Les første kapittel av «Ekko av en venn»

Kritikerne og leserne er ekstatiske over den nye Elling-romanen. Hvis du ikke har lest boken, kos deg med første kapittel her.

Portrett av Ingvar Ambjørnsen
Ingvar Ambjørnsen er etter 20 år tilbake med ny bok om Elling, den ensomme mannen mange nordmenn er blitt veldig glad i. (Foto: Marie Sjøvold)

Kapittel 1 – Forsinket ankomst

Jeg krevde å få en samtale med både togfører og stasjonsmester, men det nyttet ikke. Fra Drammen og inn ble det buss for tog. Med ventetid og omstigning fikk jeg en forsinkelse på noe over en time. Jeg bestemte meg for å ringe henne og si det som det var. Det kostet, men jeg så ingen annen utvei. Den vedvarende ringingen før hun omsider tok røret. Hjertet mitt som slo og slo. Så endelig, den litt skrapende stemmen hennes i øret for aller første gang.

Ja vel, mente hun. Med NSB og Vårherre fikk man ta det som det kom. En tørr latter på grensen til hosting. Jeg så for meg litermålet med vann som sto ute på kjøkkenbenken. Det som skulle fylles og tømmes to ganger i døgnet.

Så min egen latter som la seg over hennes. Nervøsiteten som brått slapp taket.

Velkommen skulle jeg nå være uansett, sa Annelore Frimann-Clausen. Hun var ikke av det slaget som gikk tidlig og la seg.

Så var hun borte.

Det regnet. Jeg studerte mitt eget speilbilde i den klissvåte bussruten. Og i en indre film så jeg henne for meg, der hun sjokket rundt i den gamle villaen oppe på Grefsen. For selvsagt hadde hun smurt et fat med snitter, det var nærmest å betrakte som en lovmessighet for kvinner av hennes generasjon. Etter telefonen min var hun nå etter all sannsynlighet i ferd med å dekke fatet med tynn plast, for så å sette det et kjølig sted. Kanskje ut i gangen. Eller i baktrappen, dersom en slik fantes. Alt dette så jeg helt tydelig. En variant viste også hvordan hun satte hele fatet inn i kjøleskapet, noe jeg virkelig håpet var fri fantasi. Iskalde smørbrød er ikke noe for oss med litt slitne fyllinger og ubehandlede hull. Særlig ikke dersom pålegget var skiver med fiskepudding eller eggerøre med røkelaks. Da fikk man virkelig kjørt seg.

Jeg merket at jeg var lei meg på hennes vegne. For man vet det jo: Uansett hvor sporty en eldre kvinne velger å ta det når det oppstår brudd på det fastlagte programmet, ja så gjør slike meldinger henne utilpass. Ganske særlig dersom programmet har noe med mat å gjøre. Akkurat det er ikke en påstand, men et faktum. Ikke så at jeg trodde at hun hadde begynt å gråte etter at forbindelsen var brutt. Eller at hun hadde blitt sint. Ikke noe sånt. Men jeg var overbevist om at hun fikk seg en fin liten tristesse å gå og føle litt på. Et vemod over at ettermiddagen og kvelden ikke kom til å gå helt som planlagt. En sinnstilstand av det slaget som får en eldrekvinne til å gå frem og tilbake mellom kjøkkenet og stuen. Krysse rommet og bli stående og se ut i hagen der skumringen senker seg. Lytte til regnet. Kanskje knipe av et par visne blader på den begoniaen hun hadde fått av en nevø i anledning noe hun ikke lenger kunne huske. Ja vel. Så da kom altså den nye leieboeren noe senere. Ingen fare. Kaffen allerede på termokannen. Smørbrødene innhyllet av plast, fatet stilt ut i kjellertrappen. Alt klappet og klart. Han fikk bare komme når han kom. Hun skulle ingen steder. Ut på kjøkkenet igjen. Kjøleskapet. Hadde hun husket fløte? Ja. Selvfølgelig hadde hun husket fløte. Inn i stuen igjen, og en ny titt ut i hagen, der det nå var blitt nesten helt mørkt. Hadde hun hørt lyden av en bildør som slo i? Ut på kjøkkenet igjen. Men forsiktig nå. Nærme seg kjøkkenvinduet langsomt. Lene seg frem, halvt skjult bak gardinet. Falsk alarm. Naboens datter kjørt hjem av ekskjæresten som nå var blitt en virkelig god venn isteden. Ikke slik i hennes tid. Var man forlovet, giftet man seg. En brutt forlovelse var en hel families undergang. Hun tar en ny titt på klokken. Selvfølgelig kunne det ikke være den nye leieboeren. Ikke så snart. Kanskje om en time. Kanskje to. Det var så mange faktorer som kunne tenkes å spille inn.

Jeg tar en taxi fra Oslo S. Det er råflott, men jeg våger ikke annet. Jeg er allerede nesten to timer forsinket. Det plager meg forferdelig. Pakistaneren bak rattet stirrer uttrykksløst på meg i bakspeilet. Det gjør ingen ting. Jeg kan også være uten uttrykk. Jeg tenker at det er litt rart at skjebnen igjen fører meg i retning Grefsen, men slik er det altså fatt. Det er som om akkurat den delen av Oslo bærer mitt merke. Ikke for det. Alt det gamle er for lengst begravd. Glemt av nesten alle. Det er forresten ikke så mye jeg husker av det selv heller. Stort sett bare små ubehagelige glimt som jeg øyeblikkelig jager nedover sinnets korridorer og irrganger. Vekk med seg. Det skjedde ikke noe alvorlig. Det har jeg manges ord for.

Noe senere står jeg i en stille gate, og ser de røde baklysene på bilen fjerne seg. Det har blitt helt mørkt. Gatebelysningen er sparsom, det vet jeg å sette pris på. Det roer sinnet. Når jeg krysser veien, kan jeg tydelig høre det ødelagte hjulet på kofferten jeg sleper etter meg.

Det høres ut som en plaget fugl. En bitte liten spurv som snart skal dø.