Del 38: Det bevingede kollektivet

En vinternatt for to år siden brant det på loftet i murgården tvers over gaten. Oransje flammer som rev i stykker nattens sort-hvitt film av snødekte tak og sorte, fuktige flater. Kvalmende, sur røyk. Sirenenes sang, men heldigvis ingen mennesker i nød. Jeg sto der på mitt eget tak og følte på en stor lettelse, for det er noe forferdelig med bygårder som brenner vinterstid; jeg vet det, for jeg bodde i Bergen som ung, og lærte hvorfor disse gamle gårdene kalles «skorsteinsgårder».

Det gikk bra. Loftet brant ut, og de i etasjen under satt forsvarlig forsikret, frosset inn i et isslott.

Men på det utbrente loftet så en eller annen sitt snitt til å virkeliggjøre en gammel drøm; eller kanskje var den til og med splitter ny? I alle fall var det en rik persons drøm og lengsel, for nå begynte arkitekter og håndverkere å dukke opp med tegninger, materialer og verktøy, og for noen uker siden sto luksusleiligheten ferdig i all sin glans og nypusset glass og stål, det var til og med et par beplantede utearealer å se der oppe under skyene.

Og en utedass.

Jeg liker ikke å bli belært av Konrad når temaet er fugl. Han har overtaket innenfor så mange andre felt. Fugl og trær er liksom min greie.

Det kunne det jo ikke være, så hva var det da? Et høyt og smalt bygg klint inn mot mønet til nabobygget? En slags bod? Jeg konfronterer Susi, som ikke har peiling, og Konrad, som øyeblikkelig innfinner seg med sin russiske militærkikkert.

-Det er et dueslag, sier han, etter å ha studert byggverket i taushet i noen minutter. – Min grandonkel Carl hadde et liknende på Gjøvik på søttitallet. Men ikke på taket, altså.

Hvorpå jeg litt ergerlig tar fra ham kikkerten for å ta fenomenet nærmere i øyesyn. Jeg liker ikke å bli belært av Konrad når temaet er fugl. Han har overtaket innenfor så mange andre felt. Fugl og trær er liksom min greie.

På en annen side må jeg jo bare innrømme at jeg, selv med en ornitologisk viten godt over snittet, har liten og ingen peiling på dueslag og dets funksjon sånn i det daglige. Hva er det duene holder på med i et dueslag som de ikke holder på med andre steder? Hva slags duer er det snakk om? Så går det plutselig opp for meg at vi også i min egen familie har en fortelling om et dueslag, nemlig det som tilhørte min fars far, det hadde jeg faktisk helt fortrengt. Kanskje ikke så rart siden vandrehistorien om bestefars dueslag ikke først og fremst handlet om duene og det huset han hadde reist for dem, men om rottene som frekventerte stedet som en slags luksusrestaurant. Det het seg nemlig at gnagerne var store som katter på grunn av både egg og duefôr i rikelige mengder.

Jeg har med andre ord fått en boligblokk for duer som lever som mennesker som nærmeste nabo. De er noen idioter.

I og rundt mitt nabo-slag later det imidlertid til å herske et totalt fravær av både tovingede og firbeinte. Ikke et nebb. Ikke en kjeft. Den nye eieren viser seg av og til som en skygge med flagrende gevanter i stearinlysbelysningen innendørs, men ute på tak og terrasse er det fremdeles bare tilfeldig forbipasserende å se. Gamlefar Kråke. Et ekorn som inspiserer improviserte skjulesteder for nøtter og brødrester.

Men så en dag rykker duene inn. I mellomtiden har jeg fått mine mistanker bekreftet via Wikipedia. Den moderne Brevduen er i likhet med vår gamle kjenning Byduen, en rase som springer ut av den nesten forsvunne Klippeduen. Ja, jeg ser at jeg skriver at de «rykker inn». Mens sannheten vel i grunnen er at de «rykker rundt» i nabolaget. De har en underlig måte å være på. Flokken er på ti, femten individer, som brått bryter opp fra et sted, for så med voldsom iver å ta seg rett nordover. Så er det et eller annet som plutselig inntreffer i de små hjernene deres, som får den til å kaste seg over på en ny kurs. Nå bærer det østover av alle krefter, før kursen endres like brått nordover igjen. Eller vestover. Eller rett ned på en gesims, der de så blir sittende og se forundret på hverandre. (Hva gjør vi her?). I neste sekund kaster de seg på vingene sørover, før de brått skjærer mot øst, så vest, så rett opp i retning sol og måne. De virker fullstendig hjernedøde. Og av og til: Sitter de og hygger seg på utsiden av dueslaget sitt. Der de alle bor sammen i fred og forsonlighet. Noe vilt hippi-kollektiv er det imidlertid ikke snakk om, da man reaksjonært nok holder seg strengt til ideen om at den frie kjærligheten trives best mellom to individer. Livet ut, uten særlige muligheter for sideflukt av noe slag. Jeg har med andre ord fått en boligblokk for duer som lever som mennesker som nærmeste nabo. De er noen idioter.

Men det er rart med det. For det er jo noe litt trivelig med disse idiotene også.

Men det er rart med det. For det er jo noe litt trivelig med disse idiotene også. Og når jeg står ute på terrassen og betrakter deres meningsløse krumspring på himmelen, deres brå kast hit og dit, og frem og tilbake, opp og ned, tenker jeg jo: Hvem vet hva en utenomjordisk ville ha sagt om mine egne bevegelser en vanlig hverdag. Ville ikke min målrettede rute mellom vinutsalg, kneiper og cafeer, kunne virke like planløst og vilkårlig som disse duenes flukt over himmelen? Er det nå så sikkert at det jeg er vitne til ikke er virkeliggjøingen av en djevelsk plan som jeg rett og slett ikke er smart nok til å forstå?

Jeg sier halvhøy til meg selv: Glem ikke at disse fjærpuskene faktisk er i stand til å ta seg hjem til blokka si etter å ha blitt kjørt opp til 1200 kilometer vekk fra den. Fanget i en pappeske uten vinduer.

Full glede av min nye nabos hobby får jeg imidlertid ikke før en glassklar oktoberdag maler himmelen lyseblå over byen ved Elben. Jeg sitter ute og leker meg med den russiske kikkerten som jeg har fått overtalt Konrad til å låne meg et par ukers tid. Et prakteksemplar, som straks omdanner et rusk helt øverst i objektivet, til en hønsehauk. Også den et prakteksemplar. Noe av det ypperste naturen har å by på av presisjon, fart og kraft. En fjærkledd drapsmaskin. Nå ligger hun og flyter på en usynlig luftvegg et par hundre meter over meg. Snart skal noen dø.

Men hva er det for noe forstyrrede bevegelser helt nederst i synsfeltet?

Jeg senker kikkerten.

Det er kollektivet over gaten som er ute for å lufte de små livene sine. Som kaster seg hit og dit og opp og ned i en verden som virker liketil og oversiktelig.

Som gammel hobbyornitolog vet jeg å verdsette et skuespill av det slaget jeg nettopp har vært vitne til.

Det som så skjer er i grunnen vanskelig å beskrive. Det går så utrolig fort. En fryktelig klappjakt mellom greiner og antenner, skorsteiner og spir, der de vettskremte duene kakler seg gjennom luften, klossete, fulle av dødsangst og berettiget paranoia, og hauken slår og treffer nesten, videre rundt fjernsynstårnet, lavt inn over kanalen, rundt Innocentia park, og duene rett til himmels, hvor ble det av hauken, det kan ikke være sant, den kan ikke ha gitt seg nå, og nei, det har den ikke, for der kommer den gamle griske hunnen rett ut av solen som en sort skygge,

og poff!

Hvite dun som langsomt synker til jorden

De resterende duene sjangler hjemover, der de blir sittende på taket av blokka si og glo tomt på hverandre.

Som gammel hobbyornitolog vet jeg å verdsette et skuespill av det slaget jeg nettopp har vært vitne til. Ja, mer enn det. Jeg vet at det ute i Guds frie er bortimot umulig å oppleve noe som dette. Mens det her inne i det menneskeskapte ikke går mer enn en uke før jeg får med meg denne storslagne forestillingen en gang til.

Susi mener at min begeistring for naturens gang i den store byen ved Elben er et uttrykk for en slags underliggende fascisme som jeg ellers gjør alt jeg kan for å skjule. Noe som i sin tur lokker frem Konrads onde Finnskogs-latter.

Det kunne ikke falle meg inn å argumentere med henne, jeg nevner ikke en gang den døde reven som hun bærer rundt på som et minne fra en forgangen tid. Det kan være det samme. Men ute på gesimsen har jeg nå hver morgen begynt å legge ut en tykk stripe havregryn til det bevingede kollektivet over gaten. Så lenge det står til meg skal ingen dø sulten under denne høstens blå himmel.

Katten Tykke står i kjøkkenvinduet og bæljer, men lar seg som vanlig bestikke med leverpostei og pølse. Også det i pakt med naturens nådeløse gang, der ingen går over bekken etter noe som helst, men alltid hugger til mot det første og det beste.