink, sier Konrad med hverdagsstemme, – og de må man ha kontakter i mafiaen for å få tak i her nede. Og selv da må man ha gjort seg fortjent til dem.

– Ikke den russiske vel? sier Susi, og heller smeltet smør over de nesten uoppnåelige potetene.

Et eller annet sted, jeg husker ikke lenger hvor, har jeg skrevet at kokt torsk et av de meget få bevisene vi har på guds eksistens.


Men Konrad svarer ikke. Med gaffelen gir han det høye filetstykket et lite klapp, og så skiver det seg, det skinner som perlemor i stearinlysbelysningen.

– Vakkert. Han mumler for seg selv, og begynner henført å spise.

Og jeg tenker at akkurat her, over torsken, har våre to svært ulike sjeler et av våre kjæreste berøringspunkter, det andre har med visse innspillinger av Miles Davis å gjøre. Et eller annet sted, jeg husker ikke lenger hvor, har jeg skrevet at kokt torsk et av de meget få bevisene vi har på guds eksistens. Slik er det også med Konrad, selv om han er mye mer realistisk i forhold til teologien enn det jeg selv er.

-Men hvordan kan det ha seg, sier jeg, – at du som kommer fra skogene utenfor Kongsvinger har peiling på torsk? Det er vel strengt tatt harren du burde være spesialist på. Eller andre gjørmefisker? Gjedde og sik.

Han svarer ikke. Han går rett og slett ikke på den der lenger. Spiser med halvlukkede øyne. Susi smiler og blunker til meg.

Vi har det godt.

Første runde går uten at noen av oss får Beinet, og jeg tenker på faren min som aldri lærte seg å rense fisk, det ble ikke regnet som nødvendig nede på stranda der han vokste opp, det var bare å hive innpå, og så tøt beina ut mens man satt der og tygget, det var simpelthen bare sånn man gjorde det der i gården, særlig når det satt fjorten ungen og et par senile tanter rundt bordet; da hadde man ikke tid til å plundre med slikt, og satte noen bein i halsen var det jo alltid mannfolk med kniv til stede.

Spiste vi noen gang filetert fisk hjemme da jeg vokste opp? Garantert ikke. Vi andre renset fisken for skinn og bein, mens far demonstrerte denne livsfarlige teknikken fra fortiden, der beina ble skilt fra resten av massen under selve tyggeprosessen, jeg ble aldri lei av å se på ham, da var det annerledes med mor.

Hadde noen forklart ham at noen var villige til å betale mye penger for å slippe å handskes med skinn og bein, ville han ha kalt dem noen fordømte snobber som heller kunne holde seg til pølse.


Men hva ville gamlingen ha sagt om de ryggfileene som vi sitter her og mesker oss med i kveld? Stykkene er høye som napoleonskaker, og det finnes ikke et eneste bein, og ikke en millimeter skinn. Ja, vår lokale fiskehandler på markedet, som selv egenhendig er oppe i Danmark og henter ned lofottorsken garanterer faktisk at det ikke finnes en millimeter bein i dette kritthvite vidunderet. Så trygg er hun på sine egne røde henders ferdigheter at hun lover Konrad pengene tilbake dersom han kommer over noe som i det hele tatt kan likne et fiskebein. Hvilket min for lengst avdøde far ville ha stilt seg fullstendig uforstående til, og hadde noen forklart ham at noen var villige til å betale mye penger for å slippe å handskes med skinn og bein, ville han ha kalt dem noen fordømte snobber som heller kunne holde seg til pølse. Rett ville han ha også. Dette er virkelig helt unødvendig snobberi.

Og en fantastisk matopplevelse. Jeg trøster meg med det, pluss vissheten om at jeg jo faktisk er en kløpper til å rense fisk, i motsetning til de to andre ved bordet. Det er ikke jeg som insisterer på beinfri vare. Dessuten er jo akkurat det en løgn, siden Konrads juletradisjoner ikke tillater mandel i riskremen på grunn av allergi. Da får det bli et enkelt plantet bein i julegjesten fra Lofoten isteden, det er barnslig og idiotisk, men det er det jo så mye julegreier som er. Og mot slutten av tallerken nummer to blir Susi underlig rød i toppen og hektisk i tyggingen, og så skjønner jeg til min lettelse at jeg skal få slippe marsipangrisen i år også, jeg har vært heldig de siste fem årene, dessuten er det Susi som mest glad i det søte av oss tre, så da blir alle fornøyde nok en gang.

Tenker jeg, og sier det også, før jeg takker ja til en tredobbel Ålborger, og en bitte liten runde til.

Noen runder rundt treet blir det imidlertid ikke noe av, selv om Susi skulle bli aldri så sentimental, det har jeg lovet mitt eget speilbilde før jeg gikk hjemmefra.